Det å være hjemmeværende

[hysterika]

Jeg har tenkt litt på dette i det siste, og senest i dag er det en artikkel i avisen om "de nye husmødrene" - som studerer, jobber, blogger og baker boller med barna - alt på en og samme gang. Da jeg var liten, på 70 og 80 tallet, var alle mødrene hjemmeværende der jeg bodde. Men det var IKKE sånn at jeg opplevde at jeg var hjemme SAMMEN med mamma. Vi var 4 barn, og hun brukte all sin tid på å vaske (vaska kjøkkengulvet og trappene HVER dag, og det var ikke bare hun som var så ekstrem!), vaske klær (tungvint, halvautomatisk vaskemaskin og ingen tørketrommel) og lage mat fra bunnen av (ikke fordi hun var spesielt interessert i å lage mat, men fordi økonomien var så stram at det å kjøpe halvfabrikata var utelukket). I tillegg vasket hun opp for hånd - etter 6 mennesker - 3 ganger hver dag.

Jeg hadde en fin barndom, jeg lekte med nabobarna, vi var alltid ute ...

Men, nå komme poenget, selv om jeg var "hjemme med mamma" i 7 år, så følte jeg aldri at jeg var "nær" henne. Hun brukte nesten aldri tid i hverdagen sammen med meg, jeg fikk aldri være med "å hjelpe til" før jeg faktisk kunne gjøre nytte for meg, og da fikk jeg oppgaver, egne oppgaver. Jeg fikk ikke være inne sammen med henne, ut skulle vi, alle barna i "grenda". Nå i dag, 35 år senere, vet jeg MYE mer om hva min datter tenker og føler, hvordan hun har det og hva som skjer i livet henne, enn min mor noen gang visste om meg. Og jeg var hjemme ett år med dattere min (og mannen min var hjemme 1,5 år etterpå). Jeg føler at jeg lever mye mer sammen med mine barn - følelsesmessig - selv om vi i stor grad lever parallell liv i store deler av døgnet. Min mamma var tilstede, men distansert, jeg er på jobb, men tilstede. Hva tenker dere (mange av dere er vel kanskje mye yngre enn meg, jeg er 37)?

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Mamma var også hjemmeværende og vi hadde det mye kjekt, men dagene gikk med til at hun vasket hus, vasket klær, lagde mat, stoppet strømper, sydde klær, strikket, syltet, lagde saft osv. Jeg hadde ansvaret for å passe lillebror.

 

Vi hadde ikke tørketrommel, mamma lagde all mat fra bunnen av, vi plukket poteter og bær, vi hadde ikke tv og ikke telefon. Det var ikke snakk om å kjøpe nye klær når det gikk hull i de gamle. Da var det frem med synåla for å stopp og snurpe. Hun strikket det meste og sydde mye klær til oss. Vi ungene i gata arvet av hverandre.

 

Jeg tror at mange av de som mener at ting var mye bedre før og at den klassiske husmor-stilen fra 50-tallet hadde vært toppen av lykke glemmer av alle de hjelpemidler vi har i dag som gjør hverdagen langt enklere og de glemmer at økonomien var langt trangere før enn det den er nå.

[Gjest Visten]

Det jeg synes har vært best med å ha en hjemmearbeidende mamma (for det var jo det hun var med dagmammajobb og ettermiddagsjobb) var at jeg kunne gå hjem etter skolen. Vi hadde dog alltid noen å leke med når vi gikk hjem, idag går jo de fleste barna på SFO og i barnehage, så det blir ikke det samme. Vi gikk hjem med sekken, spiste og løp ut for å leke med venner. Jeg vil helst ikke at barna mine skal måtte ha så lange dager i barnehagen og på skolen, og jeg vil gjerne gi dem samme frihet som jeg hadde - jeg er litt redd for denne "Det er farlig!"-mentaliteten som gjør at barna knapt kan få løpe eller klatre i trær uten å formanes om å være forsiktig hele tiden. Det var forøvrig en liten digresjon...

 

Jeg tror du har et poeng, og det gikk rett hjem hos meg.

[Odine!]

Jeg er enig med deg. Jeg gikk littegranne i barnehage året før skolestart, ellers var jeg hjemme med mamma. Jeg kan huske at jeg kjedet meg, siden det ikke bodde mange andre barn i nærheten, og at jeg lekte alene. Mamma måtte vaske og ordne med mat og sylte og safte osv.

 

Mamma sier selv at vår generasjon gjør mye mer sammen med barna sine enn det de gjorde. Noen av venninnene hennes synes barnehage er en fæl ting, men mamma synes det er bra! Kanskje hun skulle ønske at hun selv hadde hatt våre muligheter?

