Jeg har gått til streik her hjemme

[Anonym bruker]

Det er ALLTID en eller annen i vår lille familie som ikke kommer hjem til middag eller som ikke liker middagen, det skjer nesten aldri at alle er fornøyde med det de får. I forrige uke lagde jeg hjemmelaget fiskegrateng, og mannen min presterte da å komme for sent hjem til middag. Jeg er så utroooolig lei av dette, syns det er respektløst overfor den som har stått å svettet på kjøkkenet! Så nå streiker jeg. Jeg lager ikke middag, jeg gidder rett og slett ikke mer! Ikke er jeg hjemmeværende husmor heller, har full jobb, men er som regel den som kommer først hjem, og dermed har middagslagingen falt på meg. NO MORE!

 

Hva syns dere, er jeg for steng?

[Gjest marie-s]

Nei gå for dette, vet det kan virke litt hardt, men det kan av og til kun være slike ting som fungerer. Du får peke på brødboksen også kan du jo si at du IKKE orker å lage middag lenger under desse forholdene.

[Anonym bruker]

Støtter deg!

 

Men ville kanskje foreslått at du og mannen kunne lage middag sammen kvleden i forveien. Hjemmelaget fiskekaker, kjøttkaker, lasagne osv kan jo lages nesten helt klart kvelden i forveien. Eller så ville jeg delt opp dagene slik at du og mannen bytter på å lage middag på faste dager.

 

Videre ville jeg satt regler om at den som kommer for seint til middag ikke får middag.

[Gjest irismor]

You go girl :-)

 

Har selv streiket med klesvasken og det nytter å streike :-)

[Anonym bruker]

Nei HI, streik er ikke veien å gå.

Da blir du bare sett på som vanskelig.

 

Heretter lager du den maten som du selv vil ha den dagen.

Og så spiser du når maten er ferdig til avtalt tidspunkt.

 

Den som kommer for sent, for varme opp maten i mikroen, og den som ikke liker den kan få smørre seg opp sine egne brødskiver.

 

Dette fungerer utrolig bra her i huset, og etter en slik periode som kom det forsiktige hint om det eller det til middag, og det ble innvilget, selv om det var meget godt med svenske kålrutter tre dager på rad, og pannekaker fire dager på rad.......

[Anonym bruker]

Signerer denne til 12:41. Tror nok jeg også ville løst det på denne måten.

[Anonym bruker]

ja, holder med 12:41.. har fungert hær i huset.. gubben er ikke glad i tandorii chiken, men det er jeg! !* mm * sååå, når han ikke giddet å engasjere seg over middagen, laget jeg bare det JEG ville ha.. etter en stund bynnte han å lage middag, nå deler vi ganske rettferdig på dette med middagsmat og laging..

[Anonym bruker]

Også spiser man det som står på bordet, eller går sulten til neste måltid. Det synes jeg er en veldig god ordning. Også bryr jeg meg ikke om det blir mest saus og poteter visse dager.......

[Anonym bruker]

ja, ikke begynn å lag flere måltider iværtfall.. eller si " hvis du ikke liker dette, kan du få brødskive" da får de heller være sultene til neste måltid..

hvis det ikke er noe spesiell middag vi har laget da.. hvis det er sterkt eller no sånn, da bruker jeg å lage noe ekstra til gutten min på 3 år.. men ellers, vandlig middag.. det får han spise eller være fri.. han er såppas gammel nå at han skjønner hva mat er å han skjønner hva vi sier når vi sier han ikke får noe før kveldsmat, hvis han ikke spiser middagen sin.. men nå har jeg en veldig middagsglad gutt, så det er som oftes ikke noe problem, men noen ganger må han jo trasse litt..

[Anonym bruker]

Men det er jo sånn vi har det nå. Jeg lager det jeg vil ha, det er ingen andre som kommer med forslag, bortsett fra grøt, taco eller pizza, men det kan vi ikke ha hver dag. Dessuten liker ikke minsten taco eller pizza, og eldste liker ikke grøt, bah...... Ingenting er bra nok for alle, uansett hva som står på bordet. Og når man står å sliter på kjøkkenet og folk enten ikke kommer, eller bare klager, da blir man jo lei! Ikke minst er jeg lei av å kaste god, sunn og dyr mat rett i søpla! Da kan jeg jo like godt la være å lage mat, det sparer meg for både tid og penger! Og hvorfor i herrens navn skal middagen være mitt ansvar hver eneste dag!? Fortjener ikke jeg å komme hjem til et ferdigdekket bord med mat som jeg hverken har planlagt, kjøpt eller kokt!? JO, det fortjener jeg virkelig. Så streik it is! Jo mer jeg tenker på det, jo mer riktig virker det. Og med det forholdet folka i min familie har til middag så er det ikke sikkert det blir et savn engang. ;o)

[Gjest marie-s]

Blir det ikke et savn så er det jo bare å gå over til Fjordlands til deg selv ;-)

[Anonym bruker]

Ikke sant! Jeg har faktisk mulighet til å spise middag på jobb, hver dag, gratis, så jeg skal nok alltids klare meg.

