Om oppdragelse og stebarn

[Anonym bruker]

Jeg har vært stemor noen år nå. Det har vært gode dager og mindre gode dager. Noen tøffe tak har det vært innimellom. Noe av det jeg har erfart meg, er dette med oppdragelse. Det er ikke vits i å prøve å få inn gode rutiner, få barnet til å bidra med noe i hjemmet eller gi gode råd selv om jeg ser det trengs. Jeg har ikke myndighet eller mandat til å få til en verdens ting. Faren er veldig enig med meg dersom jeg kommer med ideer/ting å ta opp i forbindelse med barnet, men han klarer ikke følge opp noen verdens ting. Jeg tror han vil, men han får det ikke til. Derfor har jeg funnet ut at jeg bare kan spare meg maset, og heller bruke energien på andre ting. Jeg blir bare frustrert når jeg f.eks sier at man ikke børster håret mens man sitter og spiser frokost, uten at det blir noen endring på det. Far bryr seg ikke om det, han har mer enn nok med seg selv. Jeg tror ikke han ser det en gang. Rene klær som jeg legger inn på rommet for at barnet skal brette de ned i skuffene, havner på gulvet og ligger der og slenger. Jeg blir bare sliten av å ville hjelpe til, uten at noen bryr seg. Selvsagt lager jeg mat, vasker klær, snakker med barnet, spiller spill osv. Men noe mer blir det ikke. Jeg trekker meg unna, og så får far ordne opp med alt. Når rommet ikke har vært ryddet på ukesvis, klær ligger på gulvet og det er møkkete og skittent, så har jeg valg: jeg kan rydde det, jeg kan mase om at barnet skal holde bedre orden uten at det bryr seg eller jeg kan holde døren lukket og bare ha kaoset der inne.

 

Nå høres det ut som jeg er en ryddefreak, noe jeg ikke er. Blir bare frustrert over barnet som roter rundt i hele huset med alle slags prosjekt uten å måtte rydde opp etter seg:-/ Noen må jo gjøre det!! Og det hjelper ikke hva jeg sier.

 

Hva gjør dere andre onde stemødre?

[Anonym bruker]

Gjør det samme som deg. Har gitt opp masinga, blir ikke hørt likevel. Biter i meg det meste, og trekker meg vekk. Her bor ungene annehver uke, og Far stiller ingen krav til rydding, høflighet eller hygiene. Siste delen er verst. Må minne han må å sende dem i dusjen, og håndvask etter dobesøk. Er til å bli gal av.

[Anonym bruker]

Uff! Må være grusomt å ha det slik. Jeg er "biomor" selv, men har flere barn med min nye mann.

Her er det min mann som er "pappa". Han som stiller opp 100% i hverdagen. Er ikke alltid like lett for han eller barna, men slik er det nødt til å være.

Å bo i et hus der ungene hadde styrt er uaktuelt.

[Anonym bruker]

Her i huset er det en stefar, og han har like mye og si som meg, så lenge vi bor sammen og han viser han er glad i barna og bryr seg om dem så må han også få lov til å stille krav til dem og irettesette dem når det er behov for det.

[Anonym bruker]

Tror jeg har skrevet noe jeg ikke har vært klar over. HI du skriver ned akkurat sånn jeg har det jo.

 

Han har 2 jeg har 2 og vi har en på vei.

 

Hans barn er noen ufordragelige bortskjemte drittunger av og til. Jeg sier noe til de,gir de en beskjed og de ler meg oppi trynet.

 

Jeg sliter endel med hodepine, og en dag da jeg var på kjøkkenet å laget middag holdt de på å herje og hoppe og brølte. Jeg ga klar beskjed om at kjøkkenet er INGEN lekeplass og forlangte at jeg fikk fred til å lage middag også pga min begynnende hodepine etter en lang dag på jobb og stress. Jeg får et frekkt svar tilbake " jammen da kan vi holde på litt til, fordi pappa er ikke her" Hun er 8!! år og burde vite bedre.

 

Hun på 8 himler med øynene og kommer med frekke kommentarer hver gang jeg sier noe til henne. Og hun på 11 driter i hva jeg sier, bare overser meg og ikke svarer.

