Jeg forstår ikke at foreldre ikke i større grad forsøker å forhindre samlivsbrudd..

[Anonym bruker]

Når man vet hvor store negative konsekvenser det har for barn at mor og far skiller lag. Det verste jeg hører er "det viktigste for barna er at vi foreldre er lykkelige". Man kan gjerne innbille seg selv det for å å lette samvittigheten, men det er ikke sant. Kun i tilfeller der det er ekstremt høyt konfliktnivå vil barna ha det bedre ved at foreldrene skiller lag.

Dersom man skal tenke på barna prøver man å holde sammen. Dersom man skiller lag fordi man har funnet en annen eller ikke vil jobbe for å løse problemene- ja da tenker man på seg selv!

 

Hilsen lærer som titt og ofte trøster barn som opplever noe av det verste et barn kan oppleve- foreldre som går fra hverandre.

[Anonym bruker]

Helt enig. Verden blir bare værre og værre for hver generasjon.

[Anonym bruker]

Hvis du ikke klarer å forstå/ sette deg inn i det, synes jeg det vitner om at du er korttenkt å mindre smart!

[Anonym bruker]

17.54: istedenfor å gå til angrep kan du jo prøve å argumentere saklig for synspunktene dine. Da vil du selv fremstå som hakket skarpere..

 

Hi

[Anonym bruker]

Jeg kan si, med hånden på hjertet, at jeg var sjeleglad den dagen mine foreldre skilte lag!! Jeg hadde drømt om det i årevis og da de endelig flyttet fra hverandre så var det somom jeg fikk puste igjen. Beste dagen i hele mitt liv!

 

(jeg var 11 år da)

[Anonym bruker]

Tja, dersom far også hadde jobbet med sitt og prøvd, så hadde vi nok fortsatt vært sammen. Men det hjelper jo ikke når bare den ene jobber med saken. Og den andre fortsetter med det destruktive.

 

Han drakk mye, han slo, han var sykelig sjalu.... Og jeg prøvde, men hvor lenge skal en prøve alene?

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig! Selvfølgelig gjelder ikke dette i forhold der man har det vondt, men i de tilfellene der man har det bra, men at det ikke er den store spenningen i livet. Det tjates om viktigheten av å være lykkelig, helst med stor L, og om man ikke er det så er man i sin fulle rett til å jakte på den lykken man synes man bør ha. Men hvor mye skal barna være nødt til å "betale" for at mamma eller pappa vil ha LYKKE istedenfor et liv med tilfredshet?

 

Som barn var min aller største frykt at mamma og pappa skulle skilles. Det skjedde heldigvis aldri, men jeg vet at jeg hadde gitt blanke i om mamma eller pappa bare hadde det bra eller om de var stormende LYKKELIGE! Jeg tror hele den " om mor/ far har det bra så har barna det bra" er en eneste diger haug med bullshit ( og nok en gang: dette gjelder selvfølgelig ikke i forhold med mishandling, misbruk og annen lidelse). Når man har valgt å sette barn til verden så er det ikke lenger DIN lykke som teller, det er barnas, og om det innebærer at man blir i et forhold der man ikke lever på en rosa sky, ja, da var det sånn det ble.

[Anonym bruker]

vel da min eks mann og jeg giftet oss, hadde jeg aldri sett han drikke.... i brylluppet hadde vi alkohol... siden så jeg han ikke edru... 9 mnd senere gikk jeg til fødestua, altså jeg gikk fordi min mann hadde drukket opp alle pengene til taxi, (og tømt kontoen i sinne over at jeg nektet han å gå ut 9 dager etter termindatoen.) telefonen min hadde han kastet i do.. og da veene startet måtte jeg gå til føden sammen med min to år gamle sønn. Jeg dro aldri tilbake til han. Jeg tror jeg gjorde det aller beste for å bevare ett ok forhold..... men vel.... det var ikke nok. Og jeg tror barna har det bedre ved å ikke være sammen med deres far. HAN HADDE GLEMT Å FORTELLE AT HAN VAR EN TØRRLAGT ALKOHOLIKKER SOM BEGYNTE IGJEN NÅR HAN FIKK SMAKEN AV ALKOHOL I VÅRT EGET BRYLLUP.... DESVERRE.

[Anonym bruker]

Trist å høre historiene til dere to som beskriver vold og alkoholisme. Som dere kan lese av hovedinnlegget skriver jeg at jeg ikke mener at barn har bedre av at foreldrene bor sammen i tilfeller med ekstremt høyt konfliktnivå, slik det var i deres tilfelle.

 

Håper dere har det bra i dag!

 

 

 

Hi

[Anonym bruker]

Helt enig med hovedinnlegger!