[Anonym bruker]

Det er jo tull å lage noe en vet andre ikke vil ha da, og så bli snurt fordi de ikke liker det, barnslig. Men kanskje greit å annonsere det på forhånd om du lager noe "bare til deg", så de vet at de kan spise et annet sted/noe annet.

 

Og det må da for guds skyld være lov å komme for sent til middag av og til, slik er det når man jobber, man kan ikke styre alt. Dere snakker vel sammen om når dere blir ferdige på jobb ol slik at du ikke serverer før du vet han er hjemme om det er så viktig for deg at han skal spise sammen med deg.

 

Du virker veldig umodem og litt egoistisk, alt dreier seg om deg og alle skal være så takknemlige liksom.

 

Kanskje dere kan begynne med å snakke litt sammen om dette?

[Anonym bruker]

Hehe.....du kjenner ikke meg, og tro du meg, strikken er tøyd lengre enn lengst. Det er ikke sånn at dette skjedde en gang i forrige uke, og en gang uka før, dette har pågått i mange år! Og hva skal jeg lage da når det alltid er noen som ikke liker maten? Jeg kan ikke lage ønskekost til alle, det går rett og slett ikke an! OG hvorfor er middag mitt ansvar!?? Jeg har hatt ansvar for den i åresvis, på tide å sende stafettpinnen videre. Det er ikke bare mannen dette gjelder, det gjelder like mye barna, som forøvrig begynner å bli store.

 

Snakke om det ja, hehe......herregud vi har snakket om det, igjen og igjen og igjen......til det kjedsommelige. Nei, jeg er ikke umoden og barnslig, jeg setter ned foten, endelig setter jeg ned foten!

[Anonym bruker]

Og dette skal såklart all i din familie bare skjønne av seg selv og så gjøre akkurat slik du vil? Herregud, du må jo snakke saklig med dem, bli enige om et system. De er ikke tankelesere vet du. Tviler på at dere har _snakket_ om det, er vel mer du som har kjeftet og mast og klaget tenker jeg.

 

Såklart skal dere dele på å lage mat og bestemme mat, men de må jo vite hva du forventer av dem? Sett dere ned og snakk om dette saklig, uten at du anklager og kjefter, si hva du føler at du er sliten og lei av det, uten å beskylde dem. Hva med å sette opp en kalender? Hvem skal lage maten den og den dagen, hva skal dere spise den og den dagen. Evt liste med ønskemåltider også plukker man fra den. Dette er ikke akkurat hjernekirurgi da...

 

Streik er ikke måten, det er bare for barnslig. Er du skikkelig uheldig så ender det med at alle bare spiser hver for seg ett eller annet ett eller annet sted, hvor hyggelig er det da liksom? Lettvint for deg kanskje, ja, men du har vel et lite ansvar for barna dine selv om de er blitt store? Hvor store er de?

[Anonym bruker]

Har du sendt ut streikevarsel?

[Anonym bruker]

Jeg har en gutt hjemme som har den type holdningen. Sier bare til han at enten spiser han maten han får, eller sulte. Det kan han bestemme selv. Jeg setter meg hvertfall ned og spiser middagen, så kan han se på. Ender alltid med at han også vil ha...og roser maten, selv om det er kjedelig kjøttboller med poteter og saus, hehe.

[Anonym bruker]

Igjen, du kjenner ikke meg, og kan dermed ikke vite på hvilken måte vi har snakket sammen. Men hvorfor skal middagen være mitt ansvar? Hvorfor kan ikke det være noen andres ansvar? Dette er ikke 1950, jeg er som sagt også i full jobb og har hektiske dager. Det er i min verden ingenting galt i at mannen bidrar med mat på bordet han også. Og vi har pratet om det, gang på gang, men når han skal komme med middag er det enten grandiosa eller en pakke mr lee nudler til oss hver, og jeg overdriver dessverre ikke. Det er ikke mat! Han har også et ansvar for at ungene har et sunt og variert kosthold.

 

Sånn som det er nå spiser vi sjeldent middag sammen uansett, det er stort sett jeg og minsten som sitter sammen ved bordet, så kommer de andre to kanskje etterhvert, eller ikke i det hele tatt. Og minsten sitter da å "griner", liker ikke kjøtt, liker ikke fisk, liker ikke salat, liker ikke pizza, liker ikke, liker ikke, liker ikke!

 

Dette handler ikke om at min hverdag skal bli så mye lettere, da har du ikke skjønt hva jeg er frustrert over i det hele tatt.