[lille sprelle]

hmmm. jeg er over 40 og hadde yrkesaktiv mamma, men hun jobbet korte dager og hadde fri i skolens ferie og fridager. Sommerferien var en eneste laaang strandtur (o.l.) og hun var der da alltid for oss bestandig synes jeg. Hadde jeg lyst til å prøve å skjære brød i en alder av 5, så fikk jeg lære det osv. Før skolestart var jeg hos dagmamma.

 

(ps - en del av lønna hennes gikk forøvrig til å betale vaskehjelp og vi hadde oppvaskmaskin, vaskemaskin osv).

 

Men når det er sagt, så var det helt naturlig for oss å være svært mye ute med venner. Nabodamene passet på oss i øyekroken fra kjøkkenvinduene osv.

[Bad habits har tre små]

Jeg er også 37, og hadde en hjemmeværende mor. Hadde det¨på akkurat samme måte som deg. Det var ikke snakk om å involvere seg særlig i mitt følelsesliv eller viten og væren! Tror aldri hun har spurt meg om hvordan jeg har det - hverken nå, eller da jeg var liten.

 

Dagens foreldre er mer involvert - kanskje på godt og vondt. Vi vet at små barn ikke er små voksne. Og de er ikke til for oss. Vi er mer opplyst. Vi leser mer. Vi har forstått at det å være foreldre innebærer mer enn å gi våre barn mat og tak over hodet. Samtidig er det mange foreldre som blir utslitt fordi de skal gi sine barn "alt". Vi setter oss selv fullstendig på sidelinjen, for man har jo lest at man "må sette egne behov til side" når man får barn.

 

Jeg tenker at jeg har lært mye av egen oppvekst. Jeg vet at jeg er mye flinkere enn mine foreldre til å være nysgjerrig på hvem mine barn er. Hva de tenker og føler. Jeg er interessert i dem, og vil være nær og tilstede. Jeg forsøker å gi dem trygghet, og sier ofte at de alltid kan regne med pappa og mamma. Vi elsker dem uansett, og vil alltid støtte og hjelpe dem. Det at vår kjærlighet til barna er urokkelig er noe som er viktig for meg å formidle. Min far sa innimellom at "gjør du det og det, så er det på hue ut av dette huset". Det er noe jeg aldri kommer til å si til mine barn. De skal vite at vi er her for dem uansett, og så krysse fingre for at de tar gode valg i årene fremover. Samtidig forsøker jeg å formidle at jeg også har behov. Jeg trenger alenetid, og de må ta hensyn til meg også. Jeg er ikke bare mamma. Jeg er meg også:-)

[Lemonia]

Jeg er 33 og hadde en mamma som var selvstendig næringsdrivende og derfor valgte å legge det meste av arbeidet til etter sengetid slik at hun kunne være sammen med oss og ingen av oss gikk i barnehage. Hun var i aller høyeste grad tilstedeværende og jeg har gode minner fra alt vi gjorde sammen. For min del opplevde jeg at de vennene jeg hadde som hadde arbeidende mødre i mye større grad var overlatt til seg selv enn vi som hadde mødre som var hjemme. Mens de som var hjemme brukte tid sammen med barna var de arbeidende mødrene slitne og på ettermiddagene eller i helgen satte de seg til rette i godstolen med avisen eller foran TVen med kommentaren "gå ut og lek". Min erfaring er derfor ganske motsatt av din.

Jeg har selv valgt å være hjemmeværende nå mens barna er små og selv om det blir litt rengjøring og matlaging på dagtid er jeg aller mest sammen med barna. Denne tiden får man aldri igjen og jeg vil bruke den med barna mine. Jeg føler vel egentlig ikke at dagens mødre er nærere barna sine. Nå blir det sett på som helt normalt å sende sin lille ettåring i barnehage mange timer hver dag. Vi skal ikke lenger bruke tid med barna våre. Er dette virkelig å være nær og tilstedeværende? Jeg synes det er litt uvesentlig å snakke om følelsesmessig tilstedeværelse (eller det merkelige uttrykket kvalitetstid) når man bruker så liten tid med barna sine (sier seg selv at åtte timer på jobben hver dag gir veldig få timer til barna). For min del skal det ikke være enten eller, det er ja takk begge deler, både tid og nærhet.

[Lammelåret]

Et godt innlegg, hysterika!

[Mina75 - *tobarnsmor*]

Flott innlegg, hysterika - helt enig med deg

[Mamma til 3 gutter-<-@]

Men dere som har svart her, hvordan er forholdet deres til deres mødre nå i voksen alder? (Etter disse ulike oppvekstene).

[Lemonia]

Jeg og mamma har et godt og nært forhold. VI bor langt unna hverandre (thalvannen times flytur) men sees likevel minst en gang i måneden.

[2søtesmåh]

Vi er nære, men det vi legger merke til er vi og de andre i omgangskretsen vår som hadde det likedann som HI beskriver, ikke har særlig mye barnepass,- utenom at vi spør.

