skilsmisse/ samlivsbrudd dere som har erfaring med barn i bildet.

[Anonym bruker]

brukte dere lang tid på å finne ut at dette ikke går lenger.

 

jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. men etter flere år hvor jeg føler at jeg har kjempet for forholdet og godtatt ting jeg ikke egentlig har syntes er ok føler jeg nå at jeg er kommet til et enten eller. og jeg vet ikke hvor jeg begynner. jeg har tre barn og tenke på. og det føles som at bare raser sammen det har det gjort ganske lenge. og mannen min har i dag fortalt meg at han ikke ønsker voksen tid med megikke ønsker å snakke med meg når ikke barna er der. han går til angrep på meg hele tiden og alt er min skyld og jeg forstår at jeg ikke kan redde denne situasjonen og at jeg ikke vet om jeg vil lenger. jeg har vist lenge at det har gått denne veien men har ikke villet gi opp heller for tenk om det kan bli bedre igjen.

 

jeg har vært igjennomnoen vanskelige år. jeg møtte veggen for et par år siden. jeg har altid vært den sterke som har tatt vare på andre og plustselig var det jeg som trengte andres hjelp spesielt min manns støtte og forståelse. men den uteble i stendenfor fikk jeg bebreidelse og skyld. jeg har gått til psykolog for å komme på bena igjen og er på vei men nå orker jeg ikke mer. hvorfor kjempe for et forhold som er dødt hvor jeg ikke har fått noe støtte eller kjerlighet når det var tøft hvorfor holde på en som bare var sånn passe når ting var bra. ikke det han var super di første 5-6 årene men så ble det sånn passe og nå har vi altså dette jeg har måttet kjempe alene og i tillegg må jeg kjempe mot han for å selv få bli glad igjen. det er ikke greit. ikke vet jeg om jeg orker en skilsmisse men jeg er redd jeg aldri kommer meg skikkelig opp av gjørma om jeg blir.

 

så hvordan gårjeg frem og hvem kontakter jeg ved en eventuell skilsmisse og hva med barna.

 

 

[Anonym bruker]

dytt

Jeg ønsker virkelig at noen kan gi meg noen råd i forhold til skilsmisse. Jeg forstår jo at det blir tøft for alle, men hvordan kan jeg gå frem og gjøre dette best mulig for barna? Og hvor begynner jeg egentlig.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Du starter med å bestille mekling på familiekontoret dere soner til.

Der får dere all informasjon om hvordan dere skal forholde dere videre.

Lykke til.

[Anonym bruker]

Foreldrene mine er skilt, men jeg var 19 år da. Så vet ikke akkuratt om jeg kan kalle meg for et skilsmisse-barn. Og naboene som bor 5 meter unna skilte seg for 1 år siden. Så jeg kan jo prøve og gi råd ut fra hva de gjorde og sånn..

 

Der samla de ungene en kveld og fortalte at mamma og pappa ikke lenger var kjærester, og at mamma skulle flytte til en ny plass. (Sammen med barna da.) De sa ikke om hvorfor, (mannen hadde vært utro over lengere tid) for at barna ikke skulle "belastes" med det. Og det er jeg helt enig i. Selv om jeg kunne av og til ha tenkt at han fortjente at de visste, så de visste det var han som ødela familien. Men det går jo så mye utover de uskyldige barna.

 

Så fortalte de det til støtteapparatet rundt dem, lærere, barnehageannsatte osv. Sånn at de var klar over situasjonen ungene var i, og at de da kunne se litt etter dem at de hadde det greit.

 

Det gikk jo veldig greit. De gledet seg litt til og flytte, for det er jo litt spennende. (Var bare rett nedi gata.)

