Hjelpe meg, gutten min er så sinna!! (9 mnd)

[LiMette og lillegutt]

Gutten vår var født med en engels tålmodighet, vært stille, rolig og fornøyd hele tida. Han får kosekluten sin kl. 19 på kvelden, og sovner uten et knyst. Hurra for gode rutiner, har jeg tenkt. Men så...startet det med melkenekt. Han blir rett og slett dritforbanna når vi kommer med flaska, slår den vekk og sutrer som bare det. Tar vi flaska vekk, smiler og tøyser han.

 

Leggetid har blitt et mareritt for både mamma og pappa, poden skriker helt fra vi går ut av rommet. (Hysterisk skriking.) I starten ble vi jo helt forskrekket, og gikk inn til ham, strøk han over håret og nynnet litt. Roet seg, og fram kom smilet. Helt til vi gikk ut, og samme regla startet på nytt. Skjønte jo etterhvert at han rett og slett ikke gidder å ligge der aleine, så vi innførte litt venting før vi gikk inn, sa: Nå må du sove, lillegutt", bredde over han og gikk ut igjen. Dette fortsetter nå helt til han skriker seg i søvn. Det virker egentlig bare som om vi drar ut hele prosessen ved å gå inn til han, for i dag lot jeg han ligge litt lenger enn jeg pleier, og han er rolig nå. (Tok kanskje 10 min.)

 

Men herregud, hjertet mitt knuser jo av å høre han skrike så fortvilet, alt i meg sier at jeg skal gå til ungen min! Men det gjør jo bare at det tar enda lenger tid, og jeg unner han jo ikke å ligge der en evighet før han roer seg bare for å tilfredsstille mitt eget trøstebehov heller.

 

Hva burde jeg gjøre? Dette er første barnet vårt, og nå er det sånn at jeg nesten ikke kjenner han igjen! Vil jo så gjerne at han skal ha det bra, nesten så jeg sitter med tårer i øynene her:(

[Bad habits har tre små]

Selv om det drar ut tiden, synes jeg du skal fortsette med å gå inn til ham. Det er viktig at du responderer på gråten, men det er veldig lurt å vente noen minutter før du går inn hver gang. På den måten viser du at du ser ham, bryr deg om ham, men at du bestemmer. Han skal ligge i sengen. Basta;-)

 

Det er ikke noe unormalt at barn plutselig blir oppmerksomme på at de er alene, og at det oppleves vanskelig. Spesielt ikke i den alderen ditt barn er nå. Din oppgave blir nå å være trygg og rolig, og vise at du tar ansvar og kontroll, og at han bare kan slappe av. Etterhvert vil han gjøre det, men det tar gjerne en stund. Det er ikke noe galt med ham, han forstår bare mer av verden. Forstår at han kan påvirke, at verden ikke er konstant, men at han er et lite vesen som kan og vil.

 

Gi ham respons, men ta kontrollen. Det er vel konklusjonen

[LiMette og lillegutt]

Takk for kjempefint svar, det er godt at andre sier at magefølelsen min er riktig. Jeg syns ofte jeg hører om mødre som er så "harde", og som sier at ungene ikke har vondt av å grine litt. Jeg kan ikke helt forstå at vi er utstyrt med instinktet om å gå til barna våre når de skriker da, altså...

 

Nei, jeg skal fortsette å gå inn til gutten min, stryke han over håret og vise at jeg ser han. Pleier å vente noen minutter hver gang, står bare rett på utsiden imens.

 

Syns det var godt at du skreiv noe om grunnen til at det kanskje er sånn også, det er godt å få en konkret forklaring på det. Det kjennes mye bedre når jeg vet det er litt logikk i det:)

[Bad habits har tre små]

Det er ikke vanskelig å få barn til å gjøre det vi voksne vil. I ditt tilfelle kunne du bare latt ham skrike helt til han ga opp, og vips så klarer han å sovne av seg selv. Det som er utfordrende er å få barn til å gjøre det vi voksne vil, på en slik måte at barnet ikke blir krenket, at det vokser, at det føler seg elsket og ivaretatt:-) Hva vet vel vi om at barn ikke har vondt av å gråte?

 

Jeg er tilhenger av at barn skal erfare at vi voksne har kontroll og tar ansvar, men vi må samtidig være sensitive for de signalene barn sender ut.

