Jeg ønsker keisersnitt

[Anonym bruker]

Jeg ønsker så veldig keisersnitt. Ikke fordi jeg tror det er en "lettvind" løsning, men fordi jeg så ufattelig redd for vaginal fødsel.

Jeg svetter da jeg ser et glimt av fødsel på tv, hele ryggen min er full av svetteperler, og hendene mine har dammer med svette. Hvis jeg prøver å se litt av det på TV, uten lyd spenner jeg meg helt, klemmer puta, og jeg må kaste opp hvis jeg ser for mye glimt av en fødsel på TV, (rier osv, ikke bare fasen av at barnet kommer ut). Jeg kjenner jeg er kvalm bare av å skrive det her..

 

Bare det å trekke en tann (uten at jeg er SÅ veldig nervøs i forkant) har fått meg til å besvime på tannlegekontoret, fordi jeg ikke helt har kontroll på det som skjer.

 

 

Jo større magen min blir (uke 18), jo større panikk får jeg. Jeg snakket med legen min veldig tidlig om dette, i uke 4-5 at jeg ønsket keisersnitt, og han ga uttrykk for at det gikk bra. (For jeg kunne faktisk ha vurdert abort :-O, hvis legen strittet imot )

Men vi har ikke kommet lengre i prossessen, og jeg har første JM-time neste uke, hvor jeg skal ta opp dette. Jeg er så redd for et slag i trynet. Jeg har til tider hatt cyster på eggestokkene, som har vært utrolig vonde, hvor jeg nesten ikke har fått sittet på å tisset en gang, fordi de er så smertefulle.

 

Jeg vil så ufattelig gjerne glede meg over barnet sammen med pappen. Særlig etter mange års prøving, og etter resultatet ble prøverørsbarn. Men i stedet kniper jeg igjen bena, og spør meg selv hvordan jeg havnet oppi dette. Men jeg kan på en annen side nesten ikke vente med å bli mamma, og kjenne barnet mitt i armene mine..

 

Jeg er så redd for av å bli ledd av, mens de vinker muligheten for keisersnitt vekk..

[Anonym bruker]

Altså... Jeg er så redd tannlegen at jeg spyr hver gang jeg sitter på venterommet. Det betyr ikke at jeg ikke går til tannlegen.

 

Dersom du ikke får keisersnitt, får du be om ekstra samtaler med jordmor, og fødested.

Jeg er også førstegangsgravid. Er også nervøs med tanke på fødsel.

 

Det har seg likevel slik, du er gravid, barnet skal ut på ett eller annet vis. Syns faktisk det hjelper å tenke på alle de millioner av fødsler kvinner gjennomfører i løpet av en generasjon.

Vi i Norge er tross alt heldig, som får føde på sykehus, med skikkelig oppfølging.

[Anonym bruker]

Hvis du tror det er en "lettvinn" løsning så tar du feil. Blir provosert av at folk ønsker keisersnitt. DU ER LAGET FOR Å FØDE VAGINALT KJERRING...!

[Anonym bruker]

Jeg skrev feil! Jeg ønsker ikke keisersnitt fordi jeg tror det er en lettvind løsning

[Anonym bruker]

Du må snakke helt åpent med jordmor om dette. Noen har så sterk angst at de får innvilget keisersnitt, men det kommer nok veldig an på.

 

Og IKKE se filmer om fødsel, det er ikke nødvendig i det hele tatt.

Jeg har nå født to ganger vaginalt, det gikk veldig fint, jeg har ikke fødselsangst. Men før den første så jeg ikke på noen fødsler på tv fordi jeg var redd for å få fødselsangst.

 

Lykke til med å finne en løsning du kan føle deg trygg på!

[Anonym bruker]

Jeg var selv redd og nærvøs for å føde før mitt første barn, men jeg fikk snakket med en kjekk jordmor og forklart mye, de forklarte ulempene ved keisersnitt kontra en normal ukomplisert fødsel, jeg valgte å føde enda jeg skulle få ks pga angsten min som lå til grunn i bunn, og pga min fortid der jeg har opplevd voldtekt som tenåring.