 

Og så er det bare bra at ungene får reagere på sin måte. Om de blir sinte eller lei seg eller hvordan de enn måtte reagere. Så må de få tid og "rom" til å gjøre det. Men snakk med de hva de føler, om de synes det var trist eller skummelt at mamma og pappa skal flytte hver for seg. Og forklar hvordan det blir framover. Så de har noe og forholde seg til. "At fra nå av så skal dere bo sammen med mamma, men annehver helg og hver onsdag skal dere være hos pappa." F.eks. Jeg vet ikke vilken ordning dere vil ha

 

Lykke til, og det går nok bra:) Det er jo godt at du har funnet ut at du ikke vil leve i de forholdene mer. Ønsker deg all lykke

[Iris123]

Hei Hi!

 

Skjønner at du er i en vanskelig situasjon, livet blir ikke alltid slik vi har sett den for oss, men når du finner ut av dette vil du få det bedre etterhvert. Det lover jeg deg :-D

 

Er/var selv i samme situasjon som deg. Har 3 barn, mann og hus.. Hadde det ganske likt som deg utenom at mannen min ikke sa direkte til meg at han ikke ville snakke til meg, han bare stoppet å "se" meg og snakket kun med enstavelsesord når jeg spurte han om noe... Ja, ja nok om det

Gikk gjennom en lang prosess med meg selv, hva skjer? skal jeg ha det slik? hva med barna? De vokser jo også opp og får med seg mer enn vi aner...

"Alle" vil selvfølgelig være glade og ha både mor og far til barna sine i et lykkelig hjem, men slik blir det ikke for alle.

Jeg var deprimert og følte meg "svak", dette klarer jeg aldri.

 

Til slutt ble vi enige om å gå fra hverandre... Og jeg synes det var skikkelig skummelt med tanke på barna, samvær, finne en plass å bo, og ikke minst økonomisk.

 

Som nevnt ovenfor her, ta kontakt med familievernkontoret og få en time til mekling. En må en gå til mekling så lenge en har barn under 16 år (eller er d et 18? ja, ja). Du må ha en meklingsattest for å kunne søke på div stønader fra NAV.

Har dere hus? Evt skal du sitte med det? Skal han, og kjøpe deg ut? I så tilfelle, få takst på huset.

Gå i banken og se hvor mye du kan få i lån til evt kjøp av ny bolig.

Greit å vite hva en kan gå ut i fra.

 

Hva med barna... Dere må bli enige om samværet mellom far og deg. Dette er også noe som blir tatt opp på møtet med FV. Prate med barna og fortelle hva som er skjedd. (kommer ann på alder selvfølgelig hva en skal si).

 

Huff, dette ble egentlig ikke svar på dine spørsmål, men jeg måtte bare svare siden jeg kjenner følelsen din så godt... vil så gjerne trøste deg, og vil at du skal vite at det skikkelig tøft i begynnelsen, men det blir bedre og bedre!!!

 

Jeg flyttet i mai, da hadde det allerede vært slutt i 6 mnd, men jeg bodde der til jeg fant mitt eget sted. DET var hardt, men jeg holdt ut.

Utrolig herlig å flytte, men økomomisk må en tenke helt annerledes, men det går, vi klarer oss fint. I begynnelsen var det opp og nedturer, men nå kjenner jeg det lysner i sinnet og jeg er så glad for at vi gikk hver til vårt. Det ble vanskelig for barna også, men det har gått seg til. Barna er det viktigste oppi dette, så alle avgjørelser som vedgår dem må være det beste for dem. Far og mor må settes tilside, og det viktigste er å ta vare på barnas interesser.

 

Oi, ser at dette ble en rotete mail, men vil deg alt godt, og håper du finner ut av hva du vil og tar action deretter ) Husk at du skal ha det bra!!! En kan ikke gå et helt liv med en partner som ikke er interessert i deg og vil det beste for deg, da kan en like godt flytte inn med "naboen".

 

Masse lykke til - og husk, over skyene er det alltid sol og en har mye mer styrke enn en tror, og den vil komme frem )))

 

God klem til deg fra meg