 

Barna er 6 og 13 år.....Nå skal jeg ut å handle mat, middagsmat står ikke på listen, og det er like greit siden jeg nå har fått beskjed at hverken tenåringen eller mannen skal spise middag her hjemme i dag...Som sagt, jeg tror faktisk ikke det blir et savn....

[Anonym bruker]

Igjen, som sagt, det trenger ikke være ditt ansvar, men hvis det har vært det er det jo naturlig at du gir ansvaret til noen andre, evt fordeler det. Ikke bare slutter som en trassig 3 åring.

 

OG, du sier han prøver å lage mat, men da er det ikke bra nok for DEG. Herregud da menneske, ta en titt på deg selv. DU klager fordi andre ikke vil ha den maten DU lager, og når noen andre lager maten er den ikke bra nok for DEG.

 

Hvis ungene sutrer og klager, så er det faktisk et tegn på dårlig folkeskikk og respekt for andre, og hvem er det som skal lære dem dette...?

 

En 6 åring skal ikke tvinges til å ha ansvaret for mat, men 13 åringen kan jo fint bidra, men det er bidra, ikke ha alt ansvar!

 

Hvis de spiser borte av og til så er vel det greit, men kanskje det er en grunn til det? Høres ikke ut som du er særlig morsom å være i nærheten av og at det ikke er særlig koselige middager hos deg.

 

Her må jeg faktisk si at det nok er DU som er problemet, men det kommer vel aldri du til å se...

 

Dette er jo som klipt ut av nanny 9/11 og der er det jo som regel mor som er problemet...

[Anonym bruker]

Hvis det er dette du har fått ut av mine innlegg så må enten jeg være helt elendig på å formulere meg og få fram poenget, eller så må du ha tungt for det og samtidig være flink til å legge ting til historien som overhodet ikke har med virkeligheten å gjøre....

 

Ansvaret er selvfølgelig fordelt, jeg har gitt beskjed om at jeg ikke kommer til å lage middag de neste ukene, og at mannen min herved får ansvaret for det. Jeg kommer til å fortsette med å bake brød, knekkebrød, rundtstykker, smøre matpakker, lage frokost og kvelds osv osv., men middagen trenger jeg faktisk en pause fra. Om du syns det er så utrolig vanskelig å forstå så er det faktisk ikke mer jeg kan si for at du skal forstå det. Du har uansett laget din egen historie....

[Anonym bruker]

hvor tverr skal du være 14.17? HI sier jo at hun har diskutert dette opp og i mente og at det ikke kommer som noen overaskelse at hun bare streiker. Hvorfor er det da hun som er problemet? Hun har sikkert nevnt det en gang eller to, at hun er drit lei og kommer til å slutte å servere middag om det ikke blir noen bedring.

 

Gå i streik HI, så oppdager de en dag at kanskje de skulle satt pris på den middagen din fikk. du vet ikke hva du har før du mister det vet du!

[Anonym bruker]

Da er du nok dårlig til å formulere deg ja.

 

Nå kom det jo fram litt nytt her da, at du har gitt beskjed om ting, og ikke bare streiker som du skrev først. Men uansett bør dere nok lage et system om du mener at mannen din ikke lager bra nok mat. Dere kan jo umulig ha det noe koselig hjemme med så dårlig kommunikasjon?

 

Jeg skjønner jo at det blir mye om du baker alt dette, hvorfor gjør du det? Får da alt dette på butikk, og mindre styr, og mer tid, og kanskje bedre humør på mor så folk orker være litt hjemme? Matpakker bør da alle som er eldre enn første klasse greie å smøre selv?? Jøjje meg, du lager jo jobb for deg selv! Du har jo ikke akkurat laget det lett for deg selv da som gjør alt dette, og det kan du da ikke skylde på andre??

[Gjest marie-s]

Jeg har lest alle svarene her nå os synes ikke du gjør noe feil i forhold til det å droppe å lage middag. Streiket selv på den måten en gang i forhold til klaging på middag og skal si det ble fort slutt på den klagingen når det kun var brødskiver i et par dager. Og nei sønnen min er ikke skremt men nå er det ikke lenger en sur: "Jeg liker ikke"

[Anonym bruker]

det værste jeg vet er klaging på maten.

her gi jeg klar beskjed at det er bare å forlate middagsboret om det klages, så fårm de vente til kvelds.

å nå er det aldri klaging :-)

vesrte som finnes er klaging på maten.

[Anonym bruker]

Det mangler jo noe vesentlig i oppdragelsen til barna og i koomuniskasjonen med mannen da når det blir så ille. Dessuten skrev hun jo tydelig at når mannen faktisk hadde prøvd, så var ikke det han gjorde godt nok for HENNE...

 

Typisk mase-kjerringer det, klager på at mannen ikke gjør nok/noe, og når han prøver så er det ikke bra nok det heller...