Skolestart, det er så sårt...

[Anonym bruker]

Barnet mitt har akkurat begynt på skolen. Det er så sårt fordi alle mine vonde minner fra skolen kommer veltende tilbake... Jeg ser henne i meg da jeg begynte på skolen, selv om det sikkert ikke ere tilfelle. Hun er ikke meg og hun blir ikke meg i skolesammenheng får jeg håpe. Jeg var skolesvak og venneløs. HUn er skoleflink og får lett venner. Heldigvis. Likevel kjenner jeg at dette med skolebarn var jeg milevis unna å være klar for... Hun har fått flere gode veninner allerede, og hun ene nye venninnen er en sånn typisk poppis jente. Også en dag hun er hjemme hos oss hører jeg de snakker om en annen jente i klassen, ei som jeg vet sliter litt med å tilpasse seg. De ler av henne. Jeg gråter. Det er på mange måter meg de ler av, jeg var den jenten. De er de to populære jentene som gjorde livet surt for meg. Og jeg kjenner på foraktet ovenfor min egen datter. Jeg har ikke enda snakket med henne om det jeg hørte, men jeg må. Jeg vet at dette er så sårt for meg at risikoen for å overreagere og gi ungen min traumer for livet er høyest reel. Så jeg må gi det litt tid, klare å bli mer rasjonell. Er så bekymret for ungen min, både det at hun skal bli meg og at hun skal bli de som plagde meg...

[Anonym bruker]

Kjenner den følelsen veldig godt. Har en på skolen selv, og han er som sånn meg. Sjenert, litt stille av seg og går alene hvis ikke kameraten hans er tilstede. Jeg er også redd for at han skal bli outsider. Blir mobbet som sånn jeg ble da jeg gikk på skolen. Heldigvis er han flinkere enn meg på skolen, så det er jeg glad for.

Jeg var Viggo vennerløs. Gikk rundt på skolegården for meg selv mens de populære jentene stod i kringler og hvisket og lo mens de pekte på meg. Det var ikke noe fysisk vold til stede, men likevel så var det vondt.

[Anonym bruker]

Du får ta den samtalen med jenta di. Snakk om hvor vondt det gjorde i hjertet ditt, og hvor vondt det er for jenta som blir holdt utenfor. Ta et eksempel da jenta di hadde det psykisk vondt og overfør den følelsen til henne på en fin og enkel måte. Hun er så liten enda at hun forstår ikke rekkevidden av det hun gjør. Men vonde følelser vet hun hva er;)

[Anonym bruker]

ingen god følelse å kjenne på nei. Jeg har ei som skal starte på skolen neste år, og jeg tenker så mye på om hu får seg venner eller ikke. nå som hu går i bhg leker hu bare med de jentene som er i aldersklassen under seg, og jeg er så redd det kan bli et problem når de skal over i skolen og hun må bli "kjent" med de jentene som er like gammel som henne. Jeg lå faktisk å tenkte på dette en natt da jeg ikke fikk sove, og tanken slo meg altså hvor mye vi mødre engster oss for barna. de gir oss mye og tenke på gitt. Det er et mye større ansvar å være mor enn hva jeg trodde da de var små babyer bare.

 

Snakk med jenta di du HI, jeg tror det er viktig at hun får et perspektiv over saken og empatiske følelser for den jenta di "ikke liker". Du må lære henne.

[Anonym bruker]

tusen takk for gode svar dere. Jeg skal snakke med henne, men må vente til jeg klarer å være rasjonell. Snakker ikke uker, men dager. Akkurat nå er jeg som et åpent kjøttsår med betennelse, og tror ikke jeg greier å få til noen god samtale enn så lenge.Men fy f... så tøft å være mamma noen ganger... I tillegg ser jeg det at hun har begynt å kommentere ting ved meg som er sårt, F.eks Mamma hvorfor er du så tjukk? Så en samtale er på sin plass. Cluet er jo og ikke ta alt sinne fra mine mobbere og lesse det på henne, det blir jo veldig feil... Og der er jeg ikke enda...

[Anonym bruker]

Høres ut som du bør skaffe deg boksehansker og punching ball og ta ut følelsene der... eller begynne med beroligende midler.

[Anonym bruker]

Hei jeg har et forslag til deg som jeg fikk av min sjef, selv om det var i en helt annen sammenheng. Hva med å invitere med seg mødre og døtre i klassen på en tur enten på en overnattingstur, dagstur i skogen eller ett eller annet. På denne måten kan dere som mødre også bli bedre kjent og det å ta steget for å si fra om noe blir mindre.

 

Ellers så må du nok også ta en prat med henne.

[Anonym bruker]

tusen takk for godt forslag, det der skal jeg faktisk manne meg opp til å gjøre. Boksehankser er også notert Beroligende står jeg over...

HI

[Anonym bruker]

13:40! For ett fantastisk forslag! Og til HI, gled deg på datteren din sine vegne samtidig som det viktig å lære de å inkludere alle. En jente i klassen til datteren min er ofte alene, og ser litt "løst" ut i skolegården. Jeg ba min utadvente jente om å inkludere henne i leken, det viser seg ná at de to er kjempe like bare at min er utadvente og hun andre ikke. Ellers har de samme interessert, og leker så godt sammen:)

 

Det er viktig at vi voksne tar ansvar og ser, ikke alt lærerne kan plukke opp de få timene.

 

Klem til deg.

[Anonym bruker]

13:40 her, ja jeg tror at om dere som voksne kan få god kontakt så vil det også bli vanskligere for barna å erte hverandre. Jeg ser jo selv det at det er enklere å ta opp med foreldre situasjoner som har oppstått på skolen når man kjenner de litt i alle fall.