Jeg er kjempe glad for at jeg fødte vaginalt, fødselen var vond, men en fin opplevelse, jordmor og pleiere tok godt vare på meg og jeg fikk all den hjelpen og lindringen jeg ba om.

Var kjempesprek i etterkant.

 

Jeg har flere venninner som har måttet ta ks pga kompikasjoner, de slet mer i ettertid, feks tre av dem har mager som ikke går tilbake, så de må ha mageplastikk for å få flat mage, mens jeg har vaskebrett selv etter å ha født 3 barn.

 

[Anonym bruker]

Jeg har ei venninne som ikke kan spy(angst for det), må ha narkose for tannlege, litt sosialangst og det meste er galt.

 

hun har født 5 barn vaginalt.........

 

Har du ikke vært gjennom det, så tror du det er helt grusomt, men etter å ha gått gjennom det, så får du mest sannsynlig en annen følelse rundt det.

 

Det er IKKE det samme som tannlege og alt mulig annet. Det er noe som ligger i oss kvinner, som gjør at det ikke er så verst, selv om det er smerter i det. Det er bare en helt annen type smerte enn noe annet. En viss kontroll har du, for det er i din kropp det skjer

 

KS er ikke bare-bare, og jeg ville grudd meg mer til det, enn enda en vaginal fødsel. Og jeg har begge deler bak meg.

[Anonym bruker]

Synest det er tafat av deg og slenge det ut her for her ber du om trøbbel.

 

I slike tilfeller må du snakke med folk som er utdanna til og snakke om slike saker. Nevner du at du har snakket med LEGE el JORDMOR er det ikkje det jeg mener. Snakk med dei som har peiling på ANGST.

 

Tar du ikkje i mot det tilbudet har du ingen rett til KS. Da virker det som om du skriker etter det.

[Anonym bruker]

Jeg tror du er et troll HI. Ingen kvinne som må ty til prøverør ville noen gang vurdert abort med mindre det var noe galt med barnet, ikke for hennes egen del.

 

Hvis du er redd for vaginal fødsel må du enten stå på ditt eller tenke på alternativer. Utlandet er ikke så langt i disse dager, jeg hadde betalt for det selv hvis jeg var nødt.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Les dette, og ta kontakt med jm på sykehuset, og etterhvert vil du sannsynligvis ha nytte av en doula.

 

http://mammanett.no/fodsel/fodselsangst

 

Doula nær deg finner du på www.norskdoulaforening.com. Det aller aller beste for barnet ditt er å bli født vaginalt, om du får så vondt av å se fødelsfilmer bør du kanskje sette deg litt inn i litteraturen om fødsler? Les Ina May Gaskin - hun skriver fantastisk og på en måte som er veldig beroligende.

 

 

[Anonym bruker]

Hei hi.

 

ikke hør på de andre dumme damene her

jeg skrev et brev til føde avd jeg skulle på.

forklarte i brevet at jeg var veldig rett (hadde en traumatisk fødsel med første).

forklarte at jeg ikke klarte at jeg nesten ikke klarte å glede meg over barnet i magen pga angsten for å føde ble for stor.

 

fikk ks.

men det er utrolig smertefult de to første dagene.

noe av det værste jeg har kjent faktisk, pluss at jeg gikk glipp av både de første timene, kontollen der dems ser hvor stort barnet er og de første stellene...

men for meg så var det ks eller (dø) som jeg var overbevist om....

 

har ikke hatt noen komplikasjoner i etter tid heller.

[3 nøtter til Askepott]

Sånn var jeg også før fødsel, fikk helt hetta av å se noen føde på tv og måtte unngå å se på sånne programmer.

 

Fødte vaginalt uten smertelidring av noe slag (ikke at jeg ikke ville ha noe, men alt gikk så fort og de som skulle sette epidural lå å sov eller hadde viktigere ting å ta seg av)

 

Fødte på 4 timer fra vannet gikk og første rie kom til ungen var ute. Var ikke så fælt som jeg hadde trodd det var. Sydde også 10 sting, men de kjente jeg nesten ikke noe til.

[Anonym bruker]

Kjære HI

 

Jeg har hatt begge deler og kan med hånden på hjerte si at skulle jeg hatt ett tredje barn og kunne velge ville jeg valgt vaginal fødsel.

