Noen som har fått barn for mannens skyld?

[Anonym bruker]

Jeg og min samboer har vært sammen i snart 4 år og jeg har et barn på 6 år fra et tidligere forhold. Barnet har akkurat startet på skolen og jeg må ærlig si at jeg glad for at en ny epoke starter. Slutt på barnehagetiden og småbarnstiden. Jeg synes det er veldig deilig å ha et større barn og jeg savner IKKE tiden før dette.

 

Ikke kan jeg tenke meg flere barn heller. Men forstår jo at samboer ønsker seg egne barn. Men han jobber veldig mye så nye barn vil jo falle på meg 100%. Dvs jeg må ta av meg all henting og levering. Jeg må tilpasse mitt liv etter nye barn, mens han har den sammen jobben med de samme tidene osv.

 

Jeg har sagt til han at dersom vi skal få barn sammen så kan han ikke drive å jobbe som han gjør. Være borte i ukesvis\mnd vis, jobber overtid hele tiden osv. Da må han steppe litt opp og bidra litt mer i hverdagslivet.

 

Sånn som ting er nå så har jeg tilpasset mitt liv etter barnet jeg har. Det har ikke vært lett å kombinere fulltidsjobb samt være alene om å levere og hente i barnehage hver eneste gang. Men siden det er mitt barn alene så har det ikke vært noe krav til han. Men vis vi skal få barn sammen så orker jeg rett og slett ikke det kjøret igjen. Dvs at jeg må ta meg av alt alene med to barn.

 

For meg virker det som om han vil ha barn men ikke ønsker å ta noe praktisk ansvar i hverdagen. Og da er det for min del uaktuelt å kjøre på med flere unger.

 

Så problemet er det at han vil ha barn, men kommer ikke til å endre jobbtider. Jeg vil ikke ha flere barn, men jeg kan gjøre det for hans skyld vis han sier seg villig til å prioritere ned jobben i småbarnsperioden.

Så da er vi egentlig låst da...offf

[Anonym bruker]

Sånn er situasjonen her og... Frister IKKE med enda et barn, jeg er faktisk mer enn fornøyd med den jeg har.

 

Så her ser det ut til å gå mot brudd, gubben er fast bestemt på å få en egen, og da kan vi ikke fortsette sammen. Dessverre :S

[Anonym bruker]

Jeg følte jeg gjorde det med barn nr 2, jeg ville bare ha det ene barnet vårt, trivdes med det, etter mye om og men og en god del krangel ble det til at vi skulle ha barn nr 2. Hele svangerskapet slet jeg med å "få kontakt" med fosteret, jeg strøk ikke på magen, ikke snakket jeg eller sang heller, slik jeg gjorde med første barnet vårt. Men etter en fødsel som føltes litt påtvunget, så fikk jeg en nyderlig liten baby i armene mine, jeg forelsket meg momentant i det nye familiemedlemmet. Jeg skammer meg ikke over hvordan jeg "oppførte" meg under graviditeten, for det var slik det føltes, og det var sånn det var.

Men nå når jeg ser 2 åringen vår, så vet jeg at jeg ikke kunne vært foruten h*n i det heletatt! Aldri!

[Gidder ikke!]

Den problemstillingen er jo egentlig veldig enkel, man gir og tar, finner et kompromiss eller lar det hele være.

 

Du blir med på å få et barn til, han tar en større del av permisjon/ansvaret/mindre jobbing.

Eller ikke.

Enkelt og greit.

Hvis han virkelig ønsker seg barn, går han med på dette, som er en helt fair deal, eller så er det ikke så viktig alikevel.

[Anonym bruker]

Hvis han virkelig ønsker seg barn så må han også ta det ansvaret som følger med. Hvis han ikke gidder å endre på jobbsituasjonen og ta noe ansvar så er vel heller ikke ønsket så veldig sterkt...?