Føler meg som verdens verste mamma.... :(

[Anonym bruker]

Kanskje noen av dere har opplevd/opplever det samme?

 

Jeg har en sønn på 3 år. Han er vokst opp med pappan og meg, med masse kjærlighet og stabilitet (fra begge foreldre). Han har dog blitt en stor pappagutt, og til tider er det kun pappa som gjelder! Han spør aldri etter meg på den måten, og det virker ikke som om han "trenger" meg på den måten heller. Dette har forsåvidt ikke plaget meg noe særlig før (har selvfølgelig tenkt litt på det, men har ikke blitt opprørt).

Det skal også sies at sønnen vår og jeg har et supert forhold og gjør masse hyggelig sammen + koser masse masse )

 

I dag rant imidlertid begeret over for min del.... Etter barne-tv sa jeg det var tid for et bad, hvorpå han slo seg helt vrang og nektet plent. Ikke noe unormalt i det, forsåvidt - men så skulle han bare ha pappa til å bade seg. Pappan kom og sa han kunne bære ham ned på badet, men at mamma skal bade ham - illskriking!! Jeg tapper i vannet i badekaret mens sønnen vår står og hyyyler ved døren (pappan har nå gått ut av badet). Da jeg skal gå mot ham for å få ham oppi badekaret, skriker han så vanvittig at det høres ut som om jeg torturerer ham. Da er det nok for min del, og jeg skriker "flytt deg", raser ut av badet og sier til pappan at jeg ikke har sjans i havet til å bade ham.

 

Og da kom altså tårene. Jeg har grått og grått! Hvorfor er han slik? Er deg jeg som mor som har feilet noe sted? Er det slik at barn har en favorittforelder - i så fall hvordan plukker de ut denne? Jeg er veldig lei meg, for jeg elsker gutten min så høyt!!!

Det hjelper ikke akkurat at jeg er gravid i 34 uke og sikkert har endel hormoner hoppende rundt....

 

Dette ble sikkert unødvendig langt - men det ble litt "terapi" for meg å skrive dette, merker jeg Er det noen av dere som har opplevd dette, eller har noen råd og komme med?

 

Evig takknemlig for respons...

[Anonym bruker]

Dette er ikke uvanlig, og vi har opplevd det samme med våre barn.

Du må ikke tro at barnet ikke elsker like mye, men de bruker bare det ene se har makt til å styre.

 

Slik du reagerte idag var dessverre ikke bra, du lot nå barnet vinne. Og et barn som har vunnet er enda staere neste gang samme situasjon oppstår.

Dere må bare bestemme dere for om pappan skal gjøre alt til denne perioden er over, eller om dere skal ta kampen.

Tar dere kampen forklarer dere på forhånd at nå skal mamma gjøre ditt eller datt og det nytter ikke rope på pappa. Så tar er det bare la han skrike.

For gutten har det ikke vondt, han bare tester grenser.

Og hva dere enn gjør så må dere ikke gi etter når dere først har startet dette.

[Anonym bruker]

Skjønner at du er lei deg, men dette har jeg sett med begge barna mine.

Yngstemann var slik overfor stefaren. Jeg var aldri bra nok, fikk ikke hjelpe han, fikk ikke finne klær engang. Når stefaren reiste ut på nordsjøen og vi var her alene så gråt han etter han og var vanvittig glad i han... (Vi har vært ett par siden an var baby)

Men jeg lot han ikke overstyre meg, jeg lot han ikke få kontrollere hvem som skulle hjelpe han, og han måtte lære seg å respektere at det var vi voksne som bestemte. Følte meg som ei dårlig mamma, og gikk mange runder med meg selv og lette frem tålmodigheten min.