 

Kan vel egentlig ikke gi noen råd men jeg prøver å værer konsekvent og sier jeg en konsekvens på noe de gjør eller ikke gjør for den del, så holder jeg meg til det.

 

En gang klarte 11 åringern å sette faren oppimot meg, så han trodde jeg hatet henne og ønsket at han aldri mer skulle ha henne der. Hun er like manipulerende som mora! Det er et nebbetre uten like, krangler om ALT, snakker dritt om ALLE. Og jeg tror faktisk mannen min er redd for ho, han sier han ikke er det og er forbannet på hvordan hun er men han sier aldri imot. Og gjør dej det så får jeg slengt i trynet at det er han og barna det går utover at jeg åpner kjæften.

 

Oida var visst litt hormonell og sint i dag :-/ men har mye innestengt som jeg ikke kan hive over på venninner (de har nok med seg selv, og sine liv uten barn og mann)

[ms.preggy]

HI her igjen. Jeg kjenner meg også en del igjen i det du skriver, men min stedatter er ikke nebbete og frekk verbalt. Hun lar bare være å gjøre som jeg råder henne til. Selvfølgelig ikke alltid, men for det aller aller meste. Da blir det jo til at en gir litt f... i alle fall en periode, til neste gang det er på sin plass med en voksen tilstede.

 

Og når det gjelder mannen sitt forhold til eks, så er jeg enig med deg i at mange menn er mer redd for å skape ufred med eks, enn med samboer. Når jeg konfronterer han med det, så blir han kjempesur. Men jeg tror det er fordi han vet det er sant. En gang tok jeg skjeen i egen hånd og sa i fra akkurat hva jeg mente om en sak til eksen hans. Gjett om han ble hissig. Jeg har liksom ikke noe med noen ting å gjøre, men når det kommer til å stille opp for barnet i det daglige, da skal du se hvem han trenger.

 

For en møkkajobb det er vi har:-/ Men jeg tenker at det er nå en periode i livet. Det kommer jo alltid et eller annet etterpå også. Man kan jo ikke bare gi opp helt heller.

 

Fortsatt fin uke til deg over:-)

 

HI

[Anonym bruker]

Merkelig med desse fedrene. Min går på det ene møtet etter det andre om sine 2(BUP,PPT og møter på skolen), men å si i fra hvor skapet skal stå det er vist veldig vanskelig.

 

Når jeg ymter frem på om ting som burde tas opp på møtene så er det den same visa " du var ikke der så det passet ikke å ta det opp slik møtet utviklet seg". Så jeg har gitt opp å BLANDE meg, det får gå som det går med barna og trøste meg med at det ikke er mitt ansvar.

 

Når ting er greit for alle instanser så får det bare være. Jeg skal ikke ligge søvnløs fordi barnas foreldre ikke klarer å ta opp ting som bør frem på bordet.

 

[Anonym bruker]

Hjemme hos oss er det helt ille. Stebarnet skal ha lov til å okkupere badet slik at andre blir for sen på skolen (skal sitte å drite i en halvtime hver morgen kl halv åtte). Vi har enda et do som ikke befinner seg på badet, og når jeg sier at kanskje stebarnet kan gå dit å drite får jeg beskjed om at vi andre kan gå ned på det andre doet. Så da skal ikke vi få tilgang til badet om morgenen. (Det er faren som gir beskjed om dette).

stebarnet kommer hjem to (noen ganger tre) timer før det andre mindre barnet som går på SFO, stebarnet setter seg da og ser på TV i minst en time, så når det andre barnet kommer hjem og spør om å få se så har jeg sagt at "ok, siden du nå har sett TV i ca en time, så kan hun få lov å bestemme kanal nå". Dette får jeg kjeft for, det ble ikke riktig.(Ifølge far).

Når stebarnet er sykt får ikke vi andre spise mat som vi liker i tilfelle hun blir fristet og misunnelig, så hvis vi skal unne oss noe da så må vi ut av huset for å spise.(ifølge far).

