mannen min, som jeg elsker mer enn alt..

[Anonym bruker]

Eier ikke følelser for meg mer sier han. Vi har hatt våres opp og ned turer som alle andre par har. Jeg var syk i noen år (har vært sammen i 10 år), og hadde svangerskapsdepresjon i tillegg..noe som gjorde at jeg var en veldig vanskelig person å leve med Vi giftet oss for 2 år siden, og har vært stort sett helt frisk etter det (utenom ett par episoder). Han steg i gradene på jobben,ble sjef noen mnd før jul. Han begynte å se mer og mer sliten ut, og jeg som alle andre sikkert og ville ha gjort. Spurte (maste) sikkert på han litt for mye om det var noe i veien. Så en kveld bare klikka han og sa at han ikke elsket meg. Men vi kom oss gjennom det, og han begynte å si at han elsket meg igjen, ikke fut så fysisk (klem kos og kyss) men han elsket meg og ville være sammen med oss. Rett før sommeren, hadde vi en nedtur igjen-sa ikke at han ikke elsket meg, var bare en større krangel og jeg så at " det var noe". Dette var i en periode det var mye stress på jobben og. I sommer var han helt normal igjen, smilte og lo og var sitt gamle jeg..en person det var lenge siden jeg hadde sett. Så nå, for 1 uke siden akkurat hadde vi en liten diskusjon- hadde sett det på han at han var sliten..eller at det var noe. Så da kom bomba, at han ikke visste om han elska meg tralala.. Siden da har han vært noenlunde ok å ha med å gjøre på dagen, men senere og senere på dagen så blir han bare kaldere og kaldere. Ser ikke på meg, snakker nesten ikke til meg. Som at han går og bare tenker negative tanker om og om igjen. Jeg blir jo sint når jeg føler han behandler meg som dritt. Men sier jeg noe så begynner han å kjefte på meg sier bare masse dritt- og trekker hele tiden inn fortiden- fortiden-fortiden. Han ser ikke at jeg har forandret meg. Jeg hater den personen som jeg var da jeg var syk, og jeg er konstant kvalm av å tenke på at jeg har såret han så mye. Han vet hva jeg føler, men han er iskald og sier at han driter oppi hva jeg gjør, hva jeg tenker, hva jeg føler. Han bryr seg rett og slett ikke sier han. Jeg kan hyle, skrike, gråte- men han er like iskald. Nå de siste dagene ser han bare sintere og sintere ut, og det er verst om kvelden og natten. Jeg prøver å late som ingen ting, være smilendes og glad..for jeg vet ikke hvordan jeg skal være mot han. Jeg prøver å holde meg unna. Jeg vil ikke skilles ;( jeg elsker han mer enn alt. Vi har to barn sammen, og når vi er sammen med barna er han normal-men ser forferdelig sliten ut.

Det er akkurat som han går i en vond sirkel som han ikke kommer ut av. Jeg har spurt om han kanskje trenger å prate med noen. Nei sier han da, "om hva da?". Og senere da om han begynner å krangle, så blir alltid det jeg sier feks. det med å prate med noen alltid brukt mot meg. Å jeg må ikke tro at jeg vet noe som helst, jeg er ikke en jævla terapaut sier han. Å, det er så mye mer. men det blir så langt å skrive.

 

Jeg vet at jeg er skyld i det som skjer, det er min feil. Jeg hater meg selv, rett og slett. Jeg prøver å gjøre alt rett, men likvel så virker det som han hater meg. Han poster musikkvideoer på facebook som jeg føler er myntet på meg. Jeg prøver å overse det, men det gjør så vondt. Veldig destruktiv musikk om (vil ikke legge ut titler fordi jeg er redd noen kan kjenne igjen meg/han) at "jeg" bare skal gå bort,gjøre det lettere for alle sammen. En annen sang er om at han håper "jeg" brenner i helvete, og at han "vet" at jeg hører det.

 

Hvordan kan en person snu så fort? Min mor mener at han kan være deprimert, og jobben er for stressendes så da forverres alt annet.. Men det går ikke ann å si noe til han, for det er ikke jobben som er problemet..det er MEG :'(

 

Jeg beklager at det ble veldig rotete skrevet, men jeg vet ikke min arme råd lenger. Jeg elsker han.. jeg kan ikke la han gå, jeg tenker på barna..jeg tenker på meg selv.

[Anonym bruker]

Det kommer ikke noe godt ut av å tviholde på ham heller.

 

Kanskje du skal prøve å gi ham friheten, så kan det hende han ombestemmer seg.

 

Men det virker som dere har latt dette gå alt for langt, og jeg synes det er synd at han ikke kan tenke seg å prøve en parterapeut.

 

Synd for barna, synd med alt dere har bygd opp sammen.

 

Og det er ikke sikkert han har tenkt på hvilken stor belastning det faktisk er å gå fra hverandre og begynne helt på nytt.

 

Kan ikke gi deg noe bedre råd enn dette: La ham få den friheten han ønsker, men prøv å overtale ham til terapi. Glem ikke å si at du elsker ham.

[Anonym bruker]

Kom dere i terapi med en eneste gang. Familievernkontoret er fantastisk, bare å ringe så får dere time på noen dager.

[Anonym bruker]

Huff... Livet er ikke lett.

 

Kanskje han har forsøkt å stå oppreist og være strek for familien og barna i de årene du har vært syk, og nå står han igjen tom og utslitt?

Du forklarer han som veldig sliten, fysisk merkbart.

 

Mulig han har fått seg en knekk, hvor han selv ikke vet hva han vil eller føler. Eller at han ihvertfall ikke klarer å formidle dette og kommunisere det til deg. Det er jo tydelig at kommunikasjonen har sviktet og har en det så tungt i et parforhold må man kunne snakke om det for at det ikke skal ende slik som det har gått for dere.

 

Jeg forstår det må være uhyre vondt for deg å se på mannen din forsvinne hen på den måten og samtidig føle skyld fordi du har vært syk.

Det er ikke DIN skyld. Sykdom om depresjoner er utfordrende å takle.

 

Har mannen din noen gang fått mulighet til å snakke med en fagperson vedr din sykdom og vanskelige tid?

Det er ikke lett å takle slike ting fra utsiden uten profesjonell støtte.

Det kan være en stor belastning.

 

Kan du skrive et brev til han? Fortelle han hvordan du føler det og har det? Foreslå terapaut? Dere behøver jo ikke gå sammen i terapi, evt senere. Da får du ihvertfall nådd frem til han og sagt det du vil.

Da får han muligheten til å tenke over situasjonen og ikke reise i all hast uten å ha sett dette i perspektiv.

 

Dette med sangene er jo fælt hvis det er ment slik. Kanskje et uttrykk for frustrasjon og bitterhet uten å vite en bedre måte å få det ut på.

 

Masse lykke til kjære deg. Håper dere finner ut av det for familiens skyld:)

[Anonym bruker]

Kanskje han har funnet en annen?