Blir så deprimert av alt dette

[Anonym bruker]

Tror ikke jeg egner meg som stemor:(

 

Som forelder er det vår plikt og fornøyelse å lære barna alt de trenger å kunne for at de skal kunne fungere godt i samfunnet, være sunne gode mennesker og en gang kunne stå på egne stødige ben som voksen. Det er hvertfall mitt syn på det å være forelder!

 

For 3 1/2 år siden hadde min mann to barn på 4 og 7 år som kunne spille dataspill og bygge lego, 7 åringen var i tillegg flink å lese og flink i matematikk. Men er det nok til å bli sunne gode mennesker og fungere godt i samfunnet? Langt i fra er min påstand! For de kunne ikke helt normale høffelighetsregler som å si hei når man får besøk, spørre om å få i stede for å si "jeg skal ha", de kunne ikke si takk når de fikk noe, de svarte ikke når voksne snakket til dem, de vasket aldri hendene, de skyllet aldri ned i do, de vasket seg aldri. Spesielt eldste var frekk når han snakket med voksne, frekk på skolen, svarte igjen når han fikk en beskjed, var sint og olm så snart han ikke fikk sitte med dataspill eller i legokassen, ingen av de kunne gå en tur - de hadde rett og slett ikke kondisjon til det og de klarte heller ikke løfte bena, men subbet når de gikk. Ingen av de kunne stå på langrennski, slalåmski, skøyter, spille ballspill, etc etc.. de kunne heller ikke gå i akebakken for det var for tungt for 7 åringen å gå opp bakken igjen etter å ha aket ned. 4 åringen var sur og mutt hele tiden og 7 åringen sint og olm.

 

I dag har min mann en 10 åring og en 7 åring som har lært å gå en liten tur, som har lært å si kan jeg få, som har lært å vaske henden før de spiser, en 10 åring som ikke er sint og olm hele tiden, kun når han får en irettesettelse for noe han har gjort eller hvis han må ut å leke, en 7 åring som ikke er sur og mutt hele tiden lenger, kun når han vil ha faren sin fulle oppmerksomhet. Min mann har to barn som ikke alltid svarer når voksne snakker til dem, men stort sett når det er voksne de kjenner. Han har to barn som fortsatt finner på en hel masse ting som du ikke forventer av barn på den alderen, han har fortsatt to barn som skolen sliter litt med fordi den ene er frekk og kverrulerende og den andre sur og mutt, men i forhold til slik det var for tre år siden så er det en enorm fremgang. Han har fortsatt to barn som krever to voksne sin fulle oppmerksomhet de helgene de er her siden de må ha hjelp og veiledning til alt de skal gjøre hvis ikke vet de rett og slett ikke hva som er forventet av dem eller hvordan de skal oppføre seg.

 

Så hva er jeg så deprimert for?? Jo fordi jeg har brukt opp meg selv på at hans to barn skal komme så langt som de har gjort fordi min mann og hans ekskone ikke har gitt barna sine en helt normal oppdragelse de 7 første årene og fordi jeg i stor grad har vært den som har tatt kampen for å få de opp på det nivået de burde ha vært allerede for tre år siden. Det er jeg som har lært de høffelighet og det å kunne svare når voksne snakker til dem, jeg som har lært de å gå tur, stå på ski, skøyter, slalåm, akebrett, gå tur i skogen, gjøre positive ting sammen uten at det skal være i legokassen eller med dataspill og ikke minst prøvd å lære de å være sosial.

 

Jeg er tom - helt fullstendig tom. Min mann tar ut all ferien sin med særkullsbarna sine, nå nærmer høstferien seg og jeg kjenner på hele meg at jeg ikke orker å ha de i hus en hel uke for jeg har ikke mer å gå på. Jeg orker ikke å ta kampen med håndvask, skylle ned i do, ikke grise med maten, ikke være sur, ikke svare frekt, ikke sitte inne å sture, men gå ut å lek og ha det gøy. Jeg har fire barn selv å ta meg av, to særkullsbarn og to fellesbarn. Spesielt de to eldste barna mine har mistet masse mammatid de siste årene fordi jeg har måtte bruke alt overskudd på å få mannen sine barn opp på samme nivå som resten av familien. Hvorfor sier du sikker.. Jo, for min mann er blind som en gammel geitebukk og ser ikke hvor galt det har bært av sted med de to ungene hans, han ser ikke at folk som treffer dem hever et øyenbryn og han ser heller ikke fremtiden. Hvordan blir mitt barn som voksen, hvordan blir de som tenåringer med den oppdragelsen jeg gir dem etc. Han er fornøyd med nuet. Er alt ok i noen timer så er fremtiden ok. Og de siste årenes kamp har ført til at jeg ikke orker tanken på å ha ungene hans her lenger, jeg orker ikke ha dem med andre steder enn til hans familie (da er de liksom ikke mitt ansvar lenger) og jeg orker enda mindre tanken på at våre to fellesbarn skal lære samme dårlige oppførsel som de har. Så hva gjør jeg da? I'm stuck in my life!

