Sykepleiere se hit

[Anonym bruker]

Hei,

jeg er ble ferdig med utdanningen for to år siden. Jeg begynte å jobbe på en avdeling som sykepleierstudent (jeg var IKKE i praksis der, men tok ekstravakter der) og har nå fått fast stilling som sykepleier ved samme avdeling. Jeg i mellomtiden vært i mammaperm, begynte å jobbe igjen for en måned siden.

Problemet mitt er at jeg ikke føler at jeg klarer å ta spranget helt ut for å bli en skikkelig sykepleier- jeg føler hele tiden at jeg er sykepleierstudenten og at jeg blir sett på som sykepleierstudent. Slik følte jeg det før permisjonen. Pga manglende barnehageplass så har jeg ikke så mange vakter og med en pasientgruppe på over 90 brukere så tar det tid å få satt seg inn i alt...

 

Jeg er nokså stille av meg, mens det er veldig mange sterke personligheter blandt de mer rutinerte sykepleierne/hjelpepleierne. Selvsagt kommer mye trygghet med erfaringen man samler oppgjennom årene, og personlighetstype er inne i bildet, det er jeg klar over. Vet også at mange erfarne hjelpepleiere kan være "fæle" mot ferske sykepleiere (sier ikke at alle hjelpepleiere er slik )

 

Sjefen har nå innkalt meg til en forventningssamtale, og jeg føler at jeg har mest lyst til å freake ut! Jeg har ingen problemer med pasientkontakt, stell/pleie, oppfølging av pasientene, har oversikt over medikamenter etc. Går overens med de aller fleste av kollegaer, men noen er det full kræsj med. Selv er jeg rund i kantene og kan samarbeide med de alle typer mennesker- men noen har tydeligvis problemer med det. Jeg er ingen brannstarter, men jeg er heller ikke kakebakeren som skal kamuflere alle uenigheter. Det jeg føler mangler er å bli tatt mer alvorlig når jeg faktisk åpner munnen for å si noe, og føle meg trygg nok til at jeg tør å si noe. Å bli møtt med en slags ignorering er ikke koslig...

 

Skal nå gå mer kveldsvakter en periode fremover- og har ingen "frykt" i forbindelse med det til tross for at jeg blir alene spl med 3 assistenter/hjelpepleiere på de vaktene. Det blir ikke primærpasienter å forholde seg til slik jeg er "vant" med, men må litt overalt (dette er i hjemmebasert tjeneste). Jeg har roen i kropp og hode når det skjer noe akutt/alvorlig/uventet og takler det aller meste bra.

 

Sjefen kommer til å spørre meg om hva jeg mener om hva som skal til for å ta steget ut og bli sykepleier. Hva skal jeg si? Hun sier også at det er lettere å gripe fatt i dette nå som jeg er "ny på jobb" igjen etter perm enn at man tok tak i det før perm. Den kan jeg se...

Men hva slags forslag skal jeg komme med? (Er det en ting jeg virkelig er elendig til så er det å hjelpe meg selv!)

 

Jeg har jo fått tilliten fra avdelingen ved å få fast stilling, men jeg må finne en måte slik at jeg (og andre) føler at det er rett... *sukk*

 

Håper noen har noen gode råd å gi meg