Dere som ikke er sammen med far til barna; Hvilket forhold har dere til ham?

[Anonym bruker]

Mine single mødre-venner er alle i den situasjonen at de ikke klarer å samarbeide skikkelig med den andre foreldrere, det gjelder både mine jente- og guttevenner. Er dette vanlig?

 

Det er ikke snakk om en eller to heller det er snakk om alle de single jeg kjenner som har barn=/

 

Jeg er ikke typen som krangler så veldig da, men jeg ville uansett ikke hatt det slik at mine og x'ens problemer skulle gått ut over barna! Selv om jeg er drittlei x'en kan jeg fint ha ham sittende i sofaen her, bare fordi det gleder barna. Vi har aldri kranglet, eller diskutert, foran barna.

 

Leverer jeg et urealistisk bilde til barna mine da? De spør jo om vi skal bli kjærester igjen, og håper det, slelv om det er 1,5 år siden jeg flyttet ut, og jeg har hatt en ny kjæreste i mellomtiden.

Burde de få se at vi ikke funker sammen? (ikke at vi skal krangle foran dem, men jah...)

[Anonym bruker]

Jeg synes han er en flink pappa på mange områder - og dårlig på andre områder. Han er flink å involvere seg i barna - og ligger gjerne og leker med barna på golvet, men han er dumsnill og jeg synes ikke om at det er lørdagsgodt hver gang han treffer de, og i så store mengder.

 

Jeg synes han tar for lite initiativ -ringer for lite, og tenker litt kortsiktig.

Jeg har lyst at vi skal ha et fungerende forhold og at barnet mitt får et fint forhold til barnet sitt, men jeg har problemer med å klare noe annet enn høflighetsprat når jeg først er på tomannshånd med ham. Jeg synes han er litt "enkel".

[Anonym bruker]

Jeg og barnefar har ikke et forhold i det hele tatt og det har ikke datteren vår med han heller. Vet faktisk ikke hvor han bor lenger engang, men han hevder fortsatt at han bryr seg da Men samboeren min har et kjempegodt samarbeid med sin eks, jeg misunner dem faktisk dette for jeg ser hvor godt guttene deres har av det.

 

Nei jeg synes ikke de burde få se det. Bare fortsett som før. Barna må få lov å ha et ønske om at mamma og pappa blir kjærester igjen, det er bare helt naturlig

[Anonym bruker]

Pappaen til min datter vil ikke snakke med meg, og nå har vi vel kanskje pratet sammen i telefon 1 gang på 3 år. Det er kjempeslitsomt, fordi jeg vil så gjerne at datteren vår skal se at vi fungerer i nærhet av hverandre.

 

Før jeg fikk ny kjærste etter bruddet kunne vi besøke hverandre av hensyn til barnet, men etter at jeg fikk ny kjæreste har han ikke pratet til meg...og det er 5 år siden.

 

[Anonym bruker]

Jeg har et helt greit forhold til min eks. Er 10 år siden vi gikk ifra hverandre da. Var litt tull i begynnelsen, men det gikk seg til.

I dag kan vi snakke lenge når vi ringer hverandre. Han bor 5 timer unna, så er igrunn ikke slik at vi ser hverandre så ofte.

Skjønner ikke folk som gidder å krangle og styre årevis etter et brudd. En må legge ting bak seg og gå videre.

Er ikke alltid vi er enige, men slik er det nå bare. Vi har to fantastiske barn sammen, og vi skylder dem å klare og sammarbeide:-)

[Anonym bruker]

Jeg gidder ikke lenger krangle, og rett og slett bare overser han. Han har ikke samvær, og heller ikke foreldreansvar. Så jeg slipper egentlig alt sammen. Han prøver å lage bråk fortsatt, men kommer ikke noen vei med meg der.

 

Ja, jeg kan fint late som overfor barna. Vi har hatt konfirmasjon for eldste, og jeg viste min beste side da, som ellers : ) Og min kritiske søster mente at alle hadde kost seg den dagen Så jeg kan og gjør. Min eks er mer av den typen som spiller for galleriet. Han vil at alle skal tro det er jeg som er trollkjerringa som ødelegger, og da må han lage alle miner til slett spill når andre ser på Greit for meg, så lenge han oppfører seg.

 

Jeg har vært alene i så mange år nå, at jeg driter i hva han sier og mener. Han kan ikke gjøre noen forskjell på noe likevel. Ikke tar han noe han vil til retten, ikke har han samværet vi liksom har avtalt, ikke tar han opp noe om barna(hvordan de har det, og sånt) når han snakker med meg eller eldste(yngste driter han fullstendig i). Så han er ikke lenger en trussel, ergo en jeg ikke bryr meg om hverken positivt eller negativt i min hverdag

[Anonym bruker]

Rett og slett et veldig fraværende forhold.

Han har ikke engang sett barnet sitt. Og ikke snakket med beg etter barnet ble født.

Prøver så godt jeg kan for barnet sin skyld, men etter lang tids forsøk gir jeg snart opp.