 

Ble langt og sikkert usammenhengendes, men jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal få en lykkelig hverdag igjen for ikke kan jeg nekte stebarna å komme her og være og ikke kan jeg gå fra mannen min for å slippe de heller. Føler meg bare som en elendig stemor og blir mer og mer deprimert for alle fremtidige ferier der jeg ikke kan glede meg til å tilbringe fritid med mine egne 4 barn fordi jeg også må ha med meg to barn som krever mer enn jeg har igjen å gi. Og det verste av alt er at jeg er fullstendig klar over at det ikke er de to barna sin feil, det er faktisk min egen mann sin feil og hans ekskone - de har sviktet barna sine!

 

Føler meg forlatt på en liten plass med høye murer som ikke er mulig å komme over. Tar på meg smilet, henter frem noen krefter jeg ikke har og forbereder meg til 10 dager høstferie med stebarna og med mine egne 4 barn, men innvendig gråter jeg og ønsker at jeg kunne reist alene med de 4 barna mine og hatt en rolig solfylt høstferie med glade positive barn der jeg kan bruke overskuddet mitt på mine egne barn i stedefor stebarn og der jeg kan føle meg som en god mor i stede for som en elendig stemor.

[Anonym bruker]

Fikk vondt av deg når jeg leste innlegget ditt.

Jeg har selv flere barn og 2 stebarn.

Mine stebarn har hatt behov for forskjellig oppfølging i dei årene som jeg har kjent dem.

I starten engasjerte jeg meg ganske mye i hvordan det gikk med dem, selv om jeg aldri har vert med på noen møter om dem.

Nå er det liksom bare å registrere at da og da skal far på møter og da er det jeg som har oppfølgingen på våre og mine.

 

Har blitt mentalt sliten av å se på hvor lite fremgang det er å ikke kunne gjøre noe med det

.

Med mine egne barn da har jeg mandat til å møte å si hvordan ting er og si min missnøye om det er ting som ikke blir fulgt opp etter avtaler.

 

Når jeg vet at far skal på møte så har jeg nemnt ting som bør tas opp og det er far enig i når han går, men når jeg spør etter på om han tok det opp så får jeg til svar at møtet utviklet seg ikke slik at det passet å ta det opp.

Derfor gidder jeg ikke bry meg mere.

 

Men barna er stort sett hyggelige og har aldri vært tverre eller vanskelige mot meg. Like vel føler jeg at det er ekstra når stebarna kommer og er glad for at dem ikke skal vere her denne høstferien.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du er sliten, men det kan se ut som om du har lagt opp til denne offer-rollen selv. Jeg mener det ikke frekt eller stygt, men det blir ofte mye støtte og trøst her, og mindre motstand enn kanskje nødvendig.

Jeg synes ikke du skal gå inn for å få "stebarna opp på samme nivå som resten av familien", hva slags ovenfra og ned-holdning er det? Hvorfor bruke så mye krefter på det? Og hvis høflighet er det viktigste så burde man vel strengt tatt kunne stave det?

Kjenner jeg blir litt matt, altså. Jeg vet selvsagt ikke hvordan det er i virkeligheten hjemme hos dere, men har du prøvd å høyne takhøyden littegrann? Altså at du lar visse ting fare mens du tar et bad eller leser et blad eller noe annet du liker. Da blir du kanskje mindre utslitt også.

[Anonym bruker]

Ser at det er best jeg gjør en liten rettelse her. Dumt av meg å skrive "opp på samme nivå som resten av familien". Vi snakker ikke om barns naturlige forskjeller her som jeg faktisk har stor toleranse for. Vi snakker om to barn som ikke fungerte i et normalt samfunn fordi de ikke har lært noe om hvordan man skal oppføre seg i samfunnet. Det har jeg ikke klart å overse forde det har vært vondt å se på. Har hatt mange runder med min mann på det og han er enig, bare at han ikke ser fornuften i det før han får det tegnet og forklart. Men kanskje... kanskje det ikke er så viktig å kunne sitte fint med bordet, kunne spise med kniv og gaffel når du er 10 år. Kanskje det er ok å være frekk i munnen med voksne, ikke svare når du blir snakket til, kunne kle seg, vaske seg, bevege seg, leke etc etc. Men jeg synes det er viktig slik at de kan ha et sosialt liv, fungere på skolen, ha venner og ha voksne rundt seg som synes det er kjekke barn som kommer på besøk. Det jeg vet har vært feil av meg er å engasjere meg i det slik at jeg nå etter 3 1/2 år er fullstendig tom innvendig, men jeg kan ikke ha ett sett regler for stebarna og helt andre regler for de 4 barna som bor hos oss og dessuten så må de ha en viss hygiene slik at de kan omgås en baby og en lillebror med en spesiell sykdom som gjør han mye sykere enn andre barn av bare en liten forkjølelse. Ksnskje du ler av meg når jeg snakker om hygiene om en 7 åring og en 10 åring, men den var ikke eksisterende for tre år siden og nå er den mye bedre fordi jeg har spurt om de kan vaske hendene, skylle ned i do, la være å grise maten utover, gitt et hint til min mann om de kanskje skulle hatt en dusj etter en uke hos oss, et lite hint om at buksen de går i var skitten for to dager siden, at det er vanlig å vaske seg å skifte undertøy hver dag etc etc

