Noen her som har mistet mannen/samboeren sin?

[Anonym bruker]

Bare lurer på om vi er flere....

[Anonym bruker]

Jeg dytter...men det er vel egentlig bra at det ikke er noen som svarer - så er det få som har det like tungt som meg...

[Anonym bruker]

Det er et par her inne jeg vet om men vet ikke om de er her i kveld.

Kan jeg få spørre hva som har skjedd, kom det helt uventet eller har det gått over lang tid?

Har selv ingen erfaring med det. Men håper du kommer deg gjennom dette.

Klem

[Anonym bruker]

Jeg mistet mannen min for snart 4 måneder siden. Han døde av kreft. Han fikk diagnosen i februar da fikk han vite at han var uhelbredelig syk. Han følte seg helt frisk og symptomfri da, og holdt seg sånn i mange uker, helt til kreften og medisinen tok overhånd og han døde på sykehuset tre månender etter dødsdommen.

Vi hadde tre barn sammen, to tenåringer og en på seks.

 

Det er helt grusomt hvor stort savnet etter ham er, og sorgen over barnas sorg og at han ikke skulle få se dem vokse opp gjør fysisk vondt.

 

Lurer på hvordan andre takler sånt.

 

 

[Anonym bruker]

...og jeg atså HI.

[Anonym bruker]

Så grusomt.. Ville bare si kondolerer. Håper det går bra med dere..

[Anonym bruker]

Har en venninne som mistet mannen sin i en ulykke for 3 år siden. Alle var jo helt i sjokk... men nå virker det som om livet har gått videre, selv om det selvsagt er kjempe tungt enda, så er det hvertfall ikke i fokus hele tiden og det går veldg bra med barna.

 

Håper det går bedre med dere også etterhvert... Klem

[Anonym bruker]

Takk.

Vi klarer oss jo, det må man bare, men jeg unner ingen å oppleve sånt.

Pass dere for solen (bruk solfaktor), vær snille mot hverandre og nyt hverdagene.

[Anonym bruker]

Så sant så sant.. Man vet aldri her i verden... Gjelder å være takknemmelig for det man har... mye klaging om uvesentligheter.

[Anonym bruker]

Mistet samboer/forloveden for snart 8 år siden, han fikk plutserlig slag, i en alder av 26 år, har vært mange tunge stunder, og mange tanker om hvor vidt jeg orker et liv uten han, om jeg klarer å møte en ny, om jeg klarer å komme over sorgen.

Det er tungt, den ene dagen lever man i en lykkerlig "boble" hvor man ser for seg fremtiden med mann og barn, et hus, familiebil og en hund. Og dagen etter kommer svogeren på døra og forteller at samboeren ligger på sykehuset, og at de ikke vet om han vil overleve. Satt ved sengen hans i 3 dager, ba om et mirakel, men han måtte til slutt gi opp. Legene kunne fortelle at kroppen hans hadde vært døden når i mange år alt, og jeg gikk i 3 å og angret at jeg aldri fikk overtalt han til å dra til legen når han hadde hodesmerter, pusteproblemer osv. Han hatet tanken på lege og sykehus, og klarte alltid å overbevise meg med at det var stress, sykdom osv.

 

Som sagt, det er 8 år siden, og enda jeg aldri trodde jeg skulle overleve sorgen, så møtte jeg en fantastisk mann for 2 år siden, en mann jeg elsker høyt. Men savnet etter min forhenværende samboer er der fortsatt, han vil alltid ha en plass i mitt hjerte, og min nåværende samboer er klar over dette. Med tanke på opplevelsen min, så har nok ting gått fortere denne gangen, vi er samboere og har et barn, jeg var heldig og fikk en ny sjanse, samtidig vet jeg godt hvor lett det kan skli ifra enn, så jeg sitter ikke å venter på bedre tider, jeg gjør det som føles riktig her og nå, uten å vurdere det fra alle kanter.

[Anonym bruker]

Denne damen blogger om det å miste mannen.

 

http://www.arachne.no/?p=406

 

En sang jeg ofte lytter til er denne:

 

 

Han som synger mistet Guusje ( kona). Hun hadde kreft og døde helt uventet. Det kom som et stort sjokk. Hun var en fantastisk person, skuespiller og sanger. Jeg gikk gravid sammen med henne og svømte i samme babysvømmegruppe.

 

Sangen er nydelig.

[Anonym bruker]

Nydelig sang! Den bloggen har jeg faktisk alerede lest, men takk likevel.

HI

[Anonym bruker]

Så bra at du har kommet videre og fått et bra liv likevel. Takk for at du delte din historie.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg mistet mannen min for litt over 4mnd siden, når jenta vår var 5mnd.

det ble plutselig oppdaget kreft i hjernen og derfra gikk det veldig fort.. Han fikk oppleve å se jenten sin og bli kjent med henne, MEN dette er noe jeg aldri vil komme over...

[Anonym bruker]

Å, det er jo omtrent på samme tid som jeg mistet min. Fælt å tenke på at han døde så ung. Håper du har mange gode mennesker rundt deg.

HI

[Anonym bruker]

Jeg gråter for dere:(

Ønsker dere masse lykke til videre, og alt godt. Klemmer.

[Anonym bruker]

Det ser ut til at jeg kommer til å miste mannen min for kreften. Når vet ingen.... men det er tvilsomt at han kommer til å leve i mange år til, dessverre. Fikk diagnosen samtidig som vi annonserte at vi skulle bli foreldre.

 

Nå er jenta vår 4 måneder, og det er fryktelig tungt å tenke på at hun ikke får bli kjent med sin far, og at vi må leve i denne uvissheta om hvordan det går med sykdommen. Pr i dag er mannen min veldig frisk og vital, men man vet aldri hva som kommer til å skje. Sykehuset har en plan om å holde sykdommen i sjakk, men kreft er så uforutsigbart.

 

Jeg lurer på hvordan en skal klare å komme seg videre etter noe sånt. Har mange tanker i hodet, men det er vanskelig å prate om det uten å bare gråte og gråte.

 

Jeg må ta meg sammen, for han lever i aller beste velgående i dag Og bare glede oss over å være en liten familie så lenge vi kan.

 

Kondolerer masse til deg, HI!!! Livet blir ikke alltid som man tenker...

[Anonym bruker]

Jeg krysser fingrene for mannen din. Håper ha kan leve i mange år til selv om han er kreftsyk, og at dere som familie får en god tid sammen. Det jo veldig stor forskjell på kreftformer og -diagnoser. Har ikke legene sagt noe om hva dere kan håpe på?

Vi fikk jo allerede fra diagnosen ble fastslått den aller verste beskjeden, med de aller verste fremtidutsiktene. Det hører heldigvis med til sjeldenhetene at det er såpass lite håp som min mann faktisk fikk (slev om vi håpet masse hele tiden likevel).

 

Stor klem fra HI

[Anonym bruker]

Er heldigvis ikke i din situasjon, men jeg vet det finnes grupper for dette både for barn og voksne. Ta kontakt med helsetjenesten i din kommune og hør om tilbudet. Har du barn som er kommet i en viss alder, så er det veldig aktuelt for dem også.

 

Jeg mener å vite at kreftforeningen også har et tilbud. Ta kontakt med dem.

 

Kondolerer og klem