 

Jeg vet at keisersnitt høres ut som en enkel løsning, det er det virkelig ikke - de skal faktisk gjennom 7 lag med hud, muskler og fett før de kommer inn til babyen din. Det er også selvfølgelig risikoen for infeksjon i såret man bør ta i betraktning. Jeg hadde også vanskeligheter både med å stelle og bære babyen min i flere uker etterpå. Å ligge å amme på natten var et mareritt da babyen støtt og stadig sparket borti magen/keisersnitt såret og det var forferdelig vondt!

Nå mener man jo også at det er mye sunnere for babyen å bli født vaginalt fordi den får med seg gode bakterier og får klemt ut forstervannet av lungene på veien gjennom fødselskanalen. Datteren min kastet opp fostervann i flere dager. Ble liggende på sykehuset i 4 dager hvor jeg nesten ikke kom meg opp av sengen alene.

 

Sønnen min fødte jeg vaginalt og selv om det var vondt tar jeg heller noen timer med smerter (man får veldig bra smertelindring nå til dags) en ukesvis med plager fra keisersnittet. En halvtime etter fødsel var jeg i dusjen og dro hjem i veldig bra form dagen etter.

 

Nå er det jo forskjell på oss mennesker. Noen vil kanskje si at de opplevde keisersnittet som mye bedre og det er jo kjempefint for de. Men i vår venninnegjeng er det flere som har hatt begge deler og som ville valgt vaginal fødsel hvis de skulle hatt flere barn.

 

Ville bare fortelle deg min historie ønsker deg lykke til!

 

[Bellissima]

Klarer du ikke argumentere uten å slenge dritt, anonym 13:41 ??

 

Og alle kvinner er ikke født for å føde vaginalt. Det er en grunn til at barnefødsler dreper over en halv million kvinner hvert år. Og jada, jeg er klar over at flesteparten dør i ulandene, men det er ikke poenget her, poenget er at ikke ALLE er laget for å føde vaginalt.

 

I min familie har enten mor eller barn holdt på å stryke med under fødsel flere generasjoner tilbake i tid. I et tilfelle døde barnet under fødsel. INGEN i helsevesenet har tatt noen som helst hensyn til familiens "historikk". Begynte å føde vanlig jeg også når jeg skulle ha mitt første barn. Sa ikke et jævla pip, men det var en laaaang og vanskelig fødsel før det ble akutt hastesnitt. Hadde bare lyst til å si "told you so" for INGEN kvinner i min familie opplever å føde barn uten komplikasjoner.

 

Så før du slenger utav deg: DU ER LAGET FOR Å FØDE VAGINALT KJERRING...! Så kanskje du kan tenke deg om litt neste gang, for du virker fryktelig uopplyst!

 

Og til HI. Hvilket sykehus skal du føde på? Du burde fortest mulig komme i kontakt med de jordmødrene på sykehuset som har med fødselsangst å gjøre. Man skal ikke kimse av det og drit nå i hva andre sier og mener om kvinner med fødselsangst.

 

Du kan få god og tett oppfølging og noen sykehus tilbyr kvinner med fødselsangst "innvilget" keisersnitt om de flipper helt når fødselen starter, men at man prøver å føde vaginalt først, for kanskje synes man ikke det er så farlig når man først setter i gang, pluss at man sa resten av svangerskapet VET at man har fått innvilget keisersnitt om man ønsker, slik at man kan nyte svangerskapet, men man får ikke en dato før etter termin f eks, i håp om at man skal prøve å føde selv først.

 

Lykke til, håper du blir hørt og får den hjelpen og oppfølgingen du trenger:)

[Anonym bruker]

Unnskyld at jeg sier det, men du virker kanskje litt kort, Hi? Når du styrte på med å bli gravid, noe som endte i prøverørsbarn - tenkte du ikke på at dette barnet skulle ut også?

 

Var det noe du plutselig kom på for så å vurdere abort hvis du må føde det?

 

Jeg mener ikke å være ufølsom, men det virker ganske ulogisk på meg.

