Jeg var for ung og for lite tøff da jeg fikk mitt eldste barn....

[Anonym bruker]

Han har sine problemer i dag, og har hatt det hele veien. Mobbing har vært en gjenganger, selv om der er litt mer enn der, men det er der jeg føler jeg har sviktet. Selv om jeg har gjort det jeg der og da trodde var rett og bra.

 

Hadde jeg hatt den erfaringen jeg har i dag, så hadde det blitt anmeldelser hos politiet. Men jeg var ung, hadde for mye respekt for "autoriteter"(les rektor og lærere), og har tabbet i rollen som beskytter for mitt barn.

 

Ja, det er lett å se i etterpåklokskapens lys, men det har også med alder og modenhet å gjøre.

 

Stakkars barnet mitt...... Skulle så gjerne gjort om igjen de 15 årene som er gått.....

 

Så mitt råd til de med små barn i dag - IKKE la deg tråkke på, og KJEMP for ditt barn samme hva det gjelder. Drit i om du tror du blir oppfattet som idiot av "medforeldre". Det er ditt barns fremtid du kjemper for!

[Anonym bruker]

Et litt trist, men også et veldig fint innlegg:)

 

En mor gjør nok alltid sitt beste -du også. Du har jo alltid vært der for sønnen din - og du er jo også tilstedet nå. Lykke til videre!

[Anonym bruker]

Takk for at du skrev det innlegget! Selv om du ikke kan spole tilbake i tid og starte på nytt med din sønn, så hjelper det muligens meg:-)

 

Var 17 år når jeg ble gravid, og det var ikke akkurat det jeg ville.. Men tanken på abort skremte meg mer enn ansvaret for et barn. Min mor hadde tatt abort tre år tidligere og hun gråt fremdeles over det ufødte fosteret noen ganger.

 

Nå er min datter 1,5 år, og jeg føler at jeg allerede har måttet kjempe mye for henne. Hun ble født mye prematur, og enkelte leger og helsesøstere har ikke peiling på premature barn. Hun har slitt veldig mye med sykdom, og jeg har lenge vært bekymret (med grunn) for at hun skal ha noe alvorlig. Noen ganger har jeg grått hos legen og rett og slett kjeftet på legen fordi ingen vil ta meg seriøst, har vært så fortvilet mange ganger.

 

Men jenta er under to år, og vi har nok mange flere utfordringer enn dette å se frem til. Burde øvd meg på å bli tøffere så jeg er bedre forberedt til slike ting som kan forekomme. Barnet mitt er ikke helnorskt og har et annet morsmål enn norsk, så er redd det kan bli en mulig mobbegrunn til.

[Anonym bruker]

Det er vel kanskje sånne som deg jeg håpet å nå med innlegget mitt. Kjemp, og husk at ALLTID er det DU som kjenner ditt barn best!!!!!

 

Ikke alltid tro at fagkunnskap og eksamener gjør noen til eksperter. De er eksperter generelt, men DU er den med spesiell kunnskap om DITT barn. Husk det i kampene du tenker du har, og kanskje erfarer i årene som kommer. Ikke gi deg, når du ser at "fagfolk" ikke velger rett for ditt barn. Ikke hør på ekspertene når du føler det ikke er helt rett det de sier. Be om andre og nye vurderinger i beste fall.

 

Jeg var ikke like ung som deg da jeg ble mor første gang. Jeg var 23, men det var ungt og galt nok..... De "utdannede" var alltid eldre enn meg, og der var feilen min. Jeg turde ikke snakke mot dem pga det.......

 

Hudfargen skal ikke ha noe å si i Norge i dag. Min utvidede familie er av alle farger(hovedsak svart, brun og hvit), og mitt eldste barn kan se ut som han som kommer fra sørøst-Europa, men er helnorsk, egentlig. Men når han er med slike, så blir han også oppfattet som en av dem. Jeg tar imot alle hans venner her hjemme, uansett farge, religion og land. De er hans venner, og jeg vil bli kjent med dem Men ikke alle er som meg, og det er jeg blitt fryktelig klar over de siste årene. Trist.

 

HI