 

Nå er gutten fire år, og han forguder meg og er skikkelig mammadalt:) Det gikk over nesten over natta, og glad er jeg for det:)

 

Klem til deg

[Anonym bruker]

Husk at gutten din sitt største forbilde er pappa`n og hvis du får en jente denne gangen kommer du til å bli hennes største forbilde. Det er bare sånn at barnets største forbilde er den foreldren av samme kjønn, under normale forhold.

 

Men uansett, sånne episoder har vel de fleste hatt en eller annen gang, og jeg er i uke 36 og skjønner at lunta di kanskje er litt kortere nå enn til vanlig? Det er den ihvertfall her

[Anonym bruker]

Tusen takk, søte dere Viste svarene deres til mannen min, og han nikket samtykkende til det dere har skrevet. Ano 20.38: ja, det "makes sense" at pappa er forbildet. Babyen i magen er gutt, så jeg får vel venne meg til dette. Blir bare forferdelig lei meg når det virker som om mamma er "ekstraløsningen".

 

Godt å få svarene deres Det hjelper med gode råd og litt sympati når man er lei seg..

 

HI

[Anonym bruker]

Vår eldste har vært skikkelig pappagutt, noe ala det du beskriver. Han er snart tre nå. Vi har nok gitt litt etter når han har ropt etter pappa, så lenge pappa har vært innen rekkevidde og faktisk kunne gjøre det. Jeg har vel ikke orket å ta kampen.. (har vært gravid, ammer, har ofte kort lunte osv).

 

Jeg syns alltid det har hjulpet når jeg har tilbrakt mer tid sammen med eldste og gjort mer av det daglige stellet med han. Men lenge er det nok pappa som har stelt han mest.

 

Vi har nå en 6 mnd gammel gutt også, og det har i grunn vært godt at eldste er såpass pappadalt, da har jeg fått mer ro med babyen.

 

Etterhvert som babyen har blitt større så har pappa tatt seg noe mer av minsten innimellom (jeg ammer mye fremdeles), mens jeg leker og ordner med den eldste.

 

Nå i det siste har vi ikke opplevd at eldste har skreket etter pappa. Jeg føler meg endelig like populær, til og med mer populær til tider.

 

Det kan være en del sjalusi inni bildet på grunn av at du er gravid også. Det kommer nok til å merkes når babyen er født også.

 

Men ta det rolig og prøv å gjøre ting med eldste når du kan og er i humør til det. Og når han ikke er for trøtt og grinete! Ikke vits i å presse seg på han hvis du og poden er slitne og pappaen like godt kan gjøre det.

 

Jeg er ikke helt enig i at en må kjøre løpet uansett når det er bestemt at mamma skal stelle f.eks. Det er noe med å velge sine kamper når barnet er i trassalderen. Men det kommer også an på hvor godt språk de har. Det er litt ulogisk at mamma MÅ ta stellet hvis pappa er hjemme og inne og like godt kan gjøre det. Er han ute eller borte så skjønner poden at mamma må stelle, eller hva det er kampen gjelder.

 

Å bli sinna på barnet er ikke noe bra triks, men det har skjedd flere enn deg ,og jeg tror ikke barna tar skade av å se at begeret kan bli fullt for foreldrene. Du er i alle fall ingen dårlig mamma på grunn av noe du har skrevet her. Da er vi i så fall veldig mange som er verdens dårligste!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Kjære HI.

 

Ikke ta dette til deg. sånn var / er vår sønn enda han selv om han er 7 år. og selv om pappa er det store forbilde så er jo mamma det viktigste han har.og det tryggeste kanskje? ikke tru at han ikke er glad i deg. han er glad i dere begge like mye skal du vite.

sønnen min kan være sint på meg og da er det bare pappa som gjelder og han kan finne på å si at han ikke er gutten min mere for å en halv time etter på komme å si at han er glad i meg:) så jeg vet at han er glad i meg men vet også at de i perioder har en favoritt på en måte og for gutter er det gjerne pappa som er det:) vær glad at du har det sånn..mange barn har kun sin mor.

 

klem til deg:)