Er oppdragelse helt ut nå?

[Anonym bruker]

Begynner å bli helt matt av å se hvordan barn herjer med foreldrene sine. Det sutres, kreves og mases i ett kjør uten at foreldrene sier noenting. Barna løper til og fra bordet og tar en bit her og bit der, de spiser kun det de liker best og rynker på nesen av alt annet enn kjøttboller og ketsjup. Alt skal de bestemme selv og alt får de lov å plukke og pelle på. Sofaen er til å hoppe i og dvd`er til å slenge rundt på gulvet. Innestemme finnes ikke lenger og de må lokkes og belønnes for hver minste ting de skal gjøre. Alt handler om positiv forsterkning og velge sine kamper med omhu. Klart jeg er enig i mye av filosofien og at barna har godt av å bli hørt og forstått, få være med på avgjørelser osv. Men synes mange av våre venner lar det gå altfor langt og det ender dessverre med at det ikke er hyggelig å være sammen med dem lenger. Blir jo bare styr og mas og skrikerunger. Hva skjedde med å være en tydelig voksen? Konsekvent? At et nei er et nei? Har følelsen av at mange tror det handler om å holde barnet happy døgnet rundt, koste hva det koste vil. Ser de furtefjes eller gud forby TÅRER, nei da står ikke verden til påske. Da er det frem med kjeks og andre bestikkelser med en gang.

[Anonym bruker]

Det slo meg i sommer ombord på en danskebåt med mange barn, at det virket som foreldrene, og i sær fedrene kjente barna sine så dårlig at de ikke turde korrigere dem når de gjorde noe dumt...

 

Kan være grei sommerjobb for barnehageassistenter, kanskje? Være med som faglig støtte for foreldre som ikke er vant til å oppdra barna sine selv?

 

Når det er sagt: Lydnivået på den båten var faktisk alt i alt til å leve med, det var enkeltfamilier som utmerket seg, men de fleste var i "kontroll".

[Anonym bruker]

Ja der er kanskje der problemer ligger. Foreldrene er lite sammen med barna sine i hverdagen og vet rett og slett ikke helt hvordan de skal håndtere dem, vil ikke bruke den lille tiden de har sammen på å korrigere barna?

[Anonym bruker]

11.25 her

 

Tror egentlig det er ganske mye i det, 11.28. var vel den tanken jeg ikke riktig hadde tenkt ferdig....

[Anonym bruker]

Jeg er hun med ungen som klikker for ikke å få joghurt. Jeg syns jeg gjør ALT, men alikevel hjelper det ikke.

 

Mine barn må sitte ved bordet til begge (ungene altså) har spist ferdig før de får gå fra. Når de er ferdig får de lov, for da kan vi spise i fred og ro.

De får ikke oppføre seg som idioter blandt folk (kanskje derfor eldste tar det ut hjemme), de skal spørre på en høflig måte om ting, de skal takke for det de får, og de skal vise respekt ovenfor andre.

De (spes eldste) blir korrigert på alt som er feil, og får masse ros for alt som er rett.

 

Forøvrig er jeg sammen med barna fra kl 14.30 hver dag, så det er ikke tiden det skal stå på her. Eldste er jo på skolen, så hun får jeg ikke sett noe mere enn akkurat.

 

Men, hjelper det? Neeei. Eller, jo. Hjemme er de idioter, men de vet å oppføre seg når vi er borte!

[Anonym bruker]

HI her. Jenta mi kan også være et skikkelig monster, trasse og skrike. Hun kan være sliten og sur og hører slett ikke alltid på hva vi sier. Sånn er det nok for de fleste. Men likevel jobber vi med saken, likevel snakker vi til henne. Vi tar konflikter både hjemme og ute blant folk.

Det jeg reagerer på er de som virker som de ikke bryr seg, som ikke snakker til barna uansett hva de finner på. Det blir for mye dilling etter min smak. Synes det er greit å avlede og sånt når de er veldig små, men når de er 4 år og frekke så må man ta tak i det!

[Anonym bruker]

Blant min omgangskrets så er de verste barna de som er hjemme lenge med mamma/pappa uten og gå i barnehage..Det er litt sånn,- når jeg velger og gå hjemme med barnet, så er jeg hjemme MED barnet. Og man er der 100%, 24t i døgnet, 7 dager i uke for disse barna. De drar på leketreff og til andre hjemmeværende, (var med da jeg hadde permisjon) og det var ikke snakk om og la barna håndtere eller takle uenigheter og konflikter selv. EN eller flere mødre var rettt opp fra sofaen så fort litt gnisninger mellom barna oppsto, også var det og lete opp alternative leker til det ene barnet, eller fjerne et fra hele situasjonen osv osv....