Føler jeg ganske ofte hører om kvinner som går fra mannen fordi han var så kjedelig, eller menn som forlater konen fordi hun ble så annerledes etter å ha blitt mor.

Finnes så mange "rare" forklaringer på et samlivsbrudd. Som oftes hører jeg også at gresset allikevel ikke var grønnere på den andre siden.

 

Mulig at heller ikke mitt ekteskap vil vare ut, men jeg skal sloss for det...for det fortjener barna mine. Og jeg er fullstendig klar over at jeg må svelge noen kameler underveis.

[Anonym bruker]

Helt enig med deg hi! Folk gir opp alt for lett:(

[Anonym bruker]

18.22: stakkar deg. For en drittsekk!

[Anonym bruker]

18.22: stakkar deg. For en drittsekk!

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig. Dersom selvsagt det ikke er vold, alkohol, vold, pengemisbruk osv inne i bildet. Det er jo heller ikke sånne forhold hi sikter til. Mannen min har valgt å forlate oss, vi har tre små barn sammen og har hatt et forhold med lite konflikter og harmonisk familieliv, men mannen min har visst funnet ut at det var ikke dette han ønsket (??!!) Jeg sitter igjen som et stort spørsmålstegn og sier at alle par sliter med lite søvn og lite egentid i småbarnsperioden, men det har ingen ting å si hvordan andre har det mener han. Han vil nemlig ha mer tid til SEG SELV. Hører med til historien at han har en jobb hvor han reiser masse og har sene kvelder og da mener jeg at etter jobben bør familien komme.. (helst omvendt selvsagt...) ikke tennistimer, golf med gutta og trening 4 ganger i uken... Da er jeg visst litt vanskelig og setter begrensninger i livet hans... Javel..

Så dermed så blir tre barn skilsmissebarn fordi faren deres er bigtime i 40-års krisa og vil prioritere tid på seg selv!!! Herregud for en egoist! jeg ha sagt at jeg er villig til å gjøre de endringer som skal til fra min side for at han skal bli mer happy, men den gang ei... trist og trist... :-(

[Anonym bruker]

Kva med barn som veit kva som fåregår. Barn er ikkje domme.

 

Dei argumenta du HI kommer med merker barna uansett.

 

Ville du bu ilag med ein du ikkje elska ? Kva blir konsekventane ta det ?

[Anonym bruker]

Jeg er så egoist at jeg nekter plent å være deprimert fordi jeg vantrives sterkt i et forhold at jeg heller velger å gå fra faren til mitt barn, forbli veldig gode venner med faren og ha et tett samarbeid. Resultatet er lykkelige foreldre og et lykkelig barn.

 

Om jeg ikke hadde gått hadde jeg lært barnet mitt mannsforakt. Konfliktnivået var ikke spesielt høyt, men hadde potensiale...

Ved hjelp av avstand kan vi nå være venner, spise middag sammen med jevne mellomrom og finne på ting sammen. Uten at jeg har uforklarlig lyst til å klore ut øynene på han.

[Anonym bruker]

Anonym 18.06 - Du skjønner vel at denne tråden ikke var myntet på deg?

Selvfølgelig drar man fra en som slår!!

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk veldig høy IQ og er hverken korttenkt eller mindre smart, men er veldig enig med HI alikevel.

Mange gir rett og slett opp for fort, det kan du vel ikke nekte for?

[Anonym bruker]

Helt enig med HI!!

[Anonym bruker]

Jeg er 20 år, og fant ut da jeg var gravid at barnefar (min eks) var alkoholiker. Mener derfor det er til det beste at vi ikke er sammen.

 

Synes det er synd at folk er så dømmende uten å vite

Jeg angrer meg ofte, tenk å ha gitt barnet min en sånn pappa, tenk å ha gitt barnet min en splittet familie. Men når alt kommer til alt så er dette det beste (bare krangling mellom meg og bf når han først er her for samvær).

 

Håper jeg en gang i fremtiden kan oppleve fremtiden med en ny mann, flere barn og hus osv. Inntil videre har jeg det supert alene med barnet mitt.

 

 

[Anonym bruker]

Enig med HI her.Når nesten 50% av de som gifter seg blir skilt,så må det jo være noe alvorlig galt!Man lover tross alt å være sammen resten av livet.Skjønner selvfølgelig at i ekstreme tilfeller er skilsmisse eneste utvei.Men når folk gifter seg og gir lovnad for livet en,to og gjerne TRE ganger,så bør det jo ringe ei bjelle!!

 

 

[Anonym bruker]

ja det tror jeg hi mener også, ditt eksempel er vel et bra et på når man ikke bør være sammen.

[Anonym bruker]

Er heilt enig med deg. Eg fattæ det ikkje. Eg er stemor og ser at barna lir. Hadde nok hatt det bedre om mora og faren hadde fortsatt saman, og jobba litt med problema. Eg kjenner faren godt (han er no min mann), og eg kjenner eter kvart godt til mora og.

