Er det feil av meg å tenke slik?

[Anonym bruker]

Har lenge slitt med at jeg er alene med barn, og har hatt skikkelig uflaks med kjærligheten. Samtidig som jobben, hobbyen, ungene og alt det andre gikk ganske så strålende, jeg har kommet opp på et nivå som jeg aldri forestilte meg at jeg skulle være.

 

Nå ser det ut som jeg endelig klarer å tiltrekke oppmerksomhet fra menn, selv om det er laaangt igjen til jeg blir attraktiv nok til å få meg kjæreste, men jeg har ihvertfall begynt å date, har fått et par stk interessert og ser litt lysere på det. Samtidig som jeg ble rammet av alvorlig sykdom i forrige uke (min kroniske sykdom som jeg hadde fra før, i progress). Jeg vet ikke hvor lenge denne tilstanden skal vare, om jeg blir bedre i det hele tatt, eller om slik forverring kommer ofte. Så jeg har begynt å revurdere det med kjæreste/partner. Selv om jeg synes at det hadde vært positivt for barna mine å ha en mannlig rollefigur i sitt liv, og at jeg nesten kveles uten kjærlighet, sex, ømhet og omsorg, så synes jeg det er urettferdig av meg å involvere meg med noen når jeg er alvorlig syk. Jeg føler dårlig samvittighet overfor eventuell kjæreste som må hanskes med mine dårlige dager, støtte meg osv, istedet for å ha en frisk dame som orker masse og som han kan kose seg med uten å "face" de dårlige dagene allerede i starten. Så jeg er blitt mer skeptisk til det å forsøke å finne meg noen, og kommer antagligvis til å droppe det.

 

Hva mener dere om slik tankegang? Er det flere her på forumet som er alvorlig syk, og har vært alene, og hvordan løste dere situasjonen?

[Anonym bruker]

Jeg er ikke alvorlig syk, men har av diverse grunner vært alene i mange år grunnet min livssituasjon.

 

Jeg har nå møtt en mann som tar alt på strak arm, og sier at når jeg velger deg, så tar jeg hele pakken

 

De finnes, men det er et stykke mellom dem. Og du - DU er ikke den rette til å vurdere dette for andre. Så det kan være at du allerede har denne mannen i utvalget du har Det vet du ikke før du tester det ut, og tør å prøve

[Anonym bruker]

oj? hvorfor skulle du ikke kunne ha en kjæreste?? alle har da "rett" på det

Og finner en som vil ha deg, tar han deg vel som du er. Du trenger jo bare opplyse han om sykdommen, så kan han selv ta stilling til om han tørr å satse på en framtid med deg !

Du kan jo ikke leve uten kjærlighet resten av livet... og hvorfor mener du at du ikke er atraktiv nokk til å få kjæreste??

 

 

[Anonym bruker]

Takk for begge svar.

Jeg er ikke attraktiv fordi jeg så å si aldri har barnefri, ser bestandig sliten ut, ikke orker så mye og ikke er pen fra naturen, selv om jeg har normal utseende. Har vært alene i flere år, og blitt dumpa og lurt av flere på grunn av det, men ser ut som det er blitt LITT bedre nå. Det at man opplyser mannen om sykdommen (noe som også er rart å gjøre på de første datene), er ikke det samme som han forstår hva det innebærer før han er inne i det og vi har flyttet sammen.

 

Vet jeg tenker negativ fordi jeg akkurat nå er sliten og småredd på grunn av forverringa, men får uansett litt dårlig samvittighet hvis jeg involverer meg med noen som må "pleie" meg enkelte dager.

 

HI

[Anonym bruker]

19:00 - hvor tidlig fortalte du denne mannen om dine problemer og livssituasjonen?

 

HI