Krangler eller diskuterer du foran barna?

[Anonym bruker]

Enten det er en baby på 2 mnd eller ett barn på 2 år, 5 år, 9 år.

 

Krangler eller diskuterer du med andre foran barna?

[Anonym bruker]

Kan godt diskutere, men jeg hever aldri stemmen eller krangler foran datteren min. Generelt sett så er det ikke ofte jeg hever stemmen eller krangler.

[Anonym bruker]

Ja, kan både diskutere og krangle foran dem. Kan bli ganske skarp i stemmen, men passer alltid språkbruken og roper ikke.

 

Barna har godt av å se at man kan krangle og være uenige men at man alltid blir venner igjen.

[Anonym bruker]

"Barna har godt av å se at man kan krangle" - Nei, barn har ikke godt av det

 

"og være uenige men at man alltid blir venner igjen." - Det er sant. Man kan fint være uenig uten å krangle, men å krangle gjør man ikke foran barna.

[Anonym bruker]

Når du deler opp setningen slik mister den sin mening. Barna har ikke vondt av å se at man kan være uenige og diskutere så lenge de også ser at man blir enige igjen etterpå. Det er når barna blir vitne til diskusjoner og uenigheter, så skoflet på rommet og kan komme ut igjen når mamma og pappa er blitt enige igjen de kan få et negativt utbytte av det.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig mister ikke en setning sin mening når den blir delt opp og analysert så lenge man ikke utelater noe av setningen i sin helhet.

 

Å være uenig, å diskutere og å krangle er ikke det samme. Å være uenig og diskutere er ok, men å krangle foran barna fører aldri noe godt med seg. Hvorfor skulle barn ha godt av å se foreldrene krangle?

Krangling tar man, om man må, når barna ikke er hjemme eller når barna sover (og da med et meget dempet lydnivå)

[Anonym bruker]

Jeg er veldig uenig med deg 22.57. Barn skjønner mer enn du tror, og om man skal gå å stenge ting inni seg hele dagen for så å ta det opp på kveldstid, er jo bare en dum løsning på en diskusjon. Her i huset kan vi være uenige, krangle, og diskutere, men vi blir alltid venner igjen. Og dette forran barna våre. De skal få vokse opp å se at det er helt greit å uttrykke frustrasjon og uenighet. Ikke lære de å stenge ting inne..... Det er helt normalt å være uenig og krangle (med måte da, selvfølgelig....uten banning og skriking)

[Anonym bruker]

Jeg sier bare: Stakkars barna dine som må vokse opp med krangling i heimen.

[Anonym bruker]

Jeg, 23.03, er ikke 22.39

[Anonym bruker]

Ja, huffameien. En naturlig reaksjon og mennesklighet er forferdelig. Jeg syntes heller synd på de som ikke får utløp for følelsene sine, fordi de blir tabulagt og sjult bak falske smil.

[Anonym bruker]

Jeg liker å diskutere og ser ikke noe galt i det. Jeg diskuterer politikk, religion, hagestell og overtidsarbeid mens barna hører på, men ingen hissig diskusjon, det skal ikke barna måtte være vitne til. Vi krangler ikke foran barna, men så krangler vi egentlig ikke generelt, så den saken er vel grei.

 

Jeg ler, gråter, er sinna, forvirret og mye annet foran barna mine, og det er greit synes jeg. Jeg aksepterer at vi alle har følelser som dette, men igjen, barna skal ikke måtte være vitne til våre uoverensstemmelser... Barn snapper opp de utroligste ting, og kan vri ting de hører til de merkeligste historier...

[Anonym bruker]

Jeg og mannen krangler aldri i den forstand at vi roper eller sier stygge ting til hverandre. Det lengste vi går er å ha en litt heftig diskusjon der vi begge kan være ganske bastante og kanskje heve stemmen en liten smule.

 

Dette gjør vi også foran barna. Jeg tror at barn har godt av se at konflikter er vanlig, også mellom de man er glad i. Og at det ikke ødelegger forholdet. Dessuten er min mann og jeg konstruktive, så vi løser alle situasjoner. Jeg tror barn også har godt av ha gode rollemodeller for hvordan konflikter løses, og det mener jeg at vi er. Derfor kan vi godt ta våre diskusjoner foran barna.

 

Mannen min har vokst opp i et hjem der han ble skjermet for alle diskusjoner og lærte at dette er fy-fy. Han er ekstremt konfliktsky, så mye at det på mange måter hemmer ham.

[Anonym bruker]

Amen, 23.12

 

Hilsen 23.03!

[Gjest ->>-]

Selvfølgelig diskuterer jeg med andre foran barna. Jeg tror ingen barn har spesielt godt av å vokse opp i troen på at uenighet ikke finnes.

 

Krangle, som i heve stemmen og bli irrasjonell, er noe jeg gjør temmelig sjelden og absolutt søker å unngå at barna skal oppleve. Det er liksom ikke noe de vil dra nytte av å ta med seg.

[Anonym bruker]

Altfor ofte:(

Har en hissigpropp av en mann som roper for den minste lille ting og det provoserer meg noe grenseløst.

Jeg roper ikke, men det blir ganske høylytt likevel.

[Anonym bruker]

Det svaret likte jeg, anonym 23:07.

Jeg er et menneske og jeg er kanskje mer temperamentsfull enn gjennomsnittet. Jeg krangler ikke med mannen foran unga (ok, kanskje en sjelden gang), men er jeg uenig med ham eller blir provosert over noe han gjør, sier jeg fra. Det er unaturlig for meg og "spare" følelsene mine til unga har lagt seg.

Jeg prøver å lære unga å vise sine følelser, men også å kontrollere dem. Man kan være uenig, men man trenger ikke skrike eller slå. Jeg prøver også å lære dem at alle slags følelser er lov, det er lov å være trist, sint, glad osv. Man skal vise hva man føler. Det hadde vært hyklerisk om jeg skulle legge bort følelsene mine når jeg blir provosert.

Skal ungene vokse opp i den tro om at man aldri krangler i forhold? Når de en gang går inn i et forhold, så skal de føle seg unormale når de diskuterer/krangler med kjæresten sin?

La dem heller se at foreldrene er uenige, for så å bli venner igjen. Da ser dem at selv om man er uenige, så kan man være glad i hverandre for det!