Rommet ser ut som et dass, det blir forventet at jeg skal skifte på senga og holde orden der inne i tillegg til alt det andre jeg gjør, hvis ikke forskjellsbehandler jeg. Ja, so what? Kan ikke far ta litt ansvar for sin egen unge??

Er så lei at jeg blir rent redd meg selv noen ganger. Min eneste trøst er at stebarnet blir eldre etterhvert, at jeg får henne på avstand før eller senere. Men klart - dumt å glede seg over at årene går når man har fått ett liv.

[Anonym bruker]

Hjemme hos oss er det helt ille. Stebarnet skal ha lov til å okkupere badet slik at andre blir for sen på skolen (skal sitte å drite i en halvtime hver morgen kl halv åtte). Vi har enda et do som ikke befinner seg på badet, og når jeg sier at kanskje stebarnet kan gå dit å drite får jeg beskjed om at vi andre kan gå ned på det andre doet. Så da skal ikke vi få tilgang til badet om morgenen. (Det er faren som gir beskjed om dette).

stebarnet kommer hjem to (noen ganger tre) timer før det andre mindre barnet som går på SFO, stebarnet setter seg da og ser på TV i minst en time, så når det andre barnet kommer hjem og spør om å få se så har jeg sagt at "ok, siden du nå har sett TV i ca en time, så kan hun få lov å bestemme kanal nå". Dette får jeg kjeft for, det ble ikke riktig.(Ifølge far).

Når stebarnet er sykt får ikke vi andre spise mat som vi liker i tilfelle hun blir fristet og misunnelig, så hvis vi skal unne oss noe da så må vi ut av huset for å spise.(ifølge far).

Rommet ser ut som et dass, det blir forventet at jeg skal skifte på senga og holde orden der inne i tillegg til alt det andre jeg gjør, hvis ikke forskjellsbehandler jeg. Ja, so what? Kan ikke far ta litt ansvar for sin egen unge??

Er så lei at jeg blir rent redd meg selv noen ganger. Min eneste trøst er at stebarnet blir eldre etterhvert, at jeg får henne på avstand før eller senere. Men klart - dumt å glede seg over at årene går når man har fått ett liv.

[Anonym bruker]

Misforstå meg rett, men gud så godt det er å se at vi er flere. Kom over dette forumet akkurat nå.

Her hos oss har vi 2 hver og 1 felles. Problemet er den eldste sønnen til sambo, som nå er tenåring. Han er en høflig og snill gutt, MEN han har en slett hygiene. Måtte ta flere krangler med far faktisk før han selv oppdaget hvor ille det var, mulig vi kvinner har en noe bedre utbedret luktesans enn menn. Gutten kan komme til oss etter å ha vært 1 uke hos mor, og da kan umulig ha dusjet på hele uken, håret er så fett at fy og han lukter, sist så måtte jeg kaste boxeren hans da den ikke ble ren. Far har snakket med gutten på en ordentlig måte, og kjeftet og smelt, men ingenting virker. Moren er et kapitel for seg selv og nytter heller ikke snakke med henne. Hun tåler ikke meg fordi jeg har satt grenser for sønnen hennes, noe hun mener jeg ikke har rett til. Et eksempel er når alle ungene var med meg på handletur og de skulle få kjøpe seg noe, gutten vill ha tv-spill, greit nok det, men jeg kjøper ikke voldsspill med 18 årsgrense til en 11 åring, som han da var. Han sa til meg at han fikk lov av mamma, hvorpå jeg svarte at det var lite sannsynelig men at han da fikk handle det med henne. Og jammen kom ikke gutten med det spillet til oss noen dager etterpå, men han fikk ikke lov å sitte her å spille det.

Har funnet ut at det beste jeg kan gjøre for meg selv og husfredens skyld er å ikke bry meg i det hele tatt.

[Anonym bruker]

Jeg får bare pes og bråk av mannen om jeg antyder noe om oppdragelsen/ innlæring av rutiner til hans 10-årige datter. Det går mest på hygiene. Men nå har jeg også gitt opp. JJeg har gjort det jeg kan, men jeg bestemmer jo ingenting, så da kan det bare være. Bare hun ikke sitter i kun trusa som hun ikke har byttet på tre dager...

