Noe dere ikke visste....

[Anonym bruker]

Eller ikke hadde tenkt på om det å ha barn før dere fikk barn??

 

Nysgjerrig da jeg er gravid med mitt første barn som dere kanskje skjønner Var det f.eks. noe dere ble veldig tatt på senga av?

[Anonym bruker]

a barnet skulle våkne 10 min hver time til han var 18 mnd. og når han sov så sov han fra 02-03 på kvelden.

og at baby ikke startet å sove på dagen før han var 2 år...

 

visste man fikk lite søvn men ikke så lite.

[Anonym bruker]

Jeg trodde, omvendt av hun første, at babyer skrek hele tiden og at man måtte være våken nesten døgnet rundt.

Snuppa sov masse og sov hele natten fra hun var 6 uker.

 

Trodde at alle babyer likte å bade (slik som på reklamen, hehe!). Det er en sannhet med store modifikasjoner.

 

Ble mest overrasket over meg selv. Fikk mitt første barn og trodde jeg skulle være klomsete, nervøs og stresset. Men jeg fikk en slik ro over meg. Det var jo min baby og jeg visst bare hva jeg skulle gjøre. Det var en uvant følelse og veldig deilig:-)

 

Gratulerer med graviditeten! Du har masse fint å se frem til:-)

 

[Anonym bruker]

Jeg trodde jeg kunne ha nytte av svigermor eller mamma når det gjaldt å få råd o.l. men de svarene de gav var enten utedaterte eller jeg følte mine vurderinger var mye tryggere.

[Anonym bruker]

Ja, egentlig noe som burde være helt innlysende.. Men i "gravidørska" så hadde jeg ikke klart å lese om fødsler pga. kvalme, og visste dermed ikke at morkaka kommer ut etter at barnet kommer ut.

 

Ble så paff rett etter fødsel da jordmor kom og trykte på magen min, og svosj, plutselig fikk jeg en morkake også ut! Jeg har vel alltid gått ut i fra at den blir inne i magen til neste barn, haha... Var ganske ung da, kun 17 år. Og i tillegg var sjokket over å være gravid ganske stort, men når det i tillegg ble prematurfødsel så tenkte jeg vel ikke på annet enn barnet og om det har det bra (ble tatt til intensiven med en gang etter fødsel).

 

Og dessuten var jeg så flau over at jeg ikke visste det at jeg ikke har fortalt det til noen...

[Anonym bruker]

At tiden rett etter fødsel slett ikke bare var lykke.. Var kjempeglad for ungen og alt var egentlig bra, men gråt i timesvis på ca fjerde dagen (det heter visst barseltårer, men det hadde ikke jeg hørt om..)(hormoner, altså, og reaksjon på fødsel og ny situasjon). Og jeg var ikke forberedt på det enorme beskyttelsesbehovet jeg følte, som gjorde at jeg nesten ikke turte sove av frykt for at ungen ikke skulle ha det bra mens jeg sov.. Men det gikk over etter et par netter. Og godt var det, ellers hadde jeg vel ikke fungert noe særlig! Ellers ble jeg ikke akkurat sylslank dagen etter fødselen, men det var egentlig ikke så viktig..

[Anonym bruker]

Jeg som ikke visste om morkaka her...

 

Jeg trodde også alle babyer elsket vann og elsket å bade. Det gjorde ikke min, hittil har hun kun badet maks 3 ganger i uka (de første 8 mnd badet hun ca. 1 gang i uka og etter behov). Nå har hun begynt å like vann bedre, men det er fordi hun får leketøy med i vannet. Hårvasken er fortsatt ikke noe hun liker, men det kommer jeg heller aldri til å forvente av et barn;-)

 

