Svigerinne er sliter, råd mottas med kjempe takk!

[dutta*2]

Min svigerinne har aldri likt meg noe mer enn særlig. Hun har alltid slitt med noen ekstra kilo, jeg har ikke akkurat hatt det problemet. Jeg har alltid sagt nesten alt som har falt meg inn (litt sympati har jeg jo), hun har alltid følt at hun ikke har kunnet det. Min manns og hennes foreldre brukte lang tid før de "godkjente" mannen hennes, mens jeg skled rett inn. (Når man er 30 er det kanskje enklere å komme med et nytt familiemedlem enn når du er i begynnelsen av tyve årene).

 

Svigerinnen og mannen har vært gift siden 2003 og har prøvd å få barn siden 2006. De har heller ikke lyktes.

 

I januar 2010 bestemte jeg og mannen min oss for at vi sluttet på p-pillen og lot skjebnen bestemme. Vi tenkte vi godt kunne begynne å prøve uten at vi MÅTTE lykkes med en gang. Det viste seg at vi ble gravide allerede i midten av februar. Vi fikk i desember -10. Selv om jeg etter det har gått på mini-pillen (med pinlig nøyaktighet), har vi blitt gravide igjen og har termin i februar -12.

 

Sist gang prøvde vi å fortelle denne nyheten på mykest mulig måte for deres del. (Blir egentlig litt rart, for for oss var jo dette en kjempe glede.) Hun reagerte veldig tungt. Hun har ikke holdt gutten siden han ble født og de ga klar beskjed om at de ikke ville ha verken bilde eller vitale mål når han ble født. Jeg følte meg veldig skyldig i at hun hadde en tøff periode da. Jeg snakket en del med søsteren som kunne fortelle en helt annen historie når hun fikk sine to (den siste ble født i 2009).

 

Så til problemet: Hvordan i all verden skal vi fortelle dem om nyheten denne gang, for å vente til ungen blir født blir for dumt. Samtidig hvordan kan jeg uttrykke at jeg forstår hennes side av saken, men at jeg likevel vil se bittelitt engasjement overfor tantebarnet.????

[Therese ❤️ 3 ønsker å bli 4 ❤️]

Hei! Dette synes jeg var trist lesing.. Det å få barn er jo noe som skal feires! Du skal ikke føle at du må fortelle det på en myk måte, dette er noe hun skal glede seg over! Jeg selv har slitt med å bli gravid lenge pga en sykdom som heter endometriose, men når min venninne ble gravid ble jeg selfølgelig glad på hennes vegne! Det at svigerinnen din ikke har holdt tantebarnet sitt synes jeg er helt forferdelig....!! Jeg synes du bare skal blåse i hva hun mener å si det akkurat sånn som du vil! Ikke bry deg om hun blir lei seg eller hva hun skulle bli! Det er på tide at hun blir voksen synes jeg! Beklager at jeg høres litt sint ut, men jeg blir bare så lei meg når jeg hører slike historier!... Og en annen ting, når jeg til slutt lyktes med å bli gravid ble min søster kjempe glad! Hun kan ikke få barn selv, men hun er helt i skyene over å bli tante om noen mnd, så det går an å sette seg selv litt til side å glede seg på andres vegne!

 

[grace&hope]

Jeg har nok et lite annet råd enn det første svaret, da:-)

 

For vår del har det tatt 4 år å bli gravide. Og det har vært 4 tøffe år. Vi (spesielt jeg) har satt veldig pris på at folk rundt oss har tatt hensyn til situasjonen vår, f. eks at vi har fått vite direkte av folk at de er gravide osv. Jeg har også slitt i perioder når det har vært mange mager og babyer rundt meg. Ikke fordi jeg ikke er gla på andres vegne, barn er en velsignelse uansett!! Men fordi det har vært så veldig sårt og stadig påminner om hva vi ikke har fått til. I gode perioder har jeg prøvd å være der for andre sine barn, men gitt beskjed i perioder hvor jeg synes det har vært for tøft.

 

Derfor er mitt råd: send en mail/inbox-melding på facebook (det er litt lettere å få nyheten på den måten, da kan hun kanskje gråte en skvett, men ta seg nok sammen til å sende en gratulasjonsmail tilbake). Si at dere er gravide, men at du skjønner at det er vondt/tøft for dem. Også kan du jo si at hvis hun ønsker å komme på besøk etter at babyen er født e.l, at du hadde satt stor pris på det.

 

Dette er jo veldig individuelt, men det har hjulpet meg når den ene etter den andre har kommet med gode nyheter!