 

Godt å vite at en ikke er alene med vanskelige følelser:-) Man vil det jo bare godt!!!

[Anonym bruker]

Fikk et tips av en venninde som har maaange barn og må ha struktur i heimen.

 

Det var noe så enkelt som klistremærke ordningen. Den går på belønning istedefor straff. Må først finne ut hva som innen rimlighetens grense kan gis som belønning. Dvs: eks.10 klistremærker så får alle en opplevelses tur (tusenfryd/badeland/kino/hoppelppeland, etc)

Det funker for de, men vet ikke selv, for jeg har ikke store nok barn ennå

 

[Anonym bruker]

her bestemmer jeg like mye som pappan og ungene hører på meg, ikke alltid så klart, men så er det normale unger det er snakk om og ingen hører på første tilsnakk hver gang :-D

Ungene skal i seng til normal tid, de skal dusje minst 1 gang i helga, de skal rydde pc og annet opp på rommet etter bruk. rydde etter seg når de har spist. erter de på hverandre snakker jeg til de. kan fortsette, men poenget er at jeg har største delen av oppdragelsen og det praktiske. ikke fordi pappan ikke gidder, men det praktiske har jeg mer kontroll på, og ved oppdragelsen legger jeg mye bedre merke til ting som krever tilsnakk og forholder meg mer rolig, mens pappan er mer hissig når han først sier i fra. ungene var 6 og 8 mår jeg flytta inn og det er 4år siden. jeg er ikke bare en ond stemor som sier nei og irettesetter selv om det høres sånn ut, jeg leser for de om kvelden, koser i armkroken, forteller de hvor gald jeg er i de og prater med de om de har det vanskelig. jeg er mer omsorgs person en pappaen og alt faller mer naturlig for meg enn for han.

hadde aldri godtatt å slave rundt for unger som ikke respekterte meg

[Gjest Antarctica]

her bestemmer jeg like mye som pappan og ungene hører på meg, ikke alltid så klart, men så er det normale unger det er snakk om og ingen hører på første tilsnakk hver gang :-D

Ungene skal i seng til normal tid, de skal dusje minst 1 gang i helga, de skal rydde pc og annet opp på rommet etter bruk. rydde etter seg når de har spist. erter de på hverandre snakker jeg til de. kan fortsette, men poenget er at jeg har største delen av oppdragelsen og det praktiske. ikke fordi pappan ikke gidder, men det praktiske har jeg mer kontroll på, og ved oppdragelsen legger jeg mye bedre merke til ting som krever tilsnakk og forholder meg mer rolig, mens pappan er mer hissig når han først sier i fra. ungene var 6 og 8 mår jeg flytta inn og det er 4år siden. jeg er ikke bare en ond stemor som sier nei og irettesetter selv om det høres sånn ut, jeg leser for de om kvelden, koser i armkroken, forteller de hvor gald jeg er i de og prater med de om de har det vanskelig. jeg er mer omsorgs person en pappaen og alt faller mer naturlig for meg enn for han.

hadde aldri godtatt å slave rundt for unger som ikke respekterte meg

 

Jeg tror det du sier til slutt her er det sentrale: at du også koser og er en omsorgsperson! Man kan ikke kreve respekt bare ved å være en regelrytter som kommer og bestemmer ting, man må gjøre seg fortjent til det.

[Anonym bruker]

her bestemmer jeg like mye som pappan og ungene hører på meg, ikke alltid så klart, men så er det normale unger det er snakk om og ingen hører på første tilsnakk hver gang :-D

Ungene skal i seng til normal tid, de skal dusje minst 1 gang i helga, de skal rydde pc og annet opp på rommet etter bruk. rydde etter seg når de har spist. erter de på hverandre snakker jeg til de. kan fortsette, men poenget er at jeg har største delen av oppdragelsen og det praktiske. ikke fordi pappan ikke gidder, men det praktiske har jeg mer kontroll på, og ved oppdragelsen legger jeg mye bedre merke til ting som krever tilsnakk og forholder meg mer rolig, mens pappan er mer hissig når han først sier i fra. ungene var 6 og 8 mår jeg flytta inn og det er 4år siden. jeg er ikke bare en ond stemor som sier nei og irettesetter selv om det høres sånn ut, jeg leser for de om kvelden, koser i armkroken, forteller de hvor gald jeg er i de og prater med de om de har det vanskelig. jeg er mer omsorgs person en pappaen og alt faller mer naturlig for meg enn for han.

