Flere som har angst for å ikke ha do tilgjengelig?

[Anonym bruker]

Slik har jeg hatt det i over ti år. Det hemme rmeg i hverdagen til en viss grad, til tross for at jeg har en god jobb og et fint sosialt liv. Det er bare så mange bekymringer hver gang jeg skal noe so innebærer at jeg ikke kan komme meg umiddelbart på toalettet

[Anonym bruker]

sann har jeg det å hatt det snart i 3 år,men har en tarmsykdom da :S det er helt forferdelig :S

[Anonym bruker]

Har du muligheten til å få behandling for det da? Siden det er sykdomsrelatert?

 

Selv er jeg redd for å tisse på meg. Det er virkelig mitt store mareritt. Det er psykisk hos meg, så det kan bli vanskelig å angripe. Og det er et problem siden jeg har en jobb hvor jeg skal "synes" mye.

 

HI

[Anonym bruker]

ja men blir aldri helt bra,det er kronisk. Men det ligger mye i hode,når jeg blir stresset så må jeg fortere på do :S

 

Men er det ikke noe du kan gjøre for å føle deg på den sikre siden? det kan jo hjelpe litt,hvis du veit at hvis det går galt så gjør det ingen ting, for da har du beskyttelse

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk holdt foredrag med sånn bleietruse. Det var et stort foredrag som varte lenge. Herregud så pinlig. Men jeg klarer ikke helt å tro på at det hadde holdt alt inne om det hadde gått galt.

 

Jeg har aldri hatt en ulykke, så jeg vet ikke hvorfor det har satt seg så forbanna i hodet på meg..

 

HI

[Anonym bruker]

Gå til legen.

[Anonym bruker]

da hadde jeg tatt vann i en bleiebukse og sjekket jeg har jobbet på sykehjem og der brukte vi det, helt supre

 

jeg har også hvert inne på den tanken,men får meg ikke til å bruke det:S

[Anonym bruker]

Jeg har vært hos både lege og psykolog. Det er ikke noe hjelp i samtaleterapi, og få psykologer praktiserer Kognitiv terapi her hvor jeg bor. Jeg har jobbet meg gjennom det og har kurert det meste, men i møtevirksomhet, lengre bussturer og ved foredrag sliter jeg fortsatt

 

HI

[Anonym bruker]

off får håpe du finner ut av det en gang

 

klem fra ei som veit akkurat hvordan det er <3

[Anonym bruker]

Jeg tror vi er mange 22:22, men det er noe man ikke snakker om. Derfor spør jeg anonymt her inne. Det er en støte i at det normaliseres

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har det. Nå er det frykten for å få diare som er det verste. Jeg kan ikke ta tog, buss, gå på kino, være i et stille rom osv. Denne angsten har jeg hatt i snart 7 år, faktisk. Har ikke blitt bedre. Jeg prøvde meg på utallige prykologer, terapeuter, hypnose og sånt, men faktisk så tok frykten for å få diare overhånd, så til slutt turte jeg ikke mer. Har opplevd at jeg må løpe ut av bilen (når andre kjører) for å springe på do i skogen Flaut nok siden jeg satt på med faren min. For meg er det ikke et medisinsk problem, tror jeg. Jeg kan tenke meg til diare, helt sant! Holder på å ta lappen nå sånn at jeg skal slippe å ta tog/buss, men det er et helvette. Veldig lite kult å ha kjøretimer når man går rundt å engster seg for å rekke til en do. Grusomt!

 

Nei, jeg unner ingen dette!

[Anonym bruker]

22:35

 

Jeg føler med deg! Og vet akkurat hvordan du har det.

 

Jeg har også vegret meg for å ta kjøretimer fordi jeg frykter langkjøringen. Nå skal vi snart på en busstur med jobben som varer over en time, og for meg er det en helt absurd tanke. Jeg gruer med SÅ mye. Men samtidig så blir det bedre hver gang man utfordrer frykten sin.

 

Jeg holder som sagt en del foredrag, og det en av måtene jeg slår i bordet på. Jeg nekter å la frykten hemme meg. Det er en seier etter hver gang, men et helvete i forkant.

