Jeg kan ikke like min egen mor..

[Anonym bruker]

Min mor er den mest selvopptatte personen jeg vet om. Fra så langt tilbake jeg kan huske, hadde hun alltid vondt et eller annet sted. Hun har vært hjemmeværende, men har aldri fått til å gjøre noe annet enn å lage mat og vaske klærne våre. Usunn mat og sjeldent vasking kan jeg legge til. Vi måtte jo spare strømmen og pengene til hennes forbruk. Når andre barn fikk nye klær til skolestart, jul, 17. mai, fikk jeg ingen. Hun har aldri lekt med meg - jeg måtte leke med meg selv. Aldri spilt kort. Aldri tegna eller laga noe. Aldri pynta meg på håret - f.eks. fletta ei flette.

Jeg hadde streng oppdragelse, og det er først nå jeg har turt å tenke disse tankene. Hun er rett og slett ganske ufordragelig! Puh. Godt å få det ut!

Hun har politiske synspunkt som er så fæle at jeg tør ikke skrive det en gang hva hun mener.

 

Jeg er så ulik min mor at jeg ikke forstår hvor jeg er kommet fra. Min far jobbet hele tiden . Det var han som lekte med meg, gikk på tur osv, men han var en dott som fant seg i alt fra min mor.

 

Jeg har et stort behov for en utblåsning, men vil aldri få meg til å si det til henne. Hva bør jeg gjøre? Flere som har hatt det slik?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har det heldigvis ikke slik, men jeg har flere venner som har det slik. Venner som har vokst opp med grov vold mm. De har nok prøvd å ta det opp med mor, men uten resultat.

 

Har som regel endt med at de har tatt avstang fra foreldre/ kuttet kontakten helt.

 

Er nesten opp til hver enkelt, hva de føler er riktigst

[Anonym bruker]

Jeg har jo ikke blitt utsatt for vold - det er jo enda verre enn jeg da...men det er ikke noe greit allikevel. Av og til har jeg samtaler med meg selv der jeg sier hva jeg synes. Det føles godt...

[Anonym bruker]

Tror nok ikke du kommer så langt med å fortelle hva du mener til din mor. Hun høres ikke ut som en person som innrømmer at hun har gjort feil, i verste fall så ødelegger du den relasjonen dere har. Men det høres ut som at du kanskje trenger å snakke med noen for å komme over dette og akseptere det som har skjedd. Kanskje det hjelper å fortelle din far? Eller en annen nær person eller en psykolog?

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Har fortalt litt til min venninne, men det er rart, for jeg skammer meg over å ha vokst opp i et slikt hjem.....er flau for det...så jeg forteller bare litt...

[Anonym bruker]

Min mor er litt i samme sjanger. sterkt overvektig, har aldri lekt med oss, gjort noe som helst sammen med oss, møtte aldri opp på fotballkamp eller på forestillinger via musikkskolen. Jeg Har fått en liten aha-opplevelse etter å ha blitt kjent med min manns familie. Ekkelt å måtte innrømme for seg selv at det er svigermor som har lært meg å være mor til mitt eget barn. Jeg syntes også det er litt flaut, det er jo en del av meg, og det sier jo faktisk en hel del om meg hvordan jeg vokste opp.

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen i din situasjon, bortsett fra at min mor alltid ville jobbe/shoppe/kose seg, osv... altså uten å ha med barna. Jeg har kuttet kontakten...

[Anonym bruker]

Hei Kjære du!

Jeg har det akkurat på samme måte som deg, vokste opp med en kald og egosentrisk mamma som er alkoholiker og min far er alkoholiker. Vi har et veldig platonisk mor-datter forhold, og har vel strengt tatt ikke noe til felles utenom DNA. Jeg gikk til psykolog som fikk meg til å tørre å stå opp fra rollen som skjulte dårlige forhold hjemme og påtok meg ansvar for handlinger som foreldrene mine hadde gjort.

Jeg fortalte mine foreldre underveis hvordan jeg såg på oppveksten og at jeg nå lever livet mitt på mine egne premisser. Mye vondt ble tidligere gjemt under teppet. Da endelig byllen var stukket hull i for min del, har resten av livet vært fantastisk. Min mor kommer ikke under skinnet på meg lenger, hun kan ikke lenger påvirke meg med sin negative kulde og avvisning. Vi åpner hjemmet vårt for foreldrene mine på MINE premisser, og barna får samhold med sine besteforeldre på sin egen måte. Vi besøker de på formiddager, og aldri overnatting. De er fantastiske med barna våre, og jeg ser faktisk en varme i de kalde grå øynene hennes som hun aldri har hatt med sine egne barn. Det var litt sårt første gangen jeg såg at hun kunne vise kjærlighet overfor noen og at det ikke var meg, hennes eneste datter. Men også veldig stolt fordi at mine barn får annledning til å bli kjent med sin bestemor på en annen og bedre måte enn meg. :-)

