angående vaginal fødsel vs. KS

[maimamma11]

jeg kan ikke unngå å legge merke til at det er mange sterke meninger ute å går angående hva som er mest bragd, vaginal fødsel eller keisersnitt, og selvfølgelig debatten om at de som ønsker ks bare fordi de ikke har lyst til å føde vaginalt, burde betale selv eller ikke..

jeg har vært gjennon en fødsel - vaginal. den var tøff, tok veldig lang tid, og jenta mi måtte tilslutt hjelpes ut med sugekopp. hele fødselen, men spesielt åpningsriene var ufattelig vondt! likevel er dette det mest fantastiske jeg har opplevd! jeg er stolt over hva jeg har gort og hva kroppen min har gjort. jeg ville ALDRI byttet det mot ks! hver gang jeg gjør noe fysisk eller psykisk utfordende nå, tenker jeg "dette er jo ingenting, jeg har jo født!". det har gjort meg sterkere og tøffere, og mer stolt av meg selv enn jeg noensinne har vært!

i tillegg føler jeg dette er noe datteren min og jeg kjempet oss gjennom SAMMEN. det knytter oss sammen.

jeg synes synd på de som ikke får oppleve å føde vaginalt. ingen andre som synes at fødselen er det mest fantastiske dere har opplevd?

[Anonym bruker]

Og jeg synes synd på de som sitter på sidelinjen og snakker om ting de ikke har erfaring med.

Synes også synd på de som aldri får oppleve et fantastisk ks. Har født vaginalt og det var en bragd men også helt forferdelig. planlagt ks derimot var det fantastiske jeg noen sinne har opplevd. Babyen og jeg ble så knyttet sammen av at jeg følte glede umiddelbart og hadde det godt.

Alle er forskjellige, og dette er like teit å diskutere som hvor mange barn det er best å ha.

[maimamma11]

det er naturligvis veldig godt mulig at jeg ville følt det samme dersom jeg hadde fått ks! men det vet jeg ikke noe om. jeg mente ikke at jeg synes synd på de som får keisersnitt som i at jeg ser ned på dem eller noe slikt, absolutt ikke! men å oppleve en fødsel, og hva kroppen min kunne prestere var for meg en fantastisk opplevelse, som jeg ikke ville vært foruen.

dette er vel heller ikke en diskusjon, som du påstår? jeg lurte bare på om det ikke var flere der ute som hadde en fantastisk opplevelse av fødselen. at du hadde det med ks er supert! gratulerer.

[Anonym bruker]

[Anonym bruker]

Jeg føler litt som deg etter å ha vært igjennom en hard og en enkel fødsel. Er veldig stolt over den prestasjonen kroppen min har gjort. Likevel har jeg ingen problemer med å se at mødre som har født ved ks har hatt vel så gode opplevelser som meg ved å bringe sine barn til verden. For noen har det sikkert vært traumatisk, for andre igjen enkelt. Felles for oss alle er at vi har båret frem og født våre elskede barn på den måten vi måtte eller ønsket, og vi har alle grunn til å være stolte. For øvrig tror jeg ikke at jeg og barna mine ville vært mindre knyttet sammen om de var forløst ved keisersnitt...

Vi skal være utrolig takknemlige for at vi bor i Norge og har den helseomsorgen vi har her. I fattige land dør fødende og deres barn som fluer i fødsel og barsel, bl.a. Fordi de ikke har mulighet til keisersnitt.Litt ydmykhet og takknemlighet er på sin plass syns jeg, ikke en konkurranse om hvem som har gjort den største bragden. For alle mødre har gjort det største en kvinne kan gjøre, nemlig gitt liv til et nytt menneske.

Så jeg vil benytte anledningen til å si til alle mødre der ute, som har født sitt barn på den ene eller andre måten: gratulerer, flott innsats! Vær stolte over dere selv

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det flere der ute som hadde en fantastisk opplevelse under fødselen, og under ks også vil jeg tro. Trodde du virkelig du var den eneste?

[Anonym bruker]

Jeg føler også at min forrige vaginale fødsel var en bragd. For å bruke en gammel klisje "dro jeg frem urkvinnen i meg", og jeg vet at jeg aldri vil være med på noe så fantastisk (eller grusomt og smertefullt) noen gang igjen. Jeg er rett og slett litt stolt av å ha gjennomført den bragden det er å føde et barn.

