Trenger tips til haltende svigerinneforhold...

[Anonym bruker]

Jeg er så frustrert over forholdet til min svigerinne!

Tar gjerne imot tips hvis noen har

 

Problemet mitt er at jeg er så grenseløst lei av henne!

 

Vi ble godt kjent en periode. Jeg brukte mye tid på henne, særlig fordi hun slet med kraftig angst og nettopp hadde gått fra faren til barnet sitt. Jeg og min mann gjorde det vi kunne for å hjelpe henne videre. Hun hadde egentlig ikke venninner, andre enn sin egen mor, min svigermor. Hun hadde ikke fullført videregående skole, og hadde ikke noen jobb å gå til - når hun ikke var hos meg var hun stort sett innendørs i en kjellerleilighet med den lille gutten sin (noe som ikke var bra for hverken mor eller barn).

 

Jeg og min mann oppfordret henne blandt annet til å være aktiv utenfor leiligheten og til å la gutten begynne i barnehage.

 

Siden hun ikke har hatt noe å gå til, og ikke har kjent så mange,

har mye falt på meg. Siden jeg studerer har jeg faste lesedager hver uke. Dette har min svigerinne sett på som fri, og har invitert seg selv hjem til meg. Det kunne begynne med en morgentur (for hun hadde for mye angst til å gå tur i skogen alene, og det var jo så fint der på denne tiden av året..) etter turen var hun ofte sulten eller ville ha kaffe. "Kan vi ikke kjøpe med oss noe godt hjem til deg så spiser vi der? Det hadde vært hyggelig."

Og etter det; "Nå er det bare to timer til jeg skal hente prinsen i barnehagen, det er nesten ikke noe vits i å dra hjem først. Jeg forstyrer vel ikke? Skal vi ta en handletur til?"

 

Jeg ville gjerne hjelpe henne. Hun snakket stort sett om psyken sin, jeg lyttet men prøvde også å oppfordre henne til å løfte blikket og utvide horisonten sin litt. Hun snakket også mye om prinsen sin. Han er en herlig gutt som jeg er kjempeglad for å være tante til, men det blir så kjedelig i lengden å bare

høre snakk om leggetider og hva som er "best" for akkurat hennes gutt!

 

Jeg ble mer og mer sliten etter at hun hadde vert hos meg.

 

Jeg begynte å lyve om når jeg hadde lesedager, det ble veldig "travelt" på skolen, og jeg "hadde mye å gjøre i ekstrajobben min for tiden".

 

Jeg orket rett og slett ikke å treffe henne så mye lenger.

 

Hun er en veldig bastant person, som sier ting så direkte at det ikke blir plass til andre (mine) tanker og syn på ting, mens jeg kanskje er litt for forsiktig igjen.

 

Nå unngår jeg henne. Min kjære vet om det og forstår, men er klemt mellom barken og veden stakkar.

Jeg orker ikke høre stemmen hennes engang, og gruer meg til familiesammenkomster, selv om jeg er så glad i hele svigerfamilien min (henne også).

 

Har noen tips eller idèer til hvordan jeg kan møte henne på en god måte, og til å få henne til å forstå at jeg heller vil være en god svigerinne enn en venninne. Jeg har ikke sagt noe, for jeg vil ikke såre med å si "du sliter meg ut", men det er klart hun merker at jeg holder meg unna...

 

 

[Fru_Heidi]

Vær ærlig mot henne og si det som det er. Visst du kommer med unskyldinger for å slippe så kan det falle tilbake på deg selv. Sier kanskje at det ikke passer fordi du har et eller annet viktig for å så ende opp på en kafe med ei anna venninde og hun ser deg? Da blir det pinlig for deg og hun blir såret.

 

Så si det som det er, det er alltid det beste

[Anonym bruker]

Hei. Neste gang din svigerinne er på "besøk"kan du foreslå konkrete aktiviteter hun kan delta i, feks en selvhjelpsgruppe for mennesker med psykiskelidelser. Du kan også foreslå at hun melder seg inn på et treningssenter, trim hjelper på psyken. Dersom hun ikke tørr og gå si at du kan være med henne de første gangene.

Vist ikke dette hjelper, må du si til henne at du ikke har tid til og bruke alle studiedagene dine til besøk. Du må også forklare henne at du har en jobb og andre veninner du vil bruke tiden din på. Si gjerne at du tar kotakt med henne og avtaler neste gang hun kan komme og besøke deg. Oppgi gjerne klokkeslett for når det passer.

[Anonym bruker]

Takk for gode svar! Blir spennende å se om det virker!

[C [ ♥♥ ]]

Hvordan gikk det med deg og svigerinnen din? :-)

[Anonym bruker]

Hei!

 

Har ikke sett svaret her, så mitt svar kommer sent...

 

Situasjonen har endret seg, hun er med i et opplegg for å komme i jobb og bli vant til å ha mange mennesker rundt seg. Jeg merker at det avlaster meg mye, og det er så utrolig godt! Herlig å slippe å finne på unnskyldninger for å unngå henne, hun er rett og slett så opptatt nå at hun har egne ting å bruke tiden på.

 

Likevel fikk nok forholdet vårt en knekk da jeg konfronterte henne med saken tidligere i høst. Prøvde å si på en så fin måte jeg kunne at vi hadde vert litt for mye med hverandre en stund. Gav henne konfekt og et fint kort med mye ros over hvordan hun har jobbet med seg selv og tatt ansvar for gutten sin, og prøvde dette med å si mange positive ting for en negativ.

 

Som jeg fryktet tok hun det likevel meget personlig. I hennes verden er på en måte alt svart/hvitt, og det fører til en del drama for oss som står rundt.

 

For tiden prøver jeg å forholde meg til henne på en nøytral til positiv måte, og avlaster det jeg kan med den lille. Merker at hun ikke stoler på meg lenger og at hun er rask til å bli sint for bagateller, men det orker jeg ikke å forholde meg til lenger; "save the drama for your mama" tenker jeg, og håper på at ting kan bli ennå bedre etter hvert.

 

[Anonym bruker]

Samme her. Har ei svigerinne, og har ikke snakket med henne på 3 år. Det ødlegger mye i familien, og jeg har gjort mye for at ting skal blir bra, uten hell!

Jeg ønsker å prate ut om det som har hendt, men det vil ikke hun. Men jeg funker ikke sånn at jeg kan la oss bli venner igjen, uten å ha ordnet opp først...

 

Jeg ønsker deg masse lykke til med din svigerinne, og håper ting order seg for dere!