Fikk mange aha opplevelser. Hadde forventet at tilværelsen min skulle bli blytung og at jeg kom til å kollapse. Men til tross for en meget aktiv frøken i tidlig alder (og som helst ikke skulle sove lenger enn 30 min på dagtid mellom 5 og 9 mnd ca) så har jeg klart det uten å kollapse! Jeg overrasker stadig meg selv, det man trodde var umulig før blir mulig. Jeg er alenemor til snuppa og har vært det siden fødsel, så jeg aner fremdeles ikke om jeg ville hatt det så mye enklere med barnefar. Og da tenker jeg på forventningene jeg ville hatt til han og hvor sliten jeg ville blitt av masingen og kranglingen (jeg vet det ikke er tilfelle for alle, men har inntrykk av at mange småbarnsforeldre krangler en del om hvem skal gjøre hva osv).

[Anonym bruker]

at jeg fikk skikklig depperasjon av å amme. fikk tabletter for og få bort melka og depprasjonen forsvant.

 

med mitt andre barn håpet jeg på og få det til. men det samme skjedde. veledig merkelig for jeg ønsket virkelig og amme og prøvde så godt jeg kunne. men deprasjonen tok over. og så rart som det høres ut som, så kom det av melka i brystene.

[Anonym bruker]

Deprasjon?

[Anonym bruker]

Tror det skal være depprasjon med to p'er. Usikker på hva det er jeg også.

[Anonym bruker]

At amming kunne være så vanskelig og jæ*** vondt! Tenkte at å amme måtte vel være det letteste i verden. Jeg hadde pupp, ungen hadde munn, var vel bare å koble den på det. Haha... Jaja, det gikk seg til.

 

Så trodde jeg at jeg ville gråte av lykke og føle den største kjærligheten ever med en gang babyen var ute. Er jo det alle forteller. Alt jeg følte var en lettelse over at fødselen var over, at jeg var trøtt, sulten og måtte på do, og helt egentlig synes det var veldig skummelt med denne lille saken de la på magen min som bare skrek. Synes ikke det var det minste fantastisk eller verd strevet akkurat der og da, men morsfølelsene kom etterhvert altså. Det bare tok et par måneder.

 

Og det med at med en gang ungen er ute, så er alle smerter borte. Bullshit! Joda, riene er bore, i hvertfall fram til etter-riene kommer, men det er jo fortsatt sårt og ømt, morkaken skal ut, man skal kanskje sys osv. Var ikke litt forberedt på hvor mye vondt det var etterpå også.

 

Uff ble ikke mye positivt dette, men ting jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg før jeg fikk førstemann. Har nå fire barn og synes det er supert å være mamma, så du har ikke noe å grue deg til sånn sett, men enkelte ting kan bli tøffe en periode før det blir bedre

[Anonym bruker]

At babyen bæsja hele tiden... Byttet bleie med avf. i etter hvert måltid til han begynte med grøt. Også på natta. Og han spiste hver andre time, natt som dag. Noe som også var en overraskelse. I følge boka skal de jo spise hver 3.-4.time.

 

Det hjalp å være på farten da. I vogn/bil sov han time på time på time. Deilig:)

 

Det var også en overraskelse at det tok laaaaang tid å venne til fast føde. To mnd fra vi begynte til han spiste noe slik som en porsjon.

 

Jeg visste heller ikke hva søvnmangel gjorde med meg. Nå har ikke vi hatt de helt enorme problemene, men frem til nattavvenning i åttemåndersalder sov jeg sjelden (!!!!) mer enn 2 timer i strekk. På det verste var vi oppe hver time på natta. Var konstant i "ørska" og når mannen kom hjem fra jobb var det rett i seng en time eller to for min del. Hadde behov for å komme meg ut på åpen barnehage osv. Mange sier: sov når babyen sover! Og ja, det er viktig å få presset inn litt søvn, men det var ikke så lett bestandig. Å møte andre voksne var bedre enn å sove:) Men prioriter søvn de første ukene, særlig dersom du får en krevende baby:) Mitt beste råd.