 

Når jeg er med barnet mitt på aktiviteter, og vi kommer til det punktet hvor barnet skal prestere og stolte foreldre skal se på, så må jeg på do HVER gang. Med en gang det ville skape problemer at jeg går fra roimmet så kommer dotrangen. Men jeg lever med det, og lever etter den regelen at dette ikke skal ha en negativ innvirkning på livet til barnet mitt.

 

HI

[Anonym bruker]

Så flott at du presser deg selv

 

Jeg overlevde faktisk langkjøring og oslo-turen uten større problemer

 

Har tenkt litt, det gjelder i grunn både ditt og mitt problem; Hvis man skulle være så uheldige at uhellet faktisk skjer, ja da skjer det da. Vi er tross alt bare mennesker, og kan nesten banne på at de fleste har vært nervøse for at akkurat det skal skje en eller annen gang i livet.. Men det er vel anderledes når man faktisk sliter veldig med det

[Anonym bruker]

22:46

 

Ja, ikke sant? Man har jo en ganske god oversikt over hva "det verste" innebærer.

 

Når jeg fikk barn endret alt seg. Før var jeg mye mer hemmet. Gikk ikke lengre turer, sto ikke i kø på butikken osv. Men når barnet kom begynte jeg å tenke at jeg heller ville ha tisset på meg hver dag resten av livet enn å skulle begrense henne på noen måte. Så hele permisjonen var en eneste "X gjør ting hun ikke kan" Jeg merker som sagt at det fortsatt er et problem, men jeg er på et helt annet sted i dag enn jeg har vært før

 

Det som er trist er at jeg måtte legge musikken på hylla. Jeg pleide å opptre før, men en dag jeg skulle opp på scenen sa det plutselig stopp. Det var da angsten begynte og jeg har ikke sunget for et publiku siden..

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg sliter også med diare.. jeg legger opp do ruter når jeg reiser, bare sånn at jeg vet hvor de er.. Så når jeg tar t banen og kanskje må på dovet jeg hvor jeg kan hoppe av å løpe til. Må alltid ha små penger på meg til toaletter og så har jeg med våtservietter i tilfellet.......

 

det er helt forferdelig. legen min kunne ikke hjelpe meg. så tror jeg må til en ny en. Begynner å jobbe neste år, blir lærer. kan jo ikke holde på sånn da.. tenk når jeg skal sitte vakt på tentamen..? huff.. gruer meg..

 

Så jeg føler med deg HI! Min far slet forresten med det at han måtte tisse hele tiden. Det satt igjen fra da han hadde en prøve på skolen, og siden de ikke fikk lov å gå på do tisset han på seg. Etter det slet han leenge. blitt bedre nå, men han jobbet hardt med å presse seg selv til det..

[Anonym bruker]

Jeg gir dere en klem, alle som en Det som er morsomt er at det ofte kommer frem, i de merkeligste sammenhenger, at folk man kjenner sliter med det samme. På møter for eksempel. Det som skaper frykten er jo det å skulle være unormal, å gå fra møtet i tide og utide. Dersom man vet at andre har det på samme måte, eller at det er ok å gå ut, så forsvinner jo behovet

 

Stakkars pappaen din. Det burde være straffbart å nekte barn og andre å gå på toalettet. jeg tror det er i Skotland at det faktisk er straffbart ved lov (en gammel lov) å nekte å åpne dørene sine til dem som er "in a lavatory state of emergency" Hahahahahaha. Det var nok en dofreak som satt og bestemte lovene, så vi er over alt

 

HI

[Anonym bruker]

hehe, ja vi er nok overalt;-) Det verste er jo frykten! den evige frykten. Sånn som nå skal vi til hytta til helgen. det vet jeg vil si at det er en kjøretur som av og til lar det gå en 30 minutter mellom toaletter.. siste løsning er jo å løpe ut av bilen da, men ikke noe sted å gjemme seg langs veien der, hehe;-) Så da blir det fokuset istedenfor å glede seg til hytteturen.. Og for meg er det ekstra ille når jeg får mensen.. Da vet jeg at jeg blir dårlig..

 

men igjen, jeg har hatt gode perioder.. når jeg var gravid var jeg ikke dårlig en eneste gang... Og etter en diett på kun kjøtt og grønnsaker i 2 måneder, var jeg 98% bra i en lang stund. men det er nå flere år siden og jeg er verre en noen gang.. Så må nok på den dietten igjen, men den er helt forferdelig:-(

 

hilsen hun med pappaen som ble nektet å gå på do.