 

Men det å gjennomføre et keisersnitt er langt fra ukomplisert og smertefritt. Det er greit at du slipper rier og de smertene, men det er tross alt en operasjon som påvirker både deg og barnet ditt. Det er jo en grunn til at alle helsepersonell anbefaler varginal fødsel, nesten uten unntak.

 

Jeg var også kjempnervøs for å føde siste gangen, pga mye sykdom i sv.skapet, men jeg fikk satt opp en fødeplan med jordmor. Det innebar en fastsatt fødselsdato og igangsetting av fødsel. Jeg ble tidlig klargjort for epedural og det er den beste fødselsopplevelsen jeg har hatt (har født 3 ganger). Løsningen her er god dialog med jordmor og lege, stol på at de vet hva de snakker om, så kommer dette til å gå kjempebra, skal du se:)

[Anonym bruker]

Kanskje det er på tide å finne ut hvorfor du får panikk? Hva er det du er redd for? Du har da ikke mer kontroll under et keisersnitt og det vil ta lengre tid å bli bra. Tenk hver dag fødes 1000-vis av barn på den måten uten at det ser ut til at noen tar skade av det.

 

Da jeg skulle ha mitt første barn så ungikk jeg å bare å se på filmer og høre historier om andre som hadde fått barn, hvorfor skulle jeg gidde å plage meg selv på den måten, jeg tenkte som så: "okay, denne ungen må ut og miliarder av kvinner har klart dette før."

 

Jeg synes nå egentlig det var ganske ulikt slik som det vises på tv, lyset på rommet der vi var var dempet siden det var natt noe som i grunn var veldig behagelig og det værste er nok smertene du kjenner i ryggen der nede kjenner du ikke noe.

 

Sett deg heller ned å se en ekstrem pornofilm der det putter enorme ting inn for så å ta de ut igjen og vær heller glad du ikke er pornostjerne :-P

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver HI. Og jeg tror jeg forstår.

 

Jeg brukte to år på å få barn. Var i gang på sykehuset med sprøyter og hadde hatt en lapraskopi osv. Plutselig fikk vi det til på naturlig måte. Og jeg var lykkelig i ca.......tja.....en ukes tid før angsten kom.

 

Jeg hadde fokusert og stresset med det å få barn, bli gravid, gjøre mannen min lykkelig osv, at jeg helt hadde glemt fødsel, barselstid og det å ha en baby.

Fikk sjokk.

 

Slet med ekstrem fødselsangst gjennom hele svangerskapet. Sov dårlig, gråt mye, hadde panikkanfall, snakket med legen om abort (jeg var da i uke 22) og ja......

Jeg dro heller ikke til jordmor før i uke 35 fordi jeg fornektet alt.

 

Jeg gråt og ba og keisersnitt, men ble ikke hørt. Heldigvis dro mannen min meg med til en privat jordmor i uke 35.....og jeg gråt og gråt og gråt.

Hun lyttet, trøstet, informerte og forklarte.

 

Skal ikke skrive altfor langt nå, men. Jeg skrev et ønskebrev på en halv A4 side med de viktigste tingene jeg var redd for. Jeg hadde samtale med sykehuset og fortalte om angsten min. Jeg ble hørt og respektert, men likevel mer eller mindre presset til vaginal fødsel.

 

Jeg gjennomførte det. Altså jeg fødte vaginalt. Det var vondt, helt forferdelig. Skal ikke si noe på det. Men det var MIN fødsel. Alle er så raske med å komme med sine egne personlige erfaringer som i buinn og grunn ikke betyr en dritt for DEG, sant?! For til syvende og sist, kan ingen fortelle deg hvordan din opplevelse vil bli, eller hvordan du opplever smertene, sykehuset, jordmødrene, nakenheten osv.

 

Det jeg KAN si, er at med epidural kan du gå gjennom så og si hele fødselen uten særlig smerter. Det kommer først og fremst an på hvor mye epidural du får. Jeg fikk epidural ved 4 cm, hver halvtime får man et drypp med mer bedøvelse. Oftere enn det, får de ikke lov til. Men, jordmor kan i særlige tilfeller gi ekstra dose hver halvtime. Altså, du får en dose basert på din høyde og vekt, i tillegg kan jordmor dosere litt ekstra.