 

Offerrolle?? Hvor ser du den? Jeg føler meg ikke som et offer, jeg føler meg totalt tom, helt på minus siden, har ikke energi igjen what so ever og skulle bare ønske det var en klaraklok her inne som kunne gitt meg en genial løsning på hvordan jeg skal håndtere dette uten å gå til grunne!

[Anonym bruker]

Jeg la meg tilbake og sa at det ikke var mitt ansvar, det var hans og eksen sitt valg, og lot han styre reset når ham hadde ungene. Jeg slutta å mase om at det ikke var lurt å sitt med siste halvtimen før leggetid, kvelden før leksa skulle være inne.

 

Det er stor aldersforskjell mellom våre og hans barn, men årene har gått og våre er ikke småbarn lenger. Mannen følte det her for noen uker siden som et stort nederlag og hvordan han hadde sviktet barna sine, når han ser på forskjellen mellom ungene sine. Hans og eksen og våre unger.

 

Jeg styrer på, aktiviserer oppdrar, skaper erfaringer og opplevelser, jeg er streng og krever, men også energisk og investerer tid.

 

Barnehagebarnet vårt i full gang med å knekke lesekoden, som hans barn slet med lenge etter skolestart. Forståelse og sosialenormer, faglig innsikt, enorme forskjeller.

 

Mannen satt med tårer i øynene, og angret dypt og inderlig. Men han evner fremdeles ikke å følge opp stebarna, ham greier ikke sette makt bak krava og gir etter for nuet.

[Anonym bruker]

Jeg tror Annie over her har et kjempegodt poeng. Dessverre er det stebarna som har fått "lide" for den manglende oppdragelsen, men det er ikke stemors ansvar og det tar heller ikke knekken på stemor i prosessen. Hvis mor og far hadde forblitt sammen ville resultatet sannsynligvis blitt det samme.

 

(Hilsen Annie lenger oppi her.)

[Iiiiik]

Det kreves en hel landsby for å oppdra et barn sier et ordtak. Du har tatt på deg å oppdra to barn helt alene høres det ut som. Dette må du dessuten få til på delt tid, siden de i perioder er et annet sted. Jeg tror du må gjøre en sorteringsjobb. Hvorfor vil du gjøre alt dette? Er det fordi du blir flau over ungene? Er det for ungenes skyld? Hvor mye "avvik" kan du leve med? Hvor mye krefter har du? Hvor mye kan du fokusere på disse to bonusene og fortsatt ha krefter igjen til de andre fire? Hva er det som gjør at ikke faren kan gjøre mer?

 

For meg er det innlysende at løsningen er å legge lista litt lavere og overse noe av det du jobber aktivt for å endre. Din primære omsorgsjobb er dine fire unger (forhåpentligvis løser du og mannen oppgavene felles i hvert fall når det gjelder to av dem) og så må du vurdere hvor mye du har å gå på etter det.

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det på samme måte som deg hi!

 

I begynnelsen av forholdet var jeg sjokkert. Jeg hadde faktisk aldri møtt barn som oppførte seg slik. Jeg lærte barna at man sitter fint, spiser ok, vasker seg, bytter klær,snakker fint osv.. Dette gjorde jeg fordi barna trengte å lære det.

Etter barna våre ble født, fortsatte jeg opplæringa, fordi vi ikke kunne ha anarki annenhver helg.

 

Nå..ting er mye bedre enn da vi flyttet sammen. Men jeg har gitt litt slipp. Jeg konsentrerer meg mer om å har ro de helgene stebarna er her. Jeg orker ikke "kjempe" like mye lenger. Jeg har to små barn som

tar energien. Og de fortjener at jeg har ork til overs for de også..

Jeg var på vei til å bli utbrent, men stoppet heldigvis i tide.

 

Nå ser vi alle resultatet. Eldste stebarn har ingen venner, sliter på skolen og blir fulgt opp av bup pga agresjon osv..Yngste stebarn er frekk, blir fort sint osv..

 

Min mann og eksen var veldig unge når de fikk barn. Jeg hadde skammet meg om jeg var dem. De har feilet i oppdragelsen.

 

Jeg tror veien til suksess som stemor er å ikke gi FOR mye. Man skal bry seg,hjelpe til osv, men ikke gå inn med 110 % det er det foreldrene som må gjøre.

 

Gi litt slipp - så skal du se du får energien tilbake:)