 

Mamma vokste opp med og fikk barn etter den"loven" om at man passer sine egne barn, har man blitt forelder skal man passe de selv. Banrevakt er for krisetilfeller. Og slik har vi som barna hennes og hennes likesinnede også fått det. VI ble tatt vare på og fulgt opp til vi selv stiftet familie,- men er ikke snakk om å TILBY seg og hjelpe med barna..Men sjelden vi får nei når vi spør,- så de er ikke vanskelig, men de har en "Grense" både i forhold til at de ikke vil "ta over mammarollen", og med det at v i nå MÅ klare oss selv...

 

Ellers så sier HI det så bra, som jeg har PRØVD og få frem tidligere..Hjemmeværende mødre og barna på 50-tallet, hadde MINDRE voksen og foreldrekontakt enn barn i fulltidsbarnehage i dag. Jeg mener barnehage/SFO er mye nærmere enn "normal"/naturlig barndom enn hvordan det i mange hjem funker i dag. De som går hjemme med barna er FOR MYE (sier ikke ALLE!!!) med barna og tar fra de mulgihet til å lære samspill, konfliktløsning og tålmod ovenfor hverandre på BARNS premisser..Vi blander oss for fort inn, mens i barnehage MÅ de vente og ofte prøve og løse problem seg imellom,- før en voksen tilbyr/blir spurt om hjelp...

[Lammelåret]

Som sagt likte jeg dette innlegget veldig godt. Kan dere som har kommentert her (gjerne andre som også vil) legge igjen kommentarer på et innlegg jeg har skrevet som handler om det samme? Det ville vært fint å ha alt samlet.

 

http://lammelaartanker.wordpress.com/2011/09/24/husmor-en-valgt-rolle/

 

 

[hysterika]

Mamma og jeg er ikke veldig nære i dag, vi har et ok forhold, men vi er ikke "venninner". Hun er heller ikke veldig interessert i mine barn, hun er glad i dem, og veldig bekymret hvis noe er galt, når de er syke etc, men hun vil helst ikke passe dem, og hvis hun gjør det, bruker hun selv betegnelsen "å se etter dem". Men, hun er gammel nå, 70 år, og delvis syk. Hun er sliten. Jeg tror kanskje at hun, uten at hun klarer å sette ord på det, føler at alt hun gjorde ikke blir verdsatt av oss i dag. Hun mener at hun brukte livet på oss, at all vaskinga var for oss, og det var det jo på en måte, datidens krav og standarder krevde at man skulle skure og vaske og bruke timer på matlaging. Når jeg i dag gjør alt annerledes og tar andre valg, oppfatter hun den som en slags uutalt kritikk av valgene hun tok. Jeg har gått på skole / studert i 20 år, hun gikk på skole i 7 år. Jeg har gjort alt jeg ville PLUSS at jeg har familie og barn, det er kanskje litt sårt?

[Lammelåret]

Takk for at du la igjen kommentar!

[*bubbs*]

Bra innlegg!

 

Jeg tror det er en grunn til at noen trives hjemme med barna i mens andre ikke føler de får noe igjen for det. Mødrene er forskjellige og har forskjellige behov og ikke minst er barna forskjellige og har forskjellige behov.

 

Moren min var tidvis husmor og tidvis deltidsarbeidene da jeg var liten. Likevel har jeg flest minner om pappa. Mamma var mye sliten, ellers tok hun seg av småsøsknene mine. Jeg vet at hun var (og er) veldig glad i meg, men ofte fikk jeg i barndommen følelsen av at jeg måtte være der for hennes skyld heller enn omvendt. Jeg tror kanskje hun følte seg litt ensom når pappa var ute og fartet. I dag har jeg et greit forhold til henne, men det er forholdet til pappa som betyr mest for meg. Selv om han bestandig har jobbet mye har han alltid greid å formidle en genuin interesse for det jeg tenker på og driver med.

 

Da jeg selv fikk barn slet jeg en stund med å finne min egen identitet som mor. Ingen av venninnene mine hadde barn enda og mamma var det eneste forblidet jeg kunne måle meg selv med. Ettersom mamma og jeg er ganske forskjellige som typer og ellers lever i forskjellige tidsepoker var det ikke så lett å "finne meg selv" som mor følte jeg. Morsrollen ble mye lettere da jeg sluttet å prøve å være noen annen enn meg selv. Jeg tror ikke det finnes noe allmennt morsideal, nettopp fordi forskjellige foreldre og barn har ulike behov for å finne hverdagslykken.

[Bellissima]

Jeg er 33 og var også hjemme med mamma. Men jeg og mamma gjorde masse sammen selv om det var en del husarbeid og matlaging også Vi var ofte på kafe og koset oss og hun var veldig involvert i livet mitt.

 

Har et suuupert forhold til mammaen min i dag. Snakkes omtrent daglig og sees flere ganger i uken.