 

Lykke til og grattis med bollen:-)

 

 

[vera34]

jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver dessverre som sliteren da. Vet at dette er urettferdig mot dere, som selvfølgelig ser på dette som en kjempe glede. Det er vel ingen enkel måte å fortelle dette på, men jeg ville ringt dem. Da får de fordøyd ting til neste gang de ser dere. Jeg slet selv i 4-5 år før jeg fikk første med ivf i 2009. Da vi fikk tlf heldigvis om jeg skulle bli tante, gråt jeg. Og var sint, selvfølgelig vet jeg at jeg burde gledet meg på deres vegne. Men jeg var sykelig sjalu hvorfor de skulle ha det så enkelt, var så glad for at de ringte, så jeg kunne late som jeg gledet meg neste gang jeg så dem. Det at hun kanskje ikke blir den mest hengivne tanten må du nok bare leve med. Kanskje blir det bedre den dagen hun vet med sikkerhet, om at hun ikke kan få barn i det hele tatt, eller hun kan få hjelp av ivf. Jeg forandret meg mye etter vi ble mere åpen om problemene våre. Blir nok ikke den mest hengivne tanten, men sånn er bare jeg. Jeg elsker tantebarna mine for det. Lykke til: Jeg vet dette ikke er enkelt, men få ikke dårlig samvittighet for at dere lykkes lett

[dutta*2]

Jeg føler at jeg tramper rett inn i et vepsebol. Samtidig som jeg prøver å virke forståelsesfull virker det som det at hun egentlig ikke liker meg kommer mer og mer til syne i tillegg til at de har det tungt. Av hans fem søsken bor fire så nært at vi inviterer hverandre i bursdager til barna. Mannen min og den eldste søsteren er de eneste som enda har fått barn av de fem søsken. Mannen min har også en fra før, eldste søsteren har to gutter og vi venter da vårt andre felles. Både mannen min og søsteren fortalte at når de tre første tantebarna var det noe het annet (nå kom den minste når de fortsatt hadde prøvd en stund). Det at hun i det hele tatt ikke ville holde gutten synes jeg blir litt for dumt. Samtidig tenker jeg at det er verken hennes søsken eller barnas deres sin feil at de ikke får det til. Dette er kanskje ufølsomt sagt, men inni mellom blir hun litt for mye. Svigerforeldrene mine sender ukentlig mail til alle de fem med oppdatering på de familienyhetene som på en eller annen måte er informativ(?). Hans eldste søster har kunnet fortelle at nyheter om hennes barn vil hun gjerne motta, men nyheter som angår min manns får de faktisk ikke lov til å skrive om. Kanskje jeg overreagerer nå, men dette er ikke bare reaksjon på at vi har fått det til litt fort etter at vi har prøvd, men helt tydelig forskjellsbehandling. Skal det fortsette slik trekker jeg mine barn unna, for slik markant forskjellsbehandling har jeg tenkt å skåne dem for en stund til

[Therese ❤️ 3 ønsker å bli 4 ❤️]

Ja jeg skjønner deg godt! Jeg har ikke funnet meg i dette hvis jeg var deg.. Det er jo ikke riktig at hele familien skal gå på nåler rundt henne og å sensurere hva familien kan snakke om rundt henne det blir bare for dumt! Som sagt så har jeg slitt med å bli gravid selv, men jeg klarte å oppføre meg som folk like vell! Synes det med å ta hensyn skal gå begge veier. Dere kan fint ta hensyn til henne når hun har en vanskelig periode, men det forutsetter at hun tar hensyn til dere også! Dette skal gå begge veier! Å at hun forskjellsbehandler dine og søsterens barn er motbydelig! Man må tenke på barna først, så seg selv!!

[dutta*2]

Jeg har mange ganger sagt at jeg respekterer og prøver å forstå at dette ikke er bare bare for hennes del også. Som atten åring fikk jeg vite at livmoren min ikke ville utvikle seg og med mindre ekstra hormoner hjalp var jeg steril. Jeg ble satt på ganske heftig hormonbehandling, men resultatene fra prøvene viste ikke noe fra eller til, så jeg fikk beskjed om å vente å se. Jeg har også kjent denne ekle usikkerheten på kroppen, men vært utrolig heldig når det kom til stykket. Jeg kjenner at jeg blir veldig sliten av å måtte tenke gjennom hva jeg kan si og ikke si når hun er til stede...

[Nurkfrid]

Du nevner ikke så mye om hva mannen din mener om hele situasjonen. Det er hans søster og hans foreldre (hvis jeg har forstått det du skriver) og det virker naturlig at han da må ta tak i dette. For din og barnas del. Siden svigerinnen din i utgangspunktet ikke har noe til overs for deg er det kanskje lettere å få henne på gli om du ikke er med på en samtale.