 

*Men* jeg fikk en ruptur under fødsel, og etter samtaler med leger sykehuset skal jeg derfor ha KS denne gangen (er gravid igjen nå). For de som ikke har opplevd å bli skadet under fødsel, er det nok vanskelig å sette seg inn i hvordan dette er under og etter fødsel. Det preger livet i mange måneder fremover, "ødelegger" mye av den første tiden hvor man helst bare skal kose med den nye babyen, og for noen ødelegger det for resten av livet pga. varige plager.

 

Derfor tror jeg det er viktig at alle de som har gjennomgått vaginale fødsler og er imot KS tenker seg litt om og husker at alle ikke har like "enkle" fødsler som en selv (for "alle" har jo smertefulle fødsler, mange har langvarige fødsler osv. osv., det regner jeg som en "enkel" fødsel), men at noen faktisk kanskje hadde hatt det bedre om de hadde fått KS i stedet for en vanlig fødsel.

 

Jeg er spent på hvordan det blir å ta KS denne gangen. Hvis jeg kunne valgt, ville jeg valgt å ikke få ruptur ved forrige fødsel, og kunnet føde vaginalt igjen. Men slik er det ikke for meg, og kanskje jeg vil oppleve KS som minst like flott som min forrige vaginale fødsel.

 

Min oppfordring til alle som har kastet seg på KS-debatten i det siste (ikke hi, men tenker på alle de andre trådene som har vært her på forumet i det siste siden saken i Aftenposten) er at man må huske at svært få kvinner i Norge ønsker KS fordi de tror det er en lettvint løsning. For mange føles det faktisk som et nederlag å måtte ta KS. Men som gravid man må forholde seg til medisinske fakta og følge oppfordringene fra leger osv. og gjøre det som blir best for en selv og babyen i magen.

[Anonym bruker]

jeg kan nok bare snakke for meg selv, men etter to fødsler, dog forholdsvis lette og kjappe (alt etter hva som regnes som verst i smerter, kjappt og intenst eller mindre intenst over lengre tid..) kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke hadde vert like stolt over min egen prestasjon om jeg hadde tatt keisersnitt!

 

at det er like fantastisk opplevelse er jeg ikke i tvil om, men der og da for mor er det ikke en bragd å bli opperert.. noe helt annet er det om det er et hastesnitt der mor får dramatikken og smertene fra begge sider, i tillegg til den noe lengre restitusjonstiden som kommet etter et keisersnitt.

 

tiden etter et keisersnitt derimot er en bragd for mange, og ofte med ekstra plager.. men det kan like gjerne forekomme for dem som har født vaginalt og fått rifter og som ofte også har sting og åpne sår etter fødsel.

 

alle har likt grunnlag for å være stolte av barna sine etter fødsel, og for alle er det like fantastisk å få sine barn, samme hvilken måte de skjer på.. men selve keisersnittet i seg selv er ikke en bragd for mor, hun får jo alt av beroligende og kjenner lite smerte..

[Anonym bruker]

eg og min sønn og min mann kjempet oss sammen gjennom vaginal fødsel nr 1

Jeg og min sønn og min mann kjempet oss sammen gjennom KS nr 1

Jeg og min datter og min mann kjempet oss sammen gjennom KS nr 2

 

Jeg er også stolt av meg selv! Og det har knyttet oss SAMMEN.. INGEN av fødslene mine er like, og hver eneste fødsel var fantastisk!

 

Sånn at du vet det...... Det er ikke sånn at du er tøffere fordi du har født vaginalt....... KS nr 1 var ti ganger værre sammenliknet med fødsel nr 1...... Og jeg er heller ikke noe tøffere en noen andre!

 

[Anonym bruker]

Artig å se hvordan damer dømmer andres og egen "flinkhet" utifra hvor sterke smerter de hadde under fødselen. Primitivt men litt søtt

[Anonym bruker]

Hadde ks med første ungen (var ung og redd) og må si det ikke var mye til bragd i mine øyne, ungen ble hentet ut, også hadde jeg smerter i ks såret en stund etter, og ferdig med det. Med første fødte tok det nesten 3 månder før jeg følte det var mor/barn bånd der.

Med nr 2 fødte jeg vaginalt, var da 26 år og forlovet/samboer med bf (til begge barna) Og følte morsbåndet med en gang jeg fikk ungen min i armene, vi hadde jo jobbet så bra sammen, vi gjorde en felles oppgave for at hun skulle komme til verdenen. Så sånnsett kan jeg se meg enig med HI, men i og med at HI ikke har hatt både ks og vaginal fødsel, så blir det feil å uttale seg om noe man ikke vet om.

