Har et vennepar som sleiit med å bli gravid...og nå... !!!!!!

[Anonym bruker]

11:23 her. Til opplysning var jeg 34 da min første jente ble født. Jeg anser meg selv som oppegående, har høyere utdannelse osv. Faktisk tok jeg en iQ test på nettet her for leden som antydet at jeg kunne søke medlemskap i Mensa.

Det er forskjell på å ha et ønske om en jente når man er gravid og å faktisk bli skuffet over å få en gutt. Jeg tror og var innstillt på at det å få en gutt ville gjøre meg like tilfreds som å få en jente. Men likefullt var ønsket om en jente stort. Mange grunner til det, jeg er jo jente selv og ser meg selv som barn f.eks. Er forøvrig helt sikker på at jeg hadde blitt like glad i en gutt. Dette har alltid vært mitt utgangspunkt, jeg ser ikke hvorfor jeg skal lyve og si jeg var likegyldig til kjønn, det var ikke virkeligheten. Sånn er det bare. Det er verre etter min mening å late som man mener noe annet enn man gjør, tabu eller ikke. Men sånn er jeg, jeg snakker rett fra hjertet.

Og ydmyk er jeg,jeg har aldri vært sikker på å få barn, faktisk så jeg for meg et liv uten,-og det godtok jeg. Ikke er jeg særlig jålete heller, liker ikke verken rosa, prinsessedill eller hello kitty.

[Anonym bruker]

I vårt samfunn er det lov å snakke om det meste, men dette med å ønske seg et spesielt kjønn når en er gravid er tabu. Tror dere tabuet gjør at folk derfor ikke har slike ønsker? Tviler på det, de fleste jeg kjenner personlig som har ventet barn har ytret et ønske, om enn diskre, om et spesifikt kjønn. Jeg personlig ønsket meg jenter begge gangene jeg var gravid, og fikk det. Hvorfor skal jeg skamme meg over det? Hadde selvsagt ønsket en gutt velkommen også, men man vet hva man har, ikke hva man får.

[NormaJean]

Jeg syns ikke det er så rart jeg. Tenk da, de har forsøkt å bli gravide i så mange år. Man bygger opp håp og forventninger. Lager seg scenarier i hodet om hvordan ting skal bli. Drømmer om familielivet. Kanskje hun har "forvillet" seg litt inn i fantasien om å ha en datter og hvordan det kommer til å bli???

 

Med 6 år bak seg med prøvelser og drømmer så kan det jo i en liten periode være litt rart å forholde seg til at det kommer en gutt istede for jente? Syns du som venninne heller skal være støttende og komme med oppmuntring. Spørre henne om hun er sliten, prøverør er en enorm påkjenning både fysisk og psykisk! Istede for å slenge drit på anonymforum.

 

Hilsen stolt mamma til 2 skjønne gutter

 

 

[Anonym bruker]

Jeg ser ikke helt noe galt i det, hun kommer garantert til å elske den lille like mye uansett kjønn når barnet blir født. Men for enkelte gravide så får man ikke helt et forhold till det før senere i svangerskapet eller etter fødselen, særlig endel som har slitt med å bli gravid eller som har mistet før, man tørr ikke ta gledene på forhånd. Dessuten er man ofte litt ute av lage som gravid og hormonene tar overhånd.

Selv har jeg aldri ønsket meg hverken gutt eller jente, glad for det jeg fikk uansett. Mitt eldste barn er gutt, så jeg syntes det var litt rart å få jente, men var glad selvsagt. Synes det er topp å ha begge deler, men hadde vært like glad om jeg hadde bare gutter også, men nå har jeg en gutt og to jenter, må si jeg er glad min første tenåring er gutt, gruer meg som peste til jentene kommer i den alderen.

[Anonym bruker]

Kanskje hun har lest en plass at jentefostre er mer hardføre enn guttefostre, og at det er derfor hun sa det. (Ja, en lege hadde den teorien til venninna mi som hadde 4 SA'er, og på UL i uke 20 kunne se at hun ventet ei jente på det 5. forsøket) Og at hun i sitt hormonelle kaos ikke klarte å formulere det riktig eller komme med den begrunnelsen. Bare en teori.

 

Tror nok hun innerst inne er glad for at hun venter gutt, men at hun er superengstelig for at noe skal gå galt. Skjønner henne godt jeg, selv prøvde vi i 2 år, og klarte det heldigvis på egenhånd til slutt.

Det var 8 mnd med masse engstelse.

[Anonym bruker]

Ok, der kan du se. Din teori stemte ikke på meg, min teori stemte ikke på deg.

[Anonym bruker]

Ja, dette er jo merkelig men samtidig veldig uskylding. Det er jo ikke hennes feil at hun ønsket seg det ene kjønnet ? Hun bestemte ikke selv at hun skulle bli skuffet ? Man kan ikke bestemme over egne følelser.

 

Jeg er sikker på at dette kommer til å gå over og så fort gutten er i armene hennes ville hun ikke byttet han bort mot en eneste jente i hele verden