 

Og disse barna kan ikke leke alene. Om jeg er på besøk og ikke har med barna, i den tro at det var vennindekveld, så har det vært 5 min samtal mellom oss og 20 min lek mellom mamma og barn sånn ca tidsfordeling....

 

Selvsagt er ikke alle hjemmeværende jeg kjenner slik, men ingen av de jeg kjenner med "Normal bruk" av barnehage har så bortskjemte barn som de mest bortskjemte som er hjemme med foreldre/forelder hele dagn i "for mange" år....Men skjønner jo at vi også blant disse har folk som overkompenserer med og la barna få lov til alt, fordi de sliter med dårlig samvittighet pga lite tid brukt sammen med de......Men og ha barn i barnehagen er ikke ensbetydende med at man skjemmer de bort på fritida,- snarere tvert imot er MIN erfaring. SÅ får dere en annen side av saken også)

[Anonym bruker]

Vi har ikke den erfaringen i vår vennekrets, men så er vi jo "gamle" da.

[camillah 2 små]

Mulig at det fins noen flere slappe og ettergivende foreldre i dag enn for noen tiår tilbake, men jeg ser forskjellige foreldrestiler hver dag:

 

Noen foreldre er veldig flinke til å sette grenser. Andre foreldre er veldig flinke på å gi masse varme og omsorg. Dessverre er de fleste av oss slik at vi er bedre på det ene enn på det andre. Og når vi er stresset, eller syns noe er vanskelig, vil vi "forsterke" det vi kan best, slik at de som er "strenge", kan bli ganske autoritære og nesten slemme, og de som er "varme", kan bli veike og ettergivende.

 

Det aller beste hadde nok vært om det var en god balanse, der barna fikk BÅDE tydelige grenser og varme og omsorg. Det finnes nok noen få superforeldre som klarer denne balansen i enhver situasjon, vi andre må kanskje jobbe litt med saken av og til.....

 

Forresten er det sant at positiv forsterkning virker best, men det betyr ikke at man ikke kan sette tydelige grenser!!! Det betyr bare at man kommer lenger med ros enn med anklagelser ("Så kjekt at du..." i stedet for "Hvorfor må du alltid...").

[Anonym bruker]

Noen ganger så er det livshistorien til familien som gjør barnet slik de er. Syns det er feil og dømme foreldre for dårlige foreldre og dømme uskikkelige barn for bråkmakere når man ikke vet hva som ligger til grunne.

 

Det er mange årsaker til at barn blir som dem blir og vet du ikke fulle og hele historien til familien så hold kjeft

[Anonym bruker]

Bra skrevet Camillah venter nr. 2

[Anonym bruker]

Hva mener du med "gamle"?

 

Etter mange år i barnehage er min erfaring at de er de eldre og helt unge foreldrene som har størtst problemer med å sette grenser for barna sine. Det betyr selfølgelig ikke at det alltid er slik, men veldig ofte.

 

[Anonym bruker]

Jeg ser mangel på oppdragelse hos spesielt eldre foreldre, som jobber mye og har au-pair.. Her jeg bor finnes det mange av dem. Jeg jobber i bhg og har selv små barn.

[Anonym bruker]

Jeg er nok en av de du snakker om HI.

Men som regel er ikke alt svart - hvitt.

 

Har en gutt på 3 1/2 år, som jeg til tider har slitt veldig med. Rett å slett for at jeg ikke vet hvordan alle situasjoner skal håndteres.

Og jeg har prøvd de fleste. Også bestikkelser, men det har ikke fungert her

Men i det første inlegget ditt sier du "blir jo bare styr og mas med skrikerunger" Da høres det jo ut som om man har riktig oppdragelse får man ikke skrikerunger. Mens du senere sier at datteren din også skriker.

 

Angående det å snakke til barna ute blant folk, er det mange forskjellige meninger om det også.

Det er ikke alle som føler seg komfortable med det og heller trekker ungen til side.

 

Selv sliter jeg med å snakke til gutten min ovenfor besteforeldrene, rett og slett for jeg føler de ser stygt på meg, og mener jeg håndterer det feil. Men selvfølgelig - jeg sier nei til han.

 

Tror de fleste prøver å gjøre det som de tror er rett. Ingen prøver å oppdra barna til å bli uhåndterlige

 

 

Men siden du høres ut som du er så god på oppdragelse, kan du gi meg noen tips?

F.eks skrikende unge i butikken som ikke orker å gå mer, og du er nødt til å handle et par ting?