[Anonym bruker]

Veldig spesielt å synes synd på en kvinne som har vært så heldig å sette et friskt barn til verden. Tipper det er litt viktigere enn at måten det ble satt til verden på er lik som din, HI! Som flere andre her har jeg hatt en av hver, og kan derfor egentlig uttale meg. Jeg kan avsløre at båndet er like tett, og at følelsen av total lykke for at det er bra med barnet er lik uansett metode. Det er artig å ha opplevd en vaginal fødsel fordi det er så ekstremt, men stolthet over hva jeg har prestert...? Naturen har bestemt det slik at kvinner føder. Alle gjør det. Jeg ser at det ikke er så lenge siden du fødte, men med tiden vil du se at fødsel er ganske uviktig; barnet, utviklingen, samværet, kjærligheten osv seiler opp som viktigste grunner til å være stolt og glad.

[Anonym bruker]

Jeg synes synd på søskenbarnet mitt som fikk panikk under fødsel og ikke hørte etter på hva jordmor sa.

Hun er rett og slett ødelagt nedentil, hun revna der det kan revne.

Alt fordi at verken lege eller jordmor ville høre når hun sa at hun hadde seriøs fødselsangst.

 

Jeg derimot kunne ikke bedt om bedre fødsler. De første tok 4 timer, andre tok 2.

Hadde ekstreme smerter siden alt hendte så fort, men det er likevel det beste jeg har opplevd.

Følelsen når ungene svuppa ut var himmelsk, og det å se dem inn i øynene for første gang var ubeskrivelig.

[Anonym bruker]

Jepp jepp jepp, jeg benytter herved anledningen til å lire av meg historiene om mine fødsler, et tema jeg egentlig aldri blir lei ;-)

 

Etter 1,5 døgn med rier og fødsel ble førstemann forløst med hastesnitt. Fostervannet var misfarget og babyen viste tegn på stress. Omtrent 4 timer etter snittet fikk jeg babyen inn til meg, den var våken og sugevillig, det var grytidlig morgen og vi var alene. Babyen var vasket, matet, kledt og jeg vet ikke hva, ingenting av dette hadde jeg fått være med på.

Var ikke spesielt kvikk i barselstiden, var nok siste kvinne i barselsgruppa som tok en trilletur med barnet mitt, omtrent en månede etter alle andre.

Men oprasjonssåret grodde uten komplikasjoner og i det daglige merker jeg ikke noe til at jeg har tatt keisersnitt.

 

Etter 3 døgn med rier og fødsel etter igangsetting kom en diger og slapp nummer to til verden, jordmora brukte storsaksa en vei og jeg revna den andre. Rommet svermet av folk og barnet ble tatt vekk for å få han igang. Selv blødde jeg i bøtter og spann så ble trillet opp på oprasjonen og lagt i narkose. Da jeg omsider kom til meg selv var barnet innlagt på nyfødtintensiven. Der var det fullt av trillinger, tvillinger, bittesmå premature og syke unger. Så fullt at neste prematurfødsel måtte sendes til et annet sykehus. Jeg hadde mistet mye blod, fikk blod og jernoverføringer og var i elendig form. Nyfødintensiven var mye stengt for oss foreldrene (behandling av de sykeste ungene) så jeg fikk ikke være særlig ofte sammen med babyen. Den var dessuten slapp, kunne ikke die og i det hele tatt dårlig futt i både mor og barn. Siden vi var innlagt på hver vår avdeling var det liksom ingen som hadde tid til å ta seg av oss, det kunne alltid de som jobbet på den andre avdelingen gjøre.

Men ungen ble etterhvert frisk, mor og sjura grodde, blodprosenten steg og i dag merker vi ingenting til denne vaginale fødselen.

 

Er jeg mer glad i nummer to enn i nummer en pga måten de ble forløst på. Var det bedre for mor og barn med vaginal fødsel framfor keisersnitt, kom jeg noe raskere til hektene andre gangen?

 

Vil absolutt si at fødslene mine er minneverdige, (dog er fantastisk et ord jeg altdri har forbundet med dette). Nå har mannen sagt stopp og satt knute på liltkar`n så ser ikke ut til at jeg skal få prøve meg på fødselsmiraklet flere ganger...desverre, for jeg kunne godt tenke meg til en til...

 

Men absolutt greit at jeg ikke bor i namibia eller noe, da hadde jeg nok vært under torva, har tydeligvis ingen urkvinne inni meg som hopper fram og overtar fødinga når det gjelder!