Hva er nå egentlig å leve livet?

[Anonym bruker]

Jeg har lest en del ung/eldre mor-debatter i det siste og det som slår meg er hvor fort vi har glemt generasjonen før oss. En i en debatt jeg overvar idag pekte også på dette. Hvordan ting var før.

 

I dagens samfunn har vi laget oss noen regler, de er rare. Disse reglene har vi laget oss fordi det er "farlig" å slå seg til "ro" for "tidlig".

 

Man skal helst date og reise og feste før man finner seg en kjæreste. Denne kjæresten bør man være sammen med i uendelig lang tid før man velger å flytte sammen og man bør helst ha vært sammen i minst 5-10 år før man får disse barna som setter en stopper for "livet".

 

Vi er i ferd med å bli en generasjon som aldri blir voksne. Det er galt å få barn før man er 30 og det er galt å få barn etter man er 40. Vi skal stues inn et nåløye hvor vi har "opplevd" så mye før vi får barn, og du og du, hvilke ting som fokuseres på å ha opplevd før man "ødelegger livet med barn og ekteskap";

- Festet mye. For en vanvittig god verdi å gi videre til barna. Vi ventet med å få dere så vi kunne feste og drikke.

- Hatt nok partnere. Enda bedre.

- Reise og oppleve ting. Ting som selvsagt ikke kan kombineres med barn, for når vi endelig får statusbarna i en alder av 30-35 så må vi slutte med spennende destinasjoner, som vi vet er barn bare en stopper for livet, derfor må vi ha det GØY før vi får de - for tross alt blir det ikke mye morsomt etter de har kommet til.

- Fått en vanvittig lang utdannelse. Denne er grei. Det er bra med utdannelse, men alle kan ikke studere til de blir 30 heller. En yrkesfaglig utdannelse kan være like bra og vi trenger alt.

 

Vi presser oss inn i slike former og går fra hverandre hyppigere enn noengang. Vi har aldri tid til å puste og langt der fremme tikker klokka om at vi MÅ jo få barn. Mange snakker om alt de skal gjøre før de får barn.. Hvorfor kan man ikke gjøre ting mens man har disse barna?

 

Hva med våre besteforeldre? De giftet seg da de var unge og fikk barn som unge, realskolen var det aller viktigste å komme gjennom, og jammen meg klarte de seg uten barnehage men de hadde fortsatt jobber. De holder sammen den dag idag. Mens idag så kan vi ikke få disse barna tidlig for vi må oppleve alt. Altså festing og reising. Mange nok partnere. Må være sikker vet du.

 

Må date mange nok på en gang så man vet. Det er viktig å ha mye sex. Med mange forskjellige. Så man vet. Jeg ser med gru over vår egen generasjon og med lykke over at jeg har valgt et annet liv. Jeg var gift før jeg var 30 og fikk alle mine barn før jeg var 30. Jeg har en femårig mastergrad men jeg er lykkelig. Mange har nok tenkt sitt om at jeg "valgte bort livet" mitt før jeg fikk barn - men jeg har aldri følt det sånn.

 

Hvorfor "velger" man bort livet når man får barn?

 

"Hva med tid til deg selv?" - Jeg har masse tid til meg selv. Reising med og uten barn får jeg også til.

[Anonym bruker]

Det som også slår meg, er at dagens mannfolk (mange av dem) er utrolig umodne helt opp til 40 års alder. De må ikke "skremmes" med spørsmål om forhold, ikke bli sammen med dem "for tidlig", la dem rote og ha sex med deg i månedsvis før du endelig kaaanskje tør å spørre om dere er sammen. De skal ikke "presses" og damene skal danse etter deres pipe. Hvorfor det? HVA er det som er så skummelt med forhold og det å være kjærester? Er det så mye mer verdifult og fint å pule rundt uten forpliktelser i flere år, fordi forhold er "skummelt"? Hvis dere endelig har blitt sammen - la mannen dra på gutteturer istedet for barselbesøk,komme hjem ravende dritings 2 ganger i måneden, slippe husarbeid, IKKE snakk om ekteskap - det er jo ikke så viktig å gifte seg osv.

 

Det er også færre skilsmisser blant den eldre generasjonen enn blant dagens unge. De traff hverandre, ble forelsket, etablerte seg, giftet seg og fikk barn. Samtidig som de tok vare på hus og hjem, jobb og AS Familien. De kjemper for sitt forhold med nebb og klør, og freaker ikke ut fordi mannen har snakket med en annen jente på butikken eller ikke har gått ut med søpla. Kjenner mange par i 60-åra som fortsatt ser forelsket ut, som tar vare på hverandre og samarbeider.

 

Men neida, i dagens samfunn er det over 1 million single i Norge, folk vil helst være alene og ta kun hensyn til seg selv. Lykke til med det.

[Gjest Tutt1-2-3!]

Du satte ord på det samme som jeg har tenkt på her! Takk!!

 

Fullstendig enig med deg!

 

Jeg fikk førstemann samme år som jeg ble 22. og han var jeg alene med til han var 5 år. Livet mitt i de årene besto av (i prioritert rekkefølge): Sønnen, få en utdannelse for å kunne forsørge oss, hus og hjem, annen familie og venner.

Nå er jeg øyeblikkelig 32, gift med en 30 åring, eier hus og to biler (ikke noe nytt og flott nei), har fått to barn til (4 år og 4 mndr), og skal etter endt permisjon tilbake i jobb som omsorgsarbeider på aldershjemmet i bygda. Mannen måtte omskoleres pga skade, og er i praksis med aap. Vi tjener ikke fett, og kan ikke reise til "syden" to ganger i året, men det er ikke noe vi higer etter uansett!

I løpet av de snart 11 årene jeg har vært mamma, kan jeg med hånden på hjertet si at det ikke er mye jeg har savnet!! Til og med venninnene mine, som fikk barn senere enn meg har jeg like bra kontakt med i dag som før! Festing og "hyppige partnerbytter" har aldri vært noe for meg så det har jeg aldri savnet! Jeg legger opp hverdagen etter ungenes behov, uten at jeg av den grunn utsletter meg selv!

Reise uten barn hadde jeg garantert fått til, ved behov, men nå er ikke reising noe jeg liker veldig godt.. MEN vi kan gjerne være på hytta, eller ta med telt og sovepose for å gå en lang fjelltur, og neste sommer, når jeg ikke ammer, skal vi nok ut på sånne turer både med og uten barn!

 

[Anonym bruker]

Godt skrevet; HI!

Jeg kunne ikke vært mer enig!

[Anonym bruker]

I gamle dager advarte man mot menn som ikke ville forplikte seg. Men det nytter vel ikke nå lenger, for det er ikke mange nok "forpliktende" menn igjen på markedet...