 

At amming var vanskelig hadde jeg lest en del om. Så jeg var forberedt på å slite(tok mange dager å få melk), men det som var vanskeligst var å SITTE og amme. Hehe. Fikk det IKKE til. Men det kom etterhvert.

 

At en baby ikke kunne ligge for seg selv i det hele tatt, var også en overraskelse. Kroppskontakt eller vugging 24/7. Samsoving ble helt nødvendig for å overleve. Han sutret hele døgnet, bortsett fra de timene han sov. Trillet laaaange turer for da var det i det minste litt "fred å få". Det viste seg at han hadde låsninger i nakken. Tok han til manuellterapeut, og da han var 4 mnd hadde vi fått en ny baby som var blid som ei sol.

 

 

[Anonym bruker]

Trodde jeg kom til å gråte når hun var ute, men neida, jeg var bare paff! Og jeg gråter seriøst når jeg ser en hvalp komme til^^

 

Etter-riene var jeg ikke forberedt på. De var like sterke som åpningsriene mine, og fikk de jo hele tiden når jeg ammet. Dette varte i 6 dager.

 

Jeg fikk også spinalmigrene, etter en spinalbedøvelse de setter i ryggen. Dette varte i 6 uker.

 

Stingene mine satt også i 6 uker! Jeg måtte dra dem ut selv. Heldigvis var det bare pyntesting.

 

Det var veldig vondt å amme, for dattera mi hadde trøske som ikke gikk bort. Da fikk jeg soppinfeksjon i puppene, og betennelse.

 

Jeg visste heller ikke hvor enkelt det skulle være, for meg, å ta vare på henne. Alt kom automatisk, heldigvis:)

[C.L.H85]

 

 

Jeg trodde at alle babyer elsker trilletur, men det gjorde ikke min før hun var 4 mnd- Så satt mye inne i starten.

 

Jeg skjønte ikke at nærhets behovet betydde at jeg skulle ha en baby sovende på brystet til alle døgnets tider, eller at de vil være som limt til deg de første 3 mnd.... Eneste sted jeg var alene var i dusjen.

 

 

Jeg trodde at jeg og samboer var 100% likestilt i baby sammenheng.... Men mamma er viktigst i starten og ergo sover mindre.

 

Jeg trodde ikke babyer begynte å skrike/gråte, om natta med en gang man kom fra sykehuset. Fra kl 23-05 var mini våken og sjelden fornøyd, dette varte de 3 første ukene

 

Jeg trodde ikke jeg skulle bli tatt sånn på senga;) Hadde forberedt meg i 9 mnd, men det kom allikevel som et sjokk;) Nå har man en ny sjef i huset! Koselig med ny sjef har jeg funnet ut, var på tide å bytte ut ledelsen uansett;).

 

 

[Anonym bruker]

At gravidieten og sykehusoppholdet skulle bli et helvete. Det var en lettelse å få komme hjem med den lille. Fikk prematur, så det ble ekstra jobb, men ikke noe det ikke gikk å takle. Kjente til det med prematur fra før og synes ikke det var så ille.

 

Noen tror de kan leve som før etter at de fikk barn, det kan man bare glemme. MEN etterhvert som barnet vokser til må man finne en god måte for å dekke alle familiemedlemmenes behov (litt for alle).

[Anonym bruker]

Som gravid 17åring ble jeg overrasket over den følelsen å ha noe levende inni seg. Den klumpen som buler i bunnen av magen når man ligger på ryggen, en 3-4 mnd på vei, at den ikke ville synke, den fascinerte meg. At fødselen ikke var så ille som jeg forventa, samtidig som at det var mye verre fordi den var så ubeskrivelig, sjokkerte meg.