hadde aldri godtatt å slave rundt for unger som ikke respekterte meg

 

Jeg tror det du sier til slutt her er det sentrale: at du også koser og er en omsorgsperson! Man kan ikke kreve respekt bare ved å være en regelrytter som kommer og bestemmer ting, man må gjøre seg fortjent til det.

 

Jeg tror det er riktig at man også må kose for å få respekt... Det forutsetter også at barnet og omstendighetene tillater det. Frekkhet og respektløshet trigger da ikke akkurat kos... Eller fortrolig snakk om det som er vanskelig... Det er en side av saken. En annen side er at steforeldre også er avhengig av at bioforelder er smart nok til å gi steforelderen myndighet til å bestemme over barna sine. Hvis ikke bioforelder støtter steforelders myndighet som rettleder og regelnedsetter, så er det nesten umulig å få stebarna til å ha respekt....

[Anonym bruker]

Jeg vet at situasjonene som beskrives her er veldig vanskelige... Men ærlig talt jenter (stemødre), hvorfor i all verden gidder dere å slave rundt med rydding og vasking av klær til folk som ikke setter pris på det og respekterer dere for det??

 

Hvorfor kjemper dere ikke tilbake i stedet for å gi opp?! Dere står og "skriker" til en vegg av folk som ikke hører. Hvorfor i helsike skal far og stebarn høre på husslaven sin?? Nei, slutt å slave jenter!! Få dem til å høre!!

 

Om jeg ikke ble respektert eller fått være med og bestemme her i huset, så hadde jeg da aldri godtatt å gjøre noe som helst for far og stebarn. De kunne gjerne velge å la klærne slenge, men det hadde vært det samme som å be meg slutte å vaske klærne. Det ville betydd at jeg ikke kom til så mye som å røre ett eneste klesplagg tilhørende far og stebarn. (Dette har jeg forøvrig gjennomført en periode, og det ble fort helt slutt på klær som slenger, for det godet vil de ikke miste). Funket ikke det, så hadde jeg gått videre til f.eks å ikke røre sengetøy. Funket ikke det, så hadde jeg gått videre til å rydde helt bort alt som lå og slang, og gjemt det på loftet eller i kjeller'n. Etterspurte plagg og leker hadde ikke jeg sett... Når det så ble funnet til slutt, så hadde jeg forklart at dette var første og siste gangen jeg kom til å ta vare på ting som ligger og slenger. Neste gang er det rett i søpla, og ikke søpla rett utenfor hvor det kan plukkes opp igjen, men en tilfeldig offentlig søppeldunk. Ryddet de ikke etter seg når de har spist, så hadde jeg servert brødmaten rett på skittent bord, eller rett og slett ikke servert den i det hele tatt.

 

Hadde jeg vært stemora til den steungen som bare slenger rene og skittne klær om hverandre på gulvet, så hadde jeg først stappet alt i hop i en haug inne i skapet til ungen. Ble ikke ungen misfornøyd nok til å sortere og rydde litt mer etter seg, så hadde jeg gått videre med å bare rydde helt vekk alt som lå og slang (som beskrevet over). Når far og stebarn så etterspurte diverse plagg, så hadde jeg svart "nei, jeg vet ikke hvor det er". De ville selvfølgelig funnet plaggene til slutt, og da er det bare å forklare at det ligger og slenger på gulvet hele tiden, så da regner jeg med at plaggene ikke er ønsket og at jeg kan kaste dem.

 

Det er så mye mer man gjøre som lett kan understreke ditt alvor og dermed tvinge far og stebarn til å høre. Bruk far og stebarns oppførsel i mot dem. Hører de ikke, så gjør det ubehagelig for dem.