På de få og samtlige bilder av meg når jeg var barn/ungdom smilte jeg ikke på noen.. Min mamma fikset meg skjelden eller aldri opp på håret, var aldri på "shopping" isammen, tok på neglelakk, klemte aldri og koste oss ikke en eneste gang i sofaen eller sengen som jeg erindrer. Hun er en mobbetype og kritiserte meg ofte når jeg var liten. Hun stivner helt om jeg forsøker å nå henne nå med en klem den dag i dag. Men, skjer det en eneste gang at mine foreldre tråkker over med hensyn til mine barn og alkohol er det ingen ny sjangse, og det vet de veldig godt! Så for å si det sånn. Svigermor min er mer min mamma enn hun som fødte meg. Hun er virkelig et fantastisk menneske som har en gedigen plass i mitt hjerte. :-)

Så for meg er rådet: Lev livet ditt slik du vil ha det, fortid er ryggsekken din, og du bestemmer hvor tung den skal være. Et svik kan du bestemme skal veie 10 gram eller 10 kg. Det er du som velger stien og den går fremover over tid. Jeg vet så inderlig godt den følelsen du sitter med, og jeg har lovt meg en ting: Jeg skal aldri aldri aldri behandle mine barn på samme måte.

Så takk til mamma, du har vist meg hvordan jeg ikke skal være mot mine egne barn.

 

[Anonym bruker]

Går selv til psykolog på nåværende i tidspunkt. Dette er mye på grunn av hvordan moren min var i barndommen min...(og enda). Jeg merket kjempetidlig at noe var annerledes med mamma. Hun hadde ingen venninner og snakket kun negativt om alt og alle. Hun var oppfarende , tok alt i verste mening, ekstrem til å kritisere og være ekkel.

Når jeg av og til var med venninner hjem så jeg jo hvordan det skulle være....Kunne ikke ha med folk hjem til oss. Mamma var frekk, sur og kjeftet både på meg og venninnene mine om jeg hadde de med meg hjem og husker enda at det var flaut. I tillegg kunne hun gjøre ekle ting som å fjerte eller rape osv...Ingen hemninger med andre ord. Dette gjorde hun gjerne til vanlig med middagsbordet og det hjalp ikke at jeg syntes dette var ekkelt. Da synes hun det var morsomt, at jeg var prippen og fortsatte...Hele oppveksten kristiserte hun meg, sa at jeg ikke var noe, kalte meg for ting, klep og lugget meg... I dag ser jeg at hun ikke har noen utviklete sosiale antenner...Hun har ingen venninner enda og ringer meg for å snakke om ting andre snakker med venner om. Når det blir snakk om barndom forteller hun alltdi om hvor vanskelig jeg var og ikke et ord om henne selv. Tror ikke hun vet bedre desverre...Tror ikke hun vet hvordan mødre skal være....Har aldri konfrontert henne med noe for vet det ikke vil hjelpe...Hun vil aldri forstå eller be om unnskyldning. Jeg kunne skrevet side opp og ned her med flere ting om hvordan hun var, men det skal jo tross alt leses :-) Jeg liker ikke min mor i det hele tatt og føler vemmelse og kvalme om hun kommer og skal gi meg en klem...

[Anonym bruker]

Ser ut som du hovedinnlegger er vokst opp til å være snill pike. Svar når du blir snakket til, men oppfør deg pent og si det jeg vil høre.

Jeg synst du bør skrive et brev til din mor og fortelle alt du føler. Brevet må gjerne være på 100 sider.

Synst ikke din mor fortjener å "komme unna" dette.

 

Mulig hun selv ikke hadde en god mor - og hun faktisk kan forstå. Men mest sannsynlig vil hun komme i forsvarsposisjon og fortelle deg hvor feil du tar. Men uansett så har iallefall du fått sagt hva du føler. Sett deg selv først!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver. Min mor er også ekstremt egosentrisk. I tillegg har hun et forskrudd syn på livet, er ekstremt religiøs, og generelt sterke og skrudde meninger om det meste. Hun har vært rett og slett ond mot meg og brødrene mine i oppveksten. Ingenting vi har gjort har vært godt nok, og jeg har fått så mye dritt slengt etter meg av hu at folk flest skjønner ikke at det går an. I tillegg var hun alene med oss, og prøvde å stenge faren min ute av livet våres, fordi han ikke ville forkynne den religionen hun tilhører. Hun har null økonomisk sans, og er en økonomisk "case" som luksusfellen aldri ville klart å hjelpe. Husker strømmen ofte ble stengt av, og telefonen var stengt halvparten av tiden, fordi hun ikke hadde betalt regninger. Hun lånte penger av meg når jeg kun hadde 6000 i stipend, som jeg måtte betale husleie og alt med. Hun bombarderer meg med meldinger, e-post osv om religionen sin, fordi hun klarer ALDRI å godta at jeg ikke deler hennes syn.

 

Hva jeg gjør? Vel, etter mange år med psykisk slit pga oppveksten min, føler jeg at jeg har kommet meg ganske godt ut av det likevel. Jeg har lært MASSE av oppveksten min, og vet godt hva slags mor jeg selv ikke skal være. Jeg har fremdeles litt kontakt med henne, og prøver å ikke la henne komme under huden på meg lenger. Hun er et veldig sykt menneske, og på en måte er det synd på henne. Hun går også glipp av å bli kjent med meg, da jeg alltid har måttet skjule hvem jeg er.

 

Jeg tenker at en dag dør hun, og da skal ikke jeg ha dårlig samvittighet for at jeg kuttet kontakten. Så er det bare å vente da...