F

[Anonym bruker]

Jeg mener at alle barn har dårlige øyeblikk og at litt skriking og trass må man regne med. Men at jeg stadig ser eksempler på foreldre som virker å ha gitt opp. Når poden slår mammaen sin og sier stygge ting så bare lar hun han holde på og holde på og det hele ender med at han får en kjeks.

Jeg er klar over at noen barn er mer krevende enn andre. Min egen datter har slett ikke vært av de enkleste hun heller. Jeg tenker egentlig ikke så mye på hvordan barna oppfører seg, men mer på hvordan foreldrene reagerer på det og hva de aksepterer. Merker at jeg stadig oftere får dilemma når vi har besøk fordi i vårt hus er det regler og de gjelder både for barnet som bor her og for barn på besøk. Mener selv at vi ikke er så fryktelig strenge da. Her er det lov å leke, rote, le og kose seg. Barn skal både sees og høres. De skal gjerne få danse og synge, spille musikk og jeg blir ikke gal av noen smuler og litt søl. Men jeg blir altså svett når foreldrene ikke selv sier i fra til barna sine om ting jeg ser på som helt normalt å snakke til de for. Som å hoppe i sofaen, tegne på veggen, kline maten på veggen (når de er over 2 år gamle), kaste lekene veggemellom, rive ut alle bøker og cd fra hyllene osv osv.

[Anonym bruker]

13.48 er HI og her kommer litt til fra meg.

Jeg er ingen ekspert på barneoppdragelse, jeg gjør feil som alle andre. Det er bare den der "ikke snakke til ungene, la de holde på som de vil og bestemme alt selv" tingen jeg ikke liker. Vet ikke om dere har mange sånne foreldre i deres omgangskrets, men jeg har og jeg synes det er slitsomt. Det gjør at samværet blir mye mindre hyggelig enn det kunne ha vært. En av mine bekjente har det sånn at det er om å gjøre å passe på at barna aldri blir lei seg, skuffa, sure, må vente eller høre nei.

 

Min datter har slått seg vrang og bælja i butikken hun også, ligget på gulvet og sparka og sånne ting. Flaut og slitsomt er det. Hvis hun er mottagelig for ord så pleier jeg å snakke med henne om det, at hun får ansvar for å finne et par varer kan noen ganger hjelpe. Er det helt krise så har jeg måttet sette henne oppi handlekurven og gjøre handleturen så kort som mulig med skrikende barn.

Likevel synes jeg ikke skrikende barn på handletur er det verste. Det har som regel sin forklaring i sliten, trøtt, varm eller sulten unge.

[Anonym bruker]

Har selv et barn som kan få raserianfall ute i offentlighet, men det skyldes ikke manglende oppdragelse, men et barn med en stålvilje og stahet som mangler sidestykke. Har tre barn, de to andre har vært ganske greie å ha med å gjøre. det barnet som får raserianfall er meget intelligent. Hun er stort sett veldig rolig og grei, men når det først låser seg for henne så gir hun seg ikke uten en skikkelig kamp. Jeg har flere ganger måtte bære henne ut i bilen og har måtte la handlevogna stå og heller dratt tilbake senere for å handle ferdig.

 

Nå unngår jeg helst å ha henne med meg på butikker på hverdagene alene. Vi er helst to voksne slik at den ene kan ta med barnet ut hvis hun får en sånn "byge". Det er flaut, jeg blir helt svett og det hjelper heller ikke at enkelte tror dette skjer pga manglende konsekvenser. Hun er 4år forresten.

 

Hun oppfører seg ellers bra, aldri opplevd slike anfall på feks resturanter, kino ol, men på kjøpesenter, butikker ol. så skjer det om ikke hver gang, så ganske ofte. Jeg har aldri vært den som renner ned butikker og senter hvis det ikke er noe vi skal ha, i grunn greit når man har barn som ikke setter pris på handleturer. Jeg gir helst aldri etter for mas, men det har hendt jeg rett og slett ikke har orket kampen og dermed har vært så svak at jeg har latt henne få ting vi allers vanligvis ikke ville kjøpt der og da en vanlig ettermiddag, feks en pakke kjeks, is, bolle eller en leskedrikk.

 

Så man skal ikke alltid dømme andre foreldre når man ikke kjenner dem. Jeg har selv måtte gå i meg selv da jeg tidligere tenkte mitt om andre foreldre når jeg har sett barn oppføre seg slik. Det er ikke alltid oppdragelsen, men rett og slett at enkelte barn er mer viljesterke enn barn flest.

 

Hilsen mamma til ei lita furie som heldigvis er verdens herligste det meste av tida.