[Anonym bruker]

Jeg har det slik, bortsett fra at jeg er redd for prompe høyt offentlig

Har mye luft i magen, til vanlig tenker jeg ikke ovr dette, men er jeg i situasjoner så som foredrag eller yoga kan jeg bli helt overveldet av tankene om at jeg kanskje muligens skulle være så uheldig å miste kontrollen.

Usj. Skulle ønske jeg ikke hadde det slik, godt å høre at andre har lignende issues

[Anonym bruker]

for de som har problemer med tarmen, er mat med lite karbohydrater og uten hvetemel den beste maten og spise

 

Klem fra ho med tarmsykdom på toppen av innlegga :)

[Anonym bruker]

Er det noen som er aktive i dette innlegget lenger? Jeg har ikke skrevet her tidligere, men jeg har også samme problem. Jeg er redd for å ta buss, tog, kjøre langt med folk jeg ikke er komfortable med eller havne innerst i en forelesningssal i frykt for ikke å komme meg på do om det skulle være nødvendig. Jeg var dårlig i magen (diaré) i kanskje 2 år, før jeg nå for kort tid siden begynte på noen medisiner, da ble diareen borte. Men ikke problemene... Jeg tenker på det hele tiden, og frykten for å ikke ha do tilgjengelig føler jeg kommer til å hemme meg mer og mer... L

 

Anonymous poster hash: 90ecd...e4b

[Anonym bruker]

Er det noen som er aktive i dette innlegget lenger? Jeg har ikke skrevet her tidligere, men jeg har også samme problem. Jeg er redd for å ta buss, tog, kjøre langt med folk jeg ikke er komfortable med eller havne innerst i en forelesningssal i frykt for ikke å komme meg på do om det skulle være nødvendig. Jeg var dårlig i magen (diaré) i kanskje 2 år, før jeg nå for kort tid siden begynte på noen medisiner, da ble diareen borte. Men ikke problemene... Jeg tenker på det hele tiden, og frykten for å ikke ha do tilgjengelig føler jeg kommer til å hemme meg mer og mer... L

 

Anonymous poster hash: 90ecd...e4b

Hei!

Jeg er ny i dette innlegget, men kjenner meg selv godt igjen i alt det her.. har hatt problemet i sikkert 7-8 år, men de siste 3 årene har det blitt mye verre.. jeg har gått til flere samtale terapeuter og psykologer, men det er ingen hjelp å få.. IBS sier legen jeg har, og angst som Trigger diaré hele tiden Når jeg skal ting. Det hemmer forholdet, jobben, sosiallivet og alt. Jeg ville heller dødd enn p hatt dette resten av livet uten å få leve skikkelig, å gjøre ting jeg har lyst til i livet Er nå 24 år gammel. Hvilken medisin er det du snakker om her? Ville gjerne prøvd medisin om det finnes, for nå orker jeg ikke mer do-fobi, angst, og diaré Klem!

 

Anonymous poster hash: 5a124...e41

[Anonym bruker]

Har hatt problemet siden jeg var liten. Værste jeg vet er å ikke kunne komme på do, da holder jeg på å tisse på meg. Sitte i bilkø, eller på fly, er helt for jævlig.

Jeg bestillte noen bleier på apoteket og når vi skulle kjøre Norge på langs i sommer, hadde jeg det på meg uten å fortelle det til en levende sjel, og slapp heldigvis å bruke den. Hadde skjemtes hvis jeg måtte det, men det ga meg en trygghet. Lang genser over, og ingenting synes.

Ellers er bilturer med meg stopp på annenhver bensinstasjon for å gå på do. Ufattelig slitsomt. Har overaktiv blære, men bruker ingen medisiner. Skal jeg noe en dag som gjør at jeg ikke får gått på do, drikker jeg ikke noe dagen før, eller minimalt..

 

Anonymous poster hash: fb802...0e5

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det sånn. Var redd for å tisse på meg. Det begynte en gang da jeg tok en buss uten do.. 10-timers tur. Jeg fikk akutt behov, stoppet bussen og satte meg bak et uthus. Fikk ikke gått på do, og gikk på bussen igjen. Akutt behov igjen. Det var helt jævlig. Ingen uhell skjedde, emn jeg klarte å overtale sjåføren til å bytte meg over til en buss med do.