Det var ikke vald, alko, utroskap. Det var nok berre at dei kom i tidsklemma og gløymde kvarandre, misnøye vaks, og det blei ingen veg tilbake. Så møtte han meg, og fekk smaken på noko han i misnøya såg på som betre. Dei skulle nok aldri ha slept taket, og heller jobba saman.

 

Eg og han har vore saman lenge no, og har eigne barn, og ventar eit til. Vi har det godt saman, og er flinke med kvarandre, og med familien vår. Når eg ser på barna hans ønskjer eg aldri att våre skal få oppleve skilsmisse. Trur nok at både han og eksen fekk litt sjokk av at barna har hatt såpass store problemer med å takle skilsmisse.

 

 

[Anonym bruker]

Synest Hi henger ut folk som har stått i denne sitvasjon uansett kva som er skjed.

 

Funnet en annen. Korfor fant ho/han annen da ? Her er det mangen spørsmål bak etc ( har du tenkt den tanken du skreiv detta ) Og det samme på gidder ikkje jobbe med det. Her er det mangen spørsmål bak etc.

 

Kva veit DU om detta er jobba med ? Få DU vite alt som er innen dei 4 veggene ?

 

Hilsen ei som ikkje er gift og har fast forhold i 22 år.

[Anonym bruker]

Tror du skal være forsiktig med å dømme andre

Spør mennesker rundt meg inkludert min familie om hvorfor jeg og exen er skilt vil de si de ikke skjønner det. jeg og han hadde da ikke store problemer.

Ikke alle velger å fortelle omverden hva grunnen virkelig er til samlivsbruddet.

Jeg gikk fra min mann, eller mer sendte han på dør den dagen hans sinneproblem (som ingen tross allt så noe til ute av huset) gikk så langt at han nesten slo vår dengang ca. 1,5 år gamle datter.

Jeg var utslitt av nattevåk med en baby og klarte ikke komme meg opp av senga så jeg vekket han når hun ville opp om morran han syntes det var for tidelig å begynne dagen klokka 5 så han løftet henne opp, skrek henne i ansiktet og løftet armen for å denge til henne.

Jeg har aldri vært så rask noen gang som jeg var da, jeg rakk å dra henne ute av den andre armen hans og snu meg slik at han traff meg og ikke henne.

Det blåmerket jeg fikk sa litt om hvilken kraft det slaget hadde.

 

Han hadde aldri slått meg, eller skadet barna, aggresjonen hadde alltid vært der men jeg hadde faktisk aldri trodd han kunne finne på å skade hverken meg eller de.

Og jeg tror nok ingen helt ville tro på det om jeg fortalte de hva som skjedde den dagen.

Men resultatet var at jeg kasta han på dør og heldigvis så han problemet selv. Selv om han var og flere år senere fortsatt er mer lei seg for å ha slått meg en for at slaget var tiltenkt barnet hans.

Han har ikke samvær alene og knapt nok kontakt med barna da han ikke vil gjøre noe med sinne problemet sitt.

 

Jeg og han hadde ikke verdens enkleste ekteskap lenge før dette, og vårt andre barn ble til den ene gangen vi hadde sex i perioden hvor vi prøvde å fikse ting.

Men hverken jeg eller han(av naturlige grunner siden han var hovedproblemet og nektet å skaffe seg hjelp) snakket med andre mennesker om våre problemer.

Og etter bruddet valgte jeg å ikke fortelle for at unga ikke skulle få historier om hvor fæl faren deres er fra slekta senere.

Selv om jeg dermed ble regnet som en bitch som ikke tenkte på andre en meg selv. Og det var og er svært lite hyggelig.

 

De fleste tar ikke lett på brudd når det er barn der, stort sett er det tungveiende grunner. Spesielt hvis det er mor som velger å bryte ut.

Vi tenker på hvordan det påvirker barna i positiv og negativ retning.

Mine barn var så små at de husker ikke annet en å leve med bare mamma.

Allikevel så finner de det sårt at de ikke har en pappa som henter i barnehagen og slikt. De savner ikke den faktiske pappan sin men den rollefiguren de ser andre ha rundt seg og det er trist.

For min del angrer jeg ikke bruddet men at jeg ikke hadde sett disse sidene før jeg fikk giftet meg og fikk barn.

 

Sånn er det noen ganger velger man feil mann, og hvordan kan du dømme hvor på skalaen av ulykkelighet personen er og hvor det er greit å slippe taket eller ikke.

Og hvordan kan du dømme om den grunnen du tror eller ser til bruddet er den virkelige grunnen. Du vet ikke hva som skjer bak lukkede dører i andres hjem.