barnsdomshjemmet mitt er solgt

[Anonym bruker]

Ja,her sitter jeg, 30 år gammel og er lei meg for at mitt barndomshjem er solgt. Forstår at mamma ikke kan sitte med stort hus alene, og det det er bra ho har funnet en fin leilighet, men føler likevel ett savn og at ikke jeg kan dra tilbake hvis jeg skulle tregne det. Vi har vært samlet alle høytider til nå. er det bare jeg som gråter fordi jeg ikke kan vende "hjem" igjen? blirl litt sentemental her jeg drikker vin og mimrer.......... har egen familie så er jo greit, men likevel trist...

[Anonym bruker]

kjønner hvordan du har det, jeg har ikke hatt noe barndomshjem siden jeg var 19, trist..

[Anonym bruker]

Jeg forstår at du er lei deg. Jeg hadde også blitt lei meg dersom mine foreldre hadde solgt huset som jeg vokste opp i. Og jeg vet at en dag så kommer det til å skje. Egentlig så håper jeg at min bror velger å overta siden han fortsatt bor i hjembyen, men han har kjøpt seg hus med sin samboer.(jeg har flyttet fra byen).

 

Bare tanken på at fremmede skal bo i "ditt" hus som du har mange minner i er forferdelig. Det kan jeg forstå fullt ut. Gruer meg til den dagen det skjer i vår familie. Full forståelse for deg.

 

Klem

[Anonym bruker]

Hjemmet er der hjertet er

 

Forstår det kan føles trist, men hjemmet ditt er ikke huset, men minnene

[Anonym bruker]

Jeg opplevde det samme rundt samme alder som deg. Jeg følte meg litt snytt, særlig fordi ingen fortalte meg at dette skulle selges før det faktisk var solgt. Etter ett par års surmuling fra min side, har jeg nå etter 13 år (ja, jeg er 43 år) full forståelse for salget.

 

Dette ordner seg, det er vegger og tak, du etablerere dine egne ting, det må din mor få lov til også eller mener du at du alltid må bo der du bor nå, resten av ditt liv, for å ivareta dine egne barns minner?

 

Livet går videre. Hvis huset er viktig for deg, kjøper du det neste gang det legges ut for salg, ellers synes jeg du skal gratulere din mor for at hun klarer å se egne behov og jobbe for det som er riktig her og nå.

 

Høytidene kan jo du nå ta, i ditt store hus, jeg tror ikke du mener at din mor skal sitte alene i ett stort hus med vedlikeholdskrav, bare for at dere skal feire jul der. Da er det din jobb, hvis du har barn og plass. Har du ikke plass, hvorfor skal din mor som er alene måtte stille med stor plass?

 

Nå er du lei deg, det er lov, når tårene er tørket, vil du se at dette var ett godt valg for din mor. Det betyr at du må akseptere. Det er jeg helt sikker på at du klarer.

 

Lykke til, både for din mor og deg i ny tid, DETTE fikser dere supert!

 

Klem

[Anonym bruker]

Det var jeg også redd for i årevis, til slutt kjøpte jeg huset selv

 

Men skjønner vedig godt hvordan du har det nå!!

[Anonym bruker]

hi her, takk for innspill,mannens sitt barndomshjem blir ikke borte med det første, (har fortsatt gutterommet inntakt) så han forstår meg ikke. Takk damer, at jeg ikke over reagere her

[Anonym bruker]

Knausgård har et minneverdig avsnitt om barndomshjem, tror det er i boka Ute av verden. Omtrent som dette:

Boligfelt blir grunnlagt og bygget, og de får intetsigende navn som Plommeveien eller Blåklokkeveien. Et hus i et nyere boligfelt på Sørlandet... ingen føler seg bundet til det! Jo, jeg... jeg gjør nemlig det.

[Anonym bruker]

Er ikke dette litt nymoderne da? følte de slik for 30 + år siden? er det ikke litt selv-sentreret, finne meg selv greie?