Når man ikke orker mer

[Anonym bruker]

Jeg har det slik at det ikke er noen vits i å leve.

Jeg har venner, jobb osv, men jeg klarer ikke å glede meg med det.

Da jeg har mistet den jeg elsker.

 

Hvordan motiverer man seg selv til å ville leve?

I utgangspunktet skal det jo ikke være slik at man må ha hjelp til å ville velge livet.

 

Vet ikke helt hva jeg ønsker med dette innlegget, kanskje få noen andre sine tanker om dette.

[Anonym bruker]

Jeg er så nysgjerrig av meg at jeg orker ikke tanken på å dø av fri vilje nå og gå glipp av alle muligheter, alle spennende ting som KAN vente meg der framme i framtiden. Tenk om.....tenk om....det holder meg gående i hvertfall ;-)

 

Det er helt forferdelig å miste den man elsker, men all verdens erfaring viser jo at man overlever faktisk, utrolig nok. Man kommer seg videre, og man kan få et godt liv, ja til og med et bedre liv!!

 

Tenk om pappaen til dine fremtidige barn sitter der ute en plass og venter på å treffe deg, kanskje på Rema en dag om et års tid? Tenk om du vinner i Lotto om tre år fordi du plutselig får et innfall om å spille selv om du aldri gjør det ellers. Tenk om du skriver en bok eller finner opp noe spesielt om fem år, noe som kanskje forandrer livet til hundretusener? Tenk om du kan hjelpe andre ved bare å være til?

 

Alle mennesker har masse ressurser som bare venter på å bli tatt i bruk, ikke kast bort dine før du har prøvd. Vi skal alle dø en gang uansett, hvorfor i all verden vil du framskynde det og gå glipp av alt det fantastiske som venter deg? Hvorfor ikke gjøre det beste ut av "ventetiden"?

 

Klem!

[2 små og en undulat]

Du har ikke den du elsker.. Da regner jeg med du mener at du har mistet kjærligheten til en mann?

Du må tenke på alle du har rundt deg, du elsker vel flere enn denne mannen? Tenk på hvor mange som er glad i deg!

Er du ikke litt nysgjerrig på hva livet byr på i framtida? Du skal jo se dine barn vokse opp, du kan bli forelsket igjen, du kan reise og du kan oppleve masse morsomme og interessante ting:)

Dersom du har følt det slik lenge, vil jeg råde deg til å oppsøke lege. Men før du gjør det vil jeg gjerne lytte(lese) til hva du tenker på

[Anonym bruker]

Jeg syns holdningen til den unge mannen i denne dokumentaren er tankevekkende:

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/784154/

 

Det er det mest sette programmet på nett-tv siste uke, så du har kanskje allerede fått det anbefalt.

Han har et sjeldent syndrom, og har møtt motgang nesten hele livet.

[Anonym bruker]

Har mistet alt av livsgnist. Har ikke noe glede av å så opp om morgenen.

Sove er ett ork, spise er vondt og kvalmt. Alt er nytteløst

Jeg har ingen glede av venner eller jobben som gav meg så mye glede.

Når man har mistet den man elsker som jeg har gjort. Sin livs kjærlighet er det lett å si at man kan få det bra osv. Det er ikke det jeg ønsker eller vil.

Jeg var en livsglad person, utadvendt og alltid ett smil på lur.

Nå er smilet og gleden borte.

Jeg vil har den jeg elsker.

Livet er trist

HI

[Anonym bruker]

Det eneste jeg kan fortelle deg er at det tar tid. Men det vil bli mindre vondt med tiden.

[Anonym bruker]

Hvis du har barn, skylder du dem å leve for DEM, selv om du ikke greier det for deg selv.

[Anonym bruker]

Ja. Akkurat NÅ er livet ditt trist. Det er ikke det samme som at det alltid vil være det. Det er en grunn til at de aller, aller fleste som har gjennomlevd en kjærlighetssorg sier at det går over. Det er fordi de VET at det går over.

 

Nå i en periode så gjør du det du må. Du står opp ( selv om det er et ork), spiser frokost ( selv om du ikke har lyst på), går på jobb ( selv om du gruer deg), osv. Smått om senn så kommer livet ditt seg på skinnene igjen, selv om du ikke tror det nå, og "fake it til you make it" er en måte å nå dit på.

 

Gråt, hyl og hulk, søk trøst hos venner og familie, og prøv smått om senn å bli litt forbanna, da får du det bedre.

 

Hilsen ei som ble forlatt 6 uker før bryllupet.

[Anonym bruker]

Orker ikke gå inn på det, men det er min egen skyld at jeg er blitt forlatt.

Jeg burde visst bedre. Jeg fant min livs kjærlighet og ødela alt. Absolutt alt

Jeg kan ikke se lyst på ting eller se fremover når livsgleden min er borte. Det er min egen skylt at jeg har mistet det som er meg kjært, kun meg selv og takke.

 

[2 små og en undulat]

I og med at du skriver dette innlegget, vil jeg også tro at du vil ha hjelp til å få det bedre. Du har altså et håp om å få tilbake et godt liv. Det er en start.

Snakk med venner og familie om det som plager deg. Du trenger ikke åpne deg fullt og helt, men si at du har det tøft om dagen og at du har kjærlighetssorg. Du får nok mer støtte fra dem enn du tror!

 

Det er vondt å ha kjærlighetssorg, men det er faktisk sant at det går over! Du glemmer han aldri, men det kommer en dag hvor du plutselig oppdager at det har gått noen dager hvor du overhodet ikke har tenkt på ham.

 

Du har kanskje ikke glede av noe eller noen nå for tiden, men det er ikke dermed sagt at du aldri vil bli en glad person igjen som setter pris på folkene rundt deg.

 

Hvis du har barn, be om at foreldre eller annen familie/venner passer dem. Du trenger avlastning og barna har behov for å se annet enn en trist mor.

 

Gjør deg selv en tjeneste og ring fastlegen din på mandag. Be om hjelp, det er ikke meningen du skal klare alt alene!

[Anonym bruker]

Ikke for å være slem, men om DU har ødelagt forholdet så burde du kanskje ha tenkt deg om twice...

Og uansett så er det bare en ting å si til de med hjertesorg : TING VIL BLI BEDRE, MEN DET TAR TID!

For dagene og tiden går og etterhvert blir alt bedre...det vet alle, mange har hatt kjærlighetssorg..jeg hadde i 2år...nå 8 år senere tenker jeg IKKE på denne mannen lengre, jeg har funnet kjærligheten, ekte kjærlighet.

[Anonym bruker]

Det du føler kalles kjærlighetssrorg, som er en slags depresjon. Det går heldigvis over hvis du er litt tålmodig.

[Anonym bruker]

Nå blir jeg sikkert skutt, men - Selvmord er en feig handling som rammer de som sitter igjen.

 

Tiden leger alle sår (eller ihvertfall de fleste).

 

Så vidt jeg skjønner er du frisk - heldiggris!