Hva kan jeg gjøre for å hjelpe??

[Anonym bruker]

Har en venninne som sliter veldig nå. Hun har mistet omsorgsretten til sitt barn pga psykiske lidelser. Far har hovedomsorg og har fått forbud mot å ha et forhold til mor hvis han vil beholde omsorgen.

 

Min venninne er skikkelig skakkjørt. I sine yngre dager var det meste på uttur, og hun prøvde det meste. Når hun ble gravid måtte hun gå av medisinene sine, og når hun hadde født sjikanerte familie og barnefar henne fordi hun ville begynne på dem igjen. De mente at hun ikke skulle bruke medisiner fordi hun ammet. Hadde dette vært en sterk person ville hun vel tatt valget og flasket opp barnet og bedt dem dra sin kos så hun kunne tatt medisinene og blirr spykisk frisk. Men det gjorde hun ikke og ble innlagt kort tid etter pga psykiske problemer.

 

Nå har det gårr noen mndr, og hun får se mindre og mindre til barnet sitt. Alt er rot for henne, hun har fullført innleggelsen sin og kunne vært på beringens vei slik at hun kunne fått omsorgen for barnet igjen. Men så kommer samlivsproblemene oppå dette igjen og far får da dette ultimatumet om mor vs barn. Far velger (selvsagt) barnet og mor er fra seg. Hun er sint, frustert og føler seg dårlig behandlet.

 

Nå er hun i en negativ spiral og er destruktiv, hun vil drikke bort sorgene, ta livet sitt m.m. HUn skriver nedsettende ting om BF på internett. Alt i alt begynner håpet om å få omsorgen for barnet å henge i en syltynn tråd. Jeg VET at hun ikke kommer til å få ha noe mer enn noen få timer med sitt barn i mnd under tilsyn hvis hun ikke "tar seg sammen" og velger en annen metode for å komme seg gjennom dette.

 

Men hva skal jeg gjøre? Jeg prøver å snakke med henne, men hun er så fortvilet at hun ikke kan ta imot noe som helst av konstruktiv kritikk eller råd. BV hadde rett i å være svært oppmerksomme i denne saken, for min venninne sliter som sagt, men det er hennes familie som har sendt henne utenfor stupet denne gagen (og alle andre ganger). Alt er så håpløst, og per nå så skjønner jeg godt at hun ikke skal ha barnet i sin omsorg, for hun er ikke i god nok tilstand. Men hvordan kan jeg hjelpe henne over dette slik at hun kan "bli folk" og få ha samvær med sitt barn, og evnt få omsorgen igjen om noen år?

 

*sliten venninne*

[Anonym bruker]

ingen som har noen ideer, tips, råd eller no? Jeg tar det meste pr nå!

 

 

HI

[Anonym bruker]

Ingen gode råd dessverre, har selv en psykisk syk far og har erfart at det ikke er noe man kan gjøre før personen selv innser at de selv må ta ansvar for eget liv, egen lykke osv. Så lenge de luller seg inn i at alt bare er alle andre sin skyld kommer de seg ikke videre..

 

Men all ære til deg som fortsetter støtte henne, du er en god venn!

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke du kan gjøre så mye mer enn å prate med henne, dessverre. Det kan godt hende at hun må nå en slags bunn før hun kommer seg ovenpå igjen, og den prosessen har ikke du noen kontroll over. Jeg vet, det er så forbasket fortvilet å sitte og se noen man er glad i ødelegge for seg selv, men du må ikke legge noe av ansvaret på deg selv.

[Anonym bruker]

huff, ja jeg vet jo egentlig dette, men jeg vet ikke lenger hva jeg skal svare når hun begynner med sin sørgelige historie og er så sint og fortvilet. Uansett hva jeg sier går det ikke inn, og jeg får meg ikke til å jatte med, for hun er jo helt på bærtur nå. Jeg kan ikke si meg positiv til noe av det hun sier og mener om dagen, og ihvertfall klarer jeg ikke å nikke enig når hun først begynner.

 

Føler jeg snart må kutte henne ut, for det sliter på meg. Og jeg er redd for å bli dratt inn i hennes verden og hennes problemer. Jeg jobber med barn og unge, så jeg kan ikke bli assosiert med mennesker som har så mye på skogen :/

 

Jeg skjønner jo hennes ståsted, men på en annen side så skjønner jeg svært godt BV og barnefars side slik som sitasjonen er nå, selvom far var med å gjøre det hele verre....

 

HI