Hva tenker dere om en mor som...

[Anonym bruker]

ikke viser følelser overfor barna sine? Min egen mor er sånn, hun åpner seg aldri opp, og jeg føler selv at det er vanskelig å gjøre det. Mine foreldre har aldri sagt at de er glad i meg, men har alltid vært kjærlige på andre måter ( klemmer etc)

Hvorfor er det så vanskelig å si hva man føler?

I helgen sa sønnen min, at han elsket henne, og da sa hun bare."det er fint"

Dette er selvsagt noe jeg ikke ønsker å føre videre, og sier ofte til barna våre at jeg elsker dem. Jeg har alltid følt meg litt utrygg når jeg vokste opp, og lurer på om mangelen av kommmunikasjon kan være årsaken? Noen som har opplevd noe lignende? Bør jeg snakke med noen profesjonelle om dette?

[Anonym bruker]

Men hvis de viser sin kjærlighet i form av klemmer som du nevner, så vil jeg ikke si at de ikke viser følelser. Tvert imot, faktisk.

Dette ordet "elske" synes jeg er litt klamt. Jeg sier det aldri til barna mine, selv om jeg jo gjør nettopp det; elsker dem!

Hvis du føler at du kunne hatt nytte av profesjonell hjelp så prøv det, det kan jo umulig skade iallefall. Samtidig kan du prøve å akseptere at dine foreldre kanskje ikke viste sin kjærlighet til deg på den måten du skulle ønske. Det gjør dem ikke mindre glad i deg.

[Anonym bruker]

Jeg sier heller ikke "elsker deg" til barna mine. Vet ikke hva det er med det ordet, men det blir aldri brukt. Jeg synes nok innerst inne det er litt klissete. Kan skrive det.

Glad i, fryktelig glad i, dødsglad i, blir brukt hos oss.

[Anonym bruker]

Jeg elsker sønnen min høyere enn noe annet, og forteller ham det hver dag. (Tror ikke han skjønner ordene enda, riktignok, han er bare halvannet...)

[Anonym bruker]

Takk for svar begge to...

[Anonym bruker]

Samme her. VI har vel aldri sagt "jeg elsker deg" hjemme hos oss..Og jeg sier det ikke til barna, eller mannen . Men vi er glad i,- det kan vi si, og vi koser og klemmer masse. Selv om jeg må tenke mye på det for og "huske" det, da det var lite av dette også hjemme hos oss.

 

men til tross for lite koseprat og kos, så har jeg aldri tvilt på at vi var elsket og ønsket. De stilte opp for oss samme va det var, kjørte oss hit og dit og tok oss med når de skulle noe. Uansett, liksom. Men joda, merker jeg viser veldig lite følelser ovenfor mann (og delvis barn) enn hva mange andre gjør, stor ord er jeg også dårlig på..Mulig noe som sitter igjen fra barndommen. Men prøver så godt jeg kan,- og prøve rhver gang jeg har hatt en skjennepreken og/eller krangel med barna og si at det er fordi jeg er glad i de at jeg er streng/blir sint:o)

 

Så at dine foreldre aldri SA de elsket dere, så er handling mer viktig enn ord. Ikke bare koser og klemmer som er enkle, raske og flyktige og gi. Men også handlinger som og alltid være der når man trenger de, og vite at man alltid kan komme hjem, samme hva man har gjort, at man kan snakke med foreldre og fortelle de alt, at joda, man får kjeft, men man vet det er for ens eget beste, fordi foreldre er glad i en ) Det er like viktig som dagens "overflod av kos og klems og "elsker deg" ",- om man kan si det..SOm sagt, jeg har aldri hatt mye av dette hjemme, men tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg ALDRI har tvilt på at foreldrene våre var glad i oss for det. Og som forelder selv så ser jeg ENDA mer hva de ofret av tid, penger og egeninnsats for at vi skulle ha det bra.Tror ikke det nødvendigvis var dine foreldres mangel på ord, men kanskje det manglet alvor bak kosen og klemmene deres i tillegg? Var de der for dere på aktiviteter, visste de hvem vennene dine og deres foreldre var, fulgte de opp skole og lekser? DETTE er til syvende og siste det aller viktigste,- tror jeg. Genuin interesse i barnas liv:O)

[Anonym bruker]

Kompisen min vokste opp med en mor som aldri trøstet barna sine, aldri klemte dem, aldri tok dem på fanget og aldri var nær dem fysisk.

Jeg vil påstå at det er hakket verre.

Hva man sier betyr jo ingenting, så lenge man ikke viser det i praksis. Eller omvendt.

 

Jeg kan love deg at min kamerat sliter den dag idag med dette, med følelsen av å aldri være god nok, aldri være verdt noe, aldri få støtte.

[Anonym bruker]

Jeg sier at jeg elsker ungene mine og mannen min hver dag, gjerne flere ganger:) For det er jo sannheten + at jeg koser og klemmer og kysser dem - på munnen til og med! (vet noen synes det er rart

 

Det er jo godt at du vet hva du vil lære ungene dine, og lært av foreldrene dines feil:) Men det er jo noen som bare har vanskelig for å ordlegge seg, og føler at det de sier blir litt snålt. Så de elsker dere sikkert, men klarer ikke si det. De hadde nok sikkert blitt litt flaue eller utilpass på en måte, siden de aldri har sagt det sånn rett ut.

[Anonym bruker]

Da jeg var lita, fikk jeg masse klem og kos og mye positiv feedback. Men akkurat "jeg elsker deg" var det lite av, og for meg var det dessuten veldig fremmedgjørende. Jeg klarte ikke at folk sa sånt, ikke på tv engang.

 

Mamma og broren min hadde derimot en verbal måte å vise kjærlighet på. Selv ble jeg skikkelig flau og pinlig berørt over å høre dem sitte og pludre: "Jeg er glad i deg, jeg, mamma" "Ja, jeg er glad i deg også vennen min." Huff, jeg var ikke typen til det den gangen, jeg følte det som om jeg fikk grønn ull på ryggen.

 

Men min egen eldste sønn er likedan, vi klemmer og pludrer. Nå er det ikke pinlig lenger, for han tar naturlig initiativ til det og syns ikke selv det er klamt....

[Anonym bruker]

Haha, grønn ull??