Tro meg når jeg sier at det er HIMMEL. Jeg hadde ubehag, det skal jeg innrømme. Men alt var kontrollert, jordmor passet på hele tiden, jeg stilte masse spørsmål, legen kom med jevne mellomrom osv.

Jeg hadde ikke pressrier. Dette var fordi jeg var så bedøvd der nede pga epiduralen. Jeg ville ikke at de skulle skru av bedøvelsen før akkurat når jeg skulle presse. Ergo kjente jeg INGENTING når jeg presset. Seriøst altså, jeg kjente det ikke. Presset på kommando. Det betyr at du har større sjanser for å revne, men ikke alltid. Det å revne skal du ikke være redd for. Du får bedøvelse for dette også, og det gror fint etterpå.

 

Du kan velge hvordan du vil fokusere på dette. Du kan bestemme deg for at alt er skummelt og farlig, men du kan også bestemme deg for at du klarer det. Det vil medføre noe ubehag og smerter, men det er faktisk verdt det!

 

Før man får sitt første barn, har man naturlig nok ingen slags mulighet for å fatte hva det vil si å få sin egen baby. Når den kommer, vil du kanskje huske hva jeg skrev når jeg sier at det er det mest surrealistiske, syke, snodige du kan oppleve. Og du kommer til å bli så stolt når du har født det selv!!!

 

Med det sagt, det er mye som KAN skje under en fødsel. Og det går ikke alltid bra. Men man kan ikke tenke på alt som KAN skje. Og du vil ikke ha et hastesnitt. Det tror jeg er en veldig traumatisk opplevelse.

 

Med keisersnitt vil du bruke lang tid på å komme deg igjen. Og ingen kan si at såret vil gro fint, at det ikke går betennelse i såret, at sting kan sprette opp, at du ikke får blodpropp, at magen blir fin igjen etterpå, at ammingen ikke blir ødelagt, at det ikke vil gjøre noe for deg at du ikke kan tilbringe de første timene av babyen din sitt liv fordi du må ligge på observasjon alene uten mannen din.........

 

Jeg mener ikke å skremme deg. Jeg prøver bare å si at det er pluss og minus med begge deler. Keisersnitt er ikke noen lett løsning. Men, jeg kjenner de som har opplevd planlagte keisersnitt som veldig gode opplevelser hvor ting har gått smertefritt. Så det er så mange historier å høre fra. Og ingen kan her heller si hvordan ditt keisersnitt ville blitt.

 

Ut må barnet uansett, og du vil klare det hvilken vei du måtte velge. For du ER skapt til det:)

Og du vil klare det, det kan jeg garantere!!!

 

Du skal ta et valg du kan leve med, og vite at det er pluss og minus med alt. Stopp og les og hør på alle andres fødsler. Her inne er det en konkurranse i å skremme, fortelle hvor fæl eller hvor lett en fødsel var, hvordan man revnet osv osv. Drit i det der. Hvordan DIN opplevelse blir, vet bare fremtiden.

 

Det er tiden når babyen er ute du skal forberede deg på, for det er tøft det!!!! Tro meg ;P

 

Det er din kropp og du burde få bestemme hva du vil gjøre med den. Om det kun er keisersnitt du vil vurdere, så skal du også gå for det. Det er ingen her til lands som kan tvinge deg om du så absolutt ikke vil. Men du må være forberedt på samtaler med jordmødre og leger som vil "skremme" deg litt ved å informere om alt som KAN gå galt ved et snitt. For det er en stor operasjon. Om du er forberedt på dette, så gå for det du kan leve med slik at du kan nyte graviditeten din som du burde.

 

Tenk på så heldig du er som har fått det til!!! Du skal få babyen du har lengtet etter!!!! En fødsel varer sett utenifra så kort tid.

 

Be om å få psykologsamtaler så du kan lufte angsten din og den egentlige grunnen til frykten din og få hjelp til å møte den.

 

Jeg ønsker deg lykke lykke til. Og håper du ikke ødelegger denne ventiden med frykt. Søk hjelp og stå på ditt og ikke fokuser på alt som er negativt!!! Ditt valg er ditt valg. INGEN andre skal bestemme over det, hva enn det måtte bli.

 

Du klarer det!!!