 

Da hadde jeg etablert en skrekk for lange bussturer på buser uten do. Så spredte det sg. Etter hvert ble det al offentlig kommunikasjon, kø i butikken, tur i parken. Jeg ble mer og mer lammet.

 

Da jeg fikk barn bestemte jeg meg for at dette ikke skulle hemme meg mer. Jeg brukte hele permisjonen til å presse meg til å gjøre ting jeg fryktet. Kronen på verket var da jeg etter endt permisjon gikk ut i jobb hvor en av hovedoppgavene var å holde foredrag. Har du noen gang stått på scenen foran 200 stykker med angst for å måtte på do? Det var helt for jævlig.

 

Men hjernen er slik laget at den kan "oppdras". Når den er tillært at det er "farlig" å være steder hvor man ikke kommer til do, så utløser den en psykisk trang til å måtte på do. For hver gang man gjennomfører en aktivitet man frykter og det går bra, så lærer hjernen at det er trygt. Det kalles eksponeringsterapi, og det er virkelig å anbefale. Du må gjøre de tingene du frykter, for da lærer du hjernen din at det ikke er farlig.

 

I dag holder jeg foredrag på 1 og 2 timer, uten noe problem. Men veien dit har væt øang og bratt. Når jeg klarte det, klarer alle det.. masse lykke til

Anonymous poster hash: d41f1...892

[Anonym bruker]

 

Jeg har hatt det sånn. Var redd for å tisse på meg. Det begynte en gang da jeg tok en buss uten do.. 10-timers tur. Jeg fikk akutt behov, stoppet bussen og satte meg bak et uthus. Fikk ikke gått på do, og gikk på bussen igjen. Akutt behov igjen. Det var helt jævlig. Ingen uhell skjedde, emn jeg klarte å overtale sjåføren til å bytte meg over til en buss med do.

 

Da hadde jeg etablert en skrekk for lange bussturer på buser uten do. Så spredte det sg. Etter hvert ble det al offentlig kommunikasjon, kø i butikken, tur i parken. Jeg ble mer og mer lammet.

 

Da jeg fikk barn bestemte jeg meg for at dette ikke skulle hemme meg mer. Jeg brukte hele permisjonen til å presse meg til å gjøre ting jeg fryktet. Kronen på verket var da jeg etter endt permisjon gikk ut i jobb hvor en av hovedoppgavene var å holde foredrag. Har du noen gang stått på scenen foran 200 stykker med angst for å måtte på do? Det var helt for jævlig.

 

Men hjernen er slik laget at den kan "oppdras". Når den er tillært at det er "farlig" å være steder hvor man ikke kommer til do, så utløser den en psykisk trang til å måtte på do. For hver gang man gjennomfører en aktivitet man frykter og det går bra, så lærer hjernen at det er trygt. Det kalles eksponeringsterapi, og det er virkelig å anbefale. Du må gjøre de tingene du frykter, for da lærer du hjernen din at det ikke er farlig.

 

I dag holder jeg foredrag på 1 og 2 timer, uten noe problem. Men veien dit har væt øang og bratt. Når jeg klarte det, klarer alle det.. masse lykke til

 

Anonymous poster hash: d41f1...892

Tusen tusen takk for at du deler!! Jeg har hatt det nøyaktig likt som deg, startet på samme vis også med en eviglang busstur hvor jeg trodde jeg skulle tisse på meg. Hadde det helt skrekkelig i mange mange år. Utviklet etterhvert sterk angst for utrolig mange situasjoner som butikk-køer, kino, byturer, flyturer, nye steder osv osv. Jeg hadde det ille i hele 15 år før det slapp taket. Er fortsatt ikke helt kurert men har det veldig mye bedre og lar ikke dette begrense meg lenger. Klarer å stå i lange køer uten å få panikk overhodet, noe som var utenkelig i 15 år. Tror rett og slett jeg til slutt ble "lei" av redselen og innså at det bare lå i mitt eget hode uten rot i virkeligheten. Det er fullt mulig å bli kvitt dette om du jobber aktivt med det, det gjorde dessverre ikke jeg.

 

Anonymous poster hash: add3c...68b

[Anonym bruker]

Man skal høre mye før øra detter av..

 

Anonymous poster hash: ecc89...601