Noen som har noen gode råd??

[Anonym bruker]

Jeg og samboeren har nå være sammen i litt over et år, å jeg er nå gravid i uke 24.

 

Problemet er at jeg har ikke igjen noen følelser, er rett og slett lei... Kunne bare ønske at jeg kunne være aleine for jeg orker ikke mer snart...

 

Han sier at jeg er egoistisk som tror jeg bare kan ta å flytte fra han nå som jeg er gravid, men er ikke ikke bra for oss eller ungen heller at forholdet våres ikke fungerer.

 

Han er egentlig verdens snilleste,men har en del ting som jeg sliter med å forholde meg til.. noe som har forverret seg etter at jeg ble gravid.. Han skal helst ha rett å vite best i alle situasjoner, han skal liksom være "sjefen" hele tiden å det er fryktelig slisomt, spesiellt etetrsom jeg har slitt psykisk i mange år etter overgrep når jeg var liten (å da spesiellt dårlig selvbilde/selvtillit og i forhold til nærhet). Han tar også over samtaler med venner og familie helt, avbryter meg når jeg prøver å si noe. Så nå har jeg egentlig begynt bare å ikke si noe for jeg får jo aldri sagt noe ferdig uansett før han tar over.

 

Også har jeg prøvd å prate med han om det her flere ganger, men han skjønner ikke hva prolemet er, han mener det bare er jeg som "må" ha noe ¨å klage over... Men er mange andre som ser det her også, alle egentlig bortsett fra han..

 

Også har jeg prøvd å prate med han om at jeg ikke orker så mye nærhet nå, spesiellt nå som jeg er gravid.. klarer bare ikke.. å han sier han forstår, men alikevel så hinter han hele tiden, å kommer med noen skikkelig slibrige kommentarer..

 

Det her er bare så fryktelig slitsomt, å veit ærlig talt ikke hvor mye lenger jeg holder ut..

 

Men hva syns dere??

 

Skal man bare bite tenna sammen å holde ut pga ungen som er på vei??

 

Eller er det beste å bryte ut av forholdet å prøve å samarbeide så godt som mulig om ungen??

 

Håper virkelig dere her inne kan komme med noen tips/råd uten å fordømme meg helt for det er det nok av her inne...

 

 

[Anonym bruker]

Spørsmålet er vel om dette er typisk rare greier grunnet hormoner eller ekte riktige følelser (kjipt å gjøre det slutt og så viste det seg at det måtte på konto for hormoner........)

 

Greit å være obs på at det kan være svært tøft å være alenemor i spedbarnstiden, men kanskje heller det enn evige krangler og ulykklighet?

 

Men det finnes jo et midlertidig alternativ:

 

Kjenner folk som har bodd sammen fordi det var lettere med barn - men ikke var kjærester lengre, for en periode for at hverdagen skulle fungere for begge og barn. Kan være greit når man har en liten en og tunge netter - men da som venner! Det krever noen voksne avgjørelser av begge og at man klarer å diskutere konstruktivt.

Og mange regler som må settes opp på forhånd!

 

Så kan man enten avslutte eller fortsette når hverdagen er i boks for begge.

 

Om han og/eller du ikke klarer dette er nok det beste å gå hver for seg. Å få barn krever et sterkt forhold, for da er det duket for lite søvn, irritasjon og enormt mange banale krangler.

[Anonym bruker]

Det er egentlig ikke så godt for oss her inne å råde deg hva du skal gjøre:)

Det vet du best selv. Ser du at dette er noe som ikke kommer til å fungere i lengden, så er det like greit for deg å bryte ut av forholdet før du får barnet. Da stiller du vel litt sterkere mtp samvær også.

Det kan derimot være hormoner som raser gjennom kroppen din, siden du er gravid nå, og da er det spørsmål om ting blir lettere når barnet er født.

 

Dette er bare du som kan svare på

 

Hilsen en annen alenemor.

[Anonym bruker]

Jeg syns mannen min er en ubrukelig idiot som er farlig å ha rundt barn, uten evne til omsorg og lidenskap. En egoistisk faen som....osv...når jeg er gravid. 3 ganger har jeg vært hellig overbevist om at jeg har gjort en stor feil. Dette skjer med meg under graviditet. Siden jeg visste at jeg hadde valgt mannen min pga mange gode egenskaper og vi alltid har jobbet oss igjennom våre vansker, så har jeg klart å gjenkjenne dette.

 

Du kjenner jo nesten ikke din mann og dermed ikke egne grunner til å velge ham som far til dine barn. Har du ikke ofret det en tanke, og nå har du fått opp øynene, eller har du faktisk valgt ham, og er nå full av hormoner?

 

Jeg syns jo det virker merkelig lettvindt å velge noen som far, etter noen måneder sparke ham ut fordi han avbryter når en snakker....men vi er jo alle skrudd sammen forskjellig.