 

Jeg trodde også at amming var "easy-peasy"... Og det var egentlig greit, med tanke på melka. For melk hadde jeg greit med, ren fløte visstnok - for gud som den ungen la på seg i starten!!! Men det var vondt. å fyttisatan så vondt det var i starten!!!! de første dagene var det etter-riene mens jeg ammet som var vondt. etter det fikk jeg kjempeømme brystvorter, noe jeg regnet med at skulle forsvinne. Men neida. Det ble verre!! jeg BLØDDE fra puppene! og stakkars babyen spiste blod, jeg ville nesten ikke amme men alle sa jeg bare skulle forsette... Men jeg synes jo det var så ekkelt at babyen måtte spise blodet mitt!!! Heldigvis ble amming greit etter tilvenning, og jeg tenkte ikke over det. Men jeg ble litt skuffa over at det ikkevar så fantastisk, for alle fortalte meg at det var sååå koselig og sååå bra! Jeg ammet i 6 mnd, da gadd ingen av oss mer..

 

Jeg trodde også at min samboer skulle være litt mer til hjelp. men han våkner ikke en gang når babyen grårer!!!! jeg må bokstavelig talt sparke ham ut av senga hvis han skal stå opp med ungen isteden for jeg, hvis det er "hans tur"*(sånn ca en gang i mnd!!!!)

 

Og en ting jeg ble veldig sjokkert over.. hehe... det var at man faktisk kan elske noen mer enn alt i hele verden. All den kjærligheten man føler ovenfor barnet sitt, med viten om at du ville uten å nøle gjort alt som sto i din makt, og vel så det, for å gjøre det beste for barnet ditt. At ingenting kan komme mellom den kjørligheten! Jeg visste jo at man kom til å elske barnet sitt, men den følelsen jeg har... mammafølelsen... jeg hadde ALDRI trodd at den kunne være sååå sterk!!! jeg elsker jo samboeren min, og trodde jeg elsket ham mer enn alt. men han er ikke engang i nærheten av barnet vårt!

 

Nei jeg kunne sikkert fortalt i evigheter over alt det jeg ble sjokkert av og som jeg ikke hadde trodd om det å få barn, men det er bare no en må gjennom og føle på selv, for ingen har det likt...

[Anonym bruker]

Jeg ante ingenting om at åpningsriene før fødselen var de værste og å trykke ut ungen var blåbær i forhold.

Ante heller ikke at jeg kom til å blø i flere uker etter fødselen var over.

[Anonym bruker]

Hva er depprasjon og hvorfor får man det av å amme? :-O

[Anonym bruker]

Takk for svar jenter, her var det mye interessant

 

HI

[Anonym bruker]

At det skulle være så altoppslukende å få barn! Det føles som ungen mer eller mindre satt klistret fast til meg 24/7 hele det første året og jeg "mistet" meg selv litt, selv om det selvfølgelig ikke var sånn. Det ble bare så stor omveltning, og derfor ble dette inntrykket så sterkt.

 

Jeg visste jo at de skulle ha mat hver 3. time døgnet rundt og ellers sove, så jeg tenkte at det ble en enkel jobb og mye fritid. Var overhodet ikke forberedt på hvor slitsomt det ville bli og hvor avhengig de var av nærkontakt og foreldrene det første året.

 

Årsaken til at det ble så slitsomt for oss var ammeproblemer. Det var jeg heller ikke forberedet på, siden alle jeg kjenner har fått til å amme, så tenkte i min naivitet at det ikke skjer meg.

 

Det er rett og slett ikke mulig å forestille seg hvordan det er få barn før man får det selv...

[Anonym bruker]

At babyer blir født med en personlighet og at denne er veldig forskjellig fra baby til baby!

 

Jeg trodde man kunne "lære" babyer og småbarn omtrent alt, og at oppdragelse var alfa og omega. Nå ser jeg at det er myyyye som er vanskelig å påvirke og at det rett og slett er en del av hans personlighet.

 

Og derfor ble jeg også veldig overrasket over å få en baby som nektet både å ligge/sitte i vogn (bortsett fra når han sov) og sitte i bilstol. Samme hva jeg gjorde så var det ikke mulig å få til noen av delene før han ble 1-1,5 år.