[Anonym bruker]

Nå er det faktisk veldig få i min omgangskrets som er enslige, men jeg kjenner et par stykker.

 

Svogeren min (broren til mannen) er helgepappa til sønnen sin. Der samarbeider han utmerket med mammaen til gutten, de prater på telefonen, samarbeider om regler og oppdragelse, deler morsomme små hendelser med hverandre osv. Begge er gift på nytt og alle fire voksne kan fint ta en kaffe, skravle og ha det greit, sist jul feiret de faktisk julaften sammen.

 

Søsteren min er også singel, og selv om hun fremdeles kan irritere seg over ting ved eksen samarbeider de fint om ungene. De hjelper hverandre med ting, hun kan f.eks ordne noe i huset hans, han ordne bilen hennes osv. De deler også fint på ansvaret for ungene, er fleksible og greie med hverandre. De feirer barnas bursdager o.l. sammen og er gode venner. De har tross alt barn sammen!

 

Så jeg kjenner meg ikke igjen i det du påstår...

[Gjest Tutt1-2-3!]

Vi er faktisk som bestevenner å regne! Han flyttet ut da gutten var 4 mndr (i 2001). Etter hvert har jeg blitt gift, og fått to barn til, mens han er singel. Vi har aldri (selv om "alle" i bygda trodde det..) hatt noe "fysisk" forhold etter det ble slutt, men etter noen få år som var litt vanskelige i forhold til diverse problemer han slet med, har vi fått ALT til å fungere de siste 5 årene! Xen og mannen min har også blitt kompiser og i sommer har de for eksempel vært på flere jakt/fisketurer, og andre fjellturer med begge sønnene. -jeg har vært hjemme med baby.

 

Vi feirer høytider sammen, -han bor hos oss fra 23. desember til 2. juledag eller noe hvert år, han overnatter her i blant om det er noe spesielt -som for eksempel bursdagen til fellessønnen vår. Vi reiser på turer sammen hele gjengen osv. Sist vi kjøpte bil, kjøpte vi faktisk en som hadde nok seter til at han også kan være med!

 

Begge guttene kaller begge mennene for pappa innimellom da, og det kan forvirre utenforstående! Foreldrene til xen er også supre besteforeldre for alle barna, og vi regnes alle som familien deres! Jeg er nok på en måte dattera de aldri fikk, og mannen min fungerer som svigersønn!

 

Vi har det faktisk helt perfekt!

[Anonym bruker]

23.14...spesielt!

men bra da

[Anonym bruker]

Samarbeider fint med pappan!

[Anonym bruker]

Vi hadde et fint forhold de første årene etter bruddet, men da jeg fikk meg ny kjæreste satte han seg skikeklig på bakbena og ville verken se meg eller datteren vår lengre. Han tror han straffer meg, men sannheten er at han straffer barnet.

Han har ikke hatt samvær på 2 år. Vet ikke engang hvor han er i verden.

[Anonym bruker]

her er det mye likt som Tutta 1-2-3

Min eksmann er min aller beste venn, og han og min nye kjæreste er supre kompiser, stikker på turer, tar en fest etc i lag. Jeg og eksen kan skravle i timesvis, drikke kaffe og har verdens beste samarbeid om ungene. Feirer gjerne jul sammen hele gjengen også. Ungene synes det er kjempegreit at vi har det forholdet, de er trygge på alle sammen. Eksen og jeg er verdens beste venner-og verdens verste par!! Der funka vi ikke!!

[Anonym bruker]

Vi vet at det er spesielt! Og noen "er etter" oss pga dette. Enkelte vil ha det til at vi har et litt "dypere" voksenforhold om du skjønner.... MEN det har vi altså ikke! Jeg pleier å svare noe som at: det er jaggu nok å holde styr på EN mann!

Uansett så er de aller fleste glade på våre vegne, og ungene (spesielt eldstemann) syns opplegget er helt topp! Ihvertfall siden han har venner som har foreldre som ikke snakker sammen, og som ligger i rettstvister o.l...

Jeg syns vi har vært veldig heldige!

[Anonym bruker]

12:15 var så klart Tutt....

[Anonym bruker]

Samarbeider godt og har et venne-forhold selv om vi begge har nye samboere. Har også god kontakt med "stemor" og ringer like gjerne (eller heller ;-) henne hvis det er beskjeder osv. Er glad for at min sønn har så mange rundt seg som er glad i han for både min nye samboer og hans familie og stemors familie har tatt han imot som en av familien. Han har dermed dobbelt av alt !

[Anonym bruker]

Jeg og pappa'n til sønnen min samarbeider ganske bra. Vi er ikke akkurat venner, men prater sammen og deler historier. Utenom det, så omgås vi ikke, og det syns jeg er veldig greit. Liker å ha det sånn som vi har det nå. Hverken for mye eller for lite.

[Anonym bruker]

Vi er bestevenner enkelt og greit.

Likevel ville jeg aldri flyttet sammen med han igjen, selv ikke for å bevise noe.