 

Nå er det nok mange som sier at om det blir krig, så blir forholdet slutt. Og jeg svarer da at min oppriktige mening er at samme hvor vondt det gjør om forholdet skulle ta slutt, så er det enda vondere å kaste bort mangfoldige år med mennesker som ikke respekterer deg og bruker deg som husslave.

[Anonym bruker]

Jeg får bare pes og bråk av mannen om jeg antyder noe om oppdragelsen/ innlæring av rutiner til hans 10-årige datter. Det går mest på hygiene. Men nå har jeg også gitt opp. JJeg har gjort det jeg kan, men jeg bestemmer jo ingenting, så da kan det bare være. Bare hun ikke sitter i kun trusa som hun ikke har byttet på tre dager...Godt å vite at en ikke er alene med vanskelige følelser:-) Man vil det jo bare godt!!!

 

Hvorfor i all verden lar du det ikke ture og gå med egen hygiene nedentil den uka stedattera di er der? Tenker det blir fart på far og irettesettelse av datter'n når han finner ut at konsekvensen blir skitten damekos..... eventuelt ingen kos;) Definitivt verdt et forsøk i alle fall...

[Anonym bruker]

Misforstå meg rett, men gud så godt det er å se at vi er flere. Kom over dette forumet akkurat nå.Her hos oss har vi 2 hver og 1 felles. Problemet er den eldste sønnen til sambo, som nå er tenåring. Han er en høflig og snill gutt, MEN han har en slett hygiene. Måtte ta flere krangler med far faktisk før han selv oppdaget hvor ille det var, mulig vi kvinner har en noe bedre utbedret luktesans enn menn. Gutten kan komme til oss etter å ha vært 1 uke hos mor, og da kan umulig ha dusjet på hele uken, håret er så fett at fy og han lukter, sist så måtte jeg kaste boxeren hans da den ikke ble ren. Far har snakket med gutten på en ordentlig måte, og kjeftet og smelt, men ingenting virker. Moren er et kapitel for seg selv og nytter heller ikke snakke med henne. Hun tåler ikke meg fordi jeg har satt grenser for sønnen hennes, noe hun mener jeg ikke har rett til. Et eksempel er når alle ungene var med meg på handletur og de skulle få kjøpe seg noe, gutten vill ha tv-spill, greit nok det, men jeg kjøper ikke voldsspill med 18 årsgrense til en 11 åring, som han da var. Han sa til meg at han fikk lov av mamma, hvorpå jeg svarte at det var lite sannsynelig men at han da fikk handle det med henne. Og jammen kom ikke gutten med det spillet til oss noen dager etterpå, men han fikk ikke lov å sitte her å spille det.Har funnet ut at det beste jeg kan gjøre for meg selv og husfredens skyld er å ikke bry meg i det hele tatt.

 

Huff og huff! Her har du en vanskelig situasjon. Men du har jo far med på laget. Bruk det for hva det er verdt. Men ikke kjeft på guttungen til ingen nytte?... Hvorfor ikke bare nedsette en regel om at han dusjer første dagen han kommer til dere, og minst en gang til i løpet av uka? Og gjør han det ikke, så er konsekevensen at dere inndrar alle klærne inntil han dusjer!? Det er sosielt viktig å skifte klær, så da har han motivasjon til å dusje. Hvis han ellers er snill og grei, og far er med på inndragelsen, tror jeg det skal mye til for at han velger å ikke komme til dere... De fleste er jo glad i faren sin tross alt.

 

En annen viktig grunn (utover familiens velvære) er at om gutten lukter, så kan han fort bli sosialt tilsidesatt... Et veldig godt argument for hans del, er at jenter synes IKKE noe om gutter med dårlig hygiene. Han har mao mindre sjanse på jentene. Og jenter snakker like fort om gutter som lukter, som ild sprer seg i tørt gress! Tror ikke det akkurat er noen drømmesituasjon for hans del...

 

Vet dere noe om grunnen til at han ikke dusjer? Deprimert? Deprimerte folk tar dårligere vare på seg selv... Blir han mobbet på skolen? Har han det godt hos mor, eller utholder han mye pga lojalitet? Har dere virkelig hatt en åpen og god samtale med han om dette?