 

Stol på magefølelsen din, den virker til å være flott:-)

[Anonym bruker]

Og da kommer jeg med et litt annet syn på saken, bare for å komplisere det hele litt ;-)

 

Han er 9 mnd gammel og gråter når dere forlater rommet. For meg høres det ut som et klassisk eksempel på separasjonsangst, og da hyler de fordi de føler seg utrygge og er redd for å bli forlatt. Så små babyer klarer nemlig ikke å forstå at dere kommer tilbake når dere forlater rommet- de tror at dere forsvinner for alltid. Denne evnen (objektkonstans) utvikles ikke før barnet nærmer seg 1 år, derfor fraråder mange å forlate barnet alene med gråten sin før de er 1 år gamle minst, men heller være hos dem og vise trygghet ved tilstedeværelse.

 

Jeg selv ønsker ikke å forlate barnet mitt alene mens det gråter, fordi jeg ser ikke helt hvordan dette skaper trygghet og positive assosiasjoner rundt leggesituasjonen. Alt dette pratet om å være hard og vise hvem som er sjefen osv passer dårlig på små babyer spør du meg; en trassete 3-åring blir noe helt annet derimot :-)

 

Og du; det at han smiler når du kommer tilbake er mer et lettelsens sukk fra hans side "Der er du ja! Nå er jeg glad". Det er IKKE slik at han smiler fordi han fikk viljen sin. Små barn lever i nuet, og han reagerer i nuet. Hvis du er borte er han lei seg. Hvis du er i sammen med ham er han glad:-)

 

 

 

[Bad habits har tre små]

Objektkonstans oppleves hos barnet noe tidligere, anonym. Rundt åtte måneder. Er man usikker, kan man gjemme en leke bak en pute (mens barnet ser det). Begynner barnet å lete etter leken, kan man med ganske stor sikkerhet si at barnet har objektkonstans. Det vet at leken er der, selv om den ikke kan sees.

 

Det er ingenting i veien for å lære barn å sovne for egen maskin, så lenge man responderer på gråten og barnet har nådd en viss alder. Jeg mener det er viktig å se familien under ett. Man skal ta hensyn til babyen, men hvis man har lagt opp til rutiner som oppleves utmattende i det lange løp, så er det geit å se på noen alternativer. Man skal ikke ha dårlig samvittighet om man etter mange måneder ønsker litt voksentid:-)

 

 

[Anonym bruker]

Jeg ser den, men akkurat i dette tilfellet var det vel nesten motsatt- at det opplevdes som utmattende å høre barnet skrike seg i søvn hver kveld, og at leggingen ikke hadde vært noe problem før nå? Og det kan jo i mange tilfeller faktisk gå raskere å få barnet til å sovne hvis man selv er i rommet, enn å fly inn og ut hele tiden. Barnet lærer seg å sovne selv, men med tryggheten om at den voksne er tilstede og passer på. Akkurat når denne objektkonstansen er ferdig utviklet er vel litt individuelt, men en gang mot slutten av første leveår skjer det som regel.

 

 

[LiMette og lillegutt]

Jeg er enig med dere begge to faktisk. Jeg har nemlig prøvd å bli i rommet til gutten sovner. Det virker likevel som om jeg forstyrrer han, selv om jeg også har prøvd å sitte sånn at han ikke ser meg. Han setter seg opp i senga og det har tatt en time og mer også før han sovner. Går jeg inn og ut av rommet, tar det mindre tid, og jeg blir alltid i etasjen han sover for å henge opp tøy etc. så han hører at jeg er der helt til han sover.

 

Det har aldri vært aktuelt å forlate han mens han gråter, det har vi aldri gjort. Jeg hører såklart forskjell på klaging og skriking, og føler jeg responderer på det etter hva magen min forteller meg. Altså, klager han, får han ligge litt før jeg går inn. Terskelen er selvfølgelig mye lavere når han skriker. Jeg er helt motstander av å la barn ligge å skrike aleine uten å respondere.

 

Men dette med å tro at ting forsvinner for godt; gutten min har lenge lett etter leker som har havnet utenfor synsvidde. Vet ikke helt om man kan sammenligne en leke med mamma, men det virker jo nærliggende å tro at han vet jeg er utenfor rommet hans, særlig når han også hører lyder fra meg?