[Anonym bruker]

Hjemme hos oss er det helt ille. Stebarnet skal ha lov til å okkupere badet slik at andre blir for sen på skolen (skal sitte å drite i en halvtime hver morgen kl halv åtte). Vi har enda et do som ikke befinner seg på badet, og når jeg sier at kanskje stebarnet kan gå dit å drite får jeg beskjed om at vi andre kan gå ned på det andre doet. Så da skal ikke vi få tilgang til badet om morgenen. (Det er faren som gir beskjed om dette).stebarnet kommer hjem to (noen ganger tre) timer før det andre mindre barnet som går på SFO, stebarnet setter seg da og ser på TV i minst en time, så når det andre barnet kommer hjem og spør om å få se så har jeg sagt at "ok, siden du nå har sett TV i ca en time, så kan hun få lov å bestemme kanal nå". Dette får jeg kjeft for, det ble ikke riktig.(Ifølge far).Når stebarnet er sykt får ikke vi andre spise mat som vi liker i tilfelle hun blir fristet og misunnelig, så hvis vi skal unne oss noe da så må vi ut av huset for å spise.(ifølge far).Rommet ser ut som et dass, det blir forventet at jeg skal skifte på senga og holde orden der inne i tillegg til alt det andre jeg gjør, hvis ikke forskjellsbehandler jeg. Ja, so what? Kan ikke far ta litt ansvar for sin egen unge??Er så lei at jeg blir rent redd meg selv noen ganger. Min eneste trøst er at stebarnet blir eldre etterhvert, at jeg får henne på avstand før eller senere. Men klart - dumt å glede seg over at årene går når man har fått ett liv.

 

 

Her godtas mye urett! Hva skjedde med å forhandle? Du kan skifte sengetøy mot at ungen/far rydder. Hva gjør far selv når han steller seg om morgenen? Tipper han har en rutine og bruker badet selv, før dere andre? Start med å okkupere badet akkurat på den tida han skal bruke det, også kommander han ned på doen;) Se på reaksjonen hans, hvor hyggelig syns han det er å ikke ha tilgang til badet når han skal stelle seg? "ånei, er det så hyggelig? Det er ikke det samme for deg hvor du steller deg?? Jeg trodde det gikk helt fint for deg også, siden du synes det er greit at jeg og unge X må nøye oss med doen nede... OI, men da har du jo faktisk behandlet oss urettferdig! Det var ikke pent gjort. Du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg, vet du".

 

Ang. TV-kanal får han bare gi seg... Det er faktisk to unger i huset som er like mye verdt, enten han føler for det eller ikke. Hans følelser er irrelevante. De skal behandles rettferdig om det lar seg gjøre. Om han er så interessert i at hans unge absolutt skal få bestemme mens dere andre er tilstede (for at ungen skal få føle makt/verdsatt på ett eller annet vis), så kan det være ok MOT at man forhindrer ungen i å se på TV mens dere andre ikke er hjemme. Ta med ledningen mellom TV'n og dekoder'n på jobb f.eks... Da kan gjerne steungen få bestemme hva man sammen skal se på i 1 time, mens minsten bestemmer den neste timen;)

 

Og hvor i all verden har han det fra, at dere andre ikke skal kunne kose dere med god mat selv om steungen er syk?? Skal dere andre straffes for at én er syk? Nei, da får man heller spare ungens porsjon av f.eks godteri eller kake, til ungen er frisk igjen. Klart det er kjipt å være syk, men andre familiemedlemmer kan da ikke sette livet på hold for det om. En gang er det deg og en annen gang er det meg. Sånn er livet, ingen som påstår at det er rettferdig. Det får din mann bare godta at det ikke kan være helt for sin unge heller. Vi har det ellers så godt i dette landet.

 

Så får du heller gi noe tilbake av det han skulle ønske var annerledes. Det er alltid noe man kan forbedre, og et forhold handler om å gi og ta... Og om far ikke vil gi, så kan han heller ikke ta.