Hva fikk dere til å bestemme dere?

[MaybeAgain]

 

Vi har akkurat vært på infokurs om fosterbarn ifm at vi over lang tid har diskutert om vi kunne passe som fosterforeldre.

 

Mange tanker i hodet...

 

Den største er kanskje; hva om barnet blir tilbakeført...? Og hvor stor grad av sikkerhet kan man ha rundt en plassering som er ment for livet? Frykten for tap er kanskje den største usikkerheten...

 

Uansett; hva fikk dere som allerede er eller skal bli fosterforeldre til å bestemme dere for å så bli? Hva "tippet balansen" når dere befant dere der vi er i beslutningsprosessen nå?

 

Sitter her med papirene som skal fylles ut, og er veldig usikker frem og tilbake. Mener vi har mye å by på for et barn og har veldig lyst, men det er en stor beslutning og et stort ansvar - for livet, håper vi....

 

 

[Libido-]

Pride kurset helt klart! Jeg var vel egentlig godt bestemt før vi begynte, men mannen litt mer usikker. Han ble helt klart overbevist, og jeg enda mer =)

Hvilke papirer er det du sitter med? Påmelding til Pride? En kan jo bestemme seg underveis, det er en lang prosess før man takker ja. Så skal en jo også bli godkjent.

Anbefaler hvertfall kurset på det varmeste, samme hva dere skulle landet på til slutt =)

[MaybeAgain]

Papirene er en slags "selvangivelse" for familien. Noe man fyller ut før første hjemmebesøket.

 

Det virker som om dere allerede er fosterforeldre kanskje?

Det store spørsmålet mitt er da.... hvor sikker kan man være på at en langtidsplassering varer livet ut. En ting er jo hva de sier. Men i samme åndedrag sier de at det kan jo hende at barnet skal tilbakeføres... Noe som selvsagt er flott, dersom det er til det beste for barnet. MEN for fosterforeldre må det jo være død for sjelen....

 

Det er kanskje den største frykten. Å engasjere seg med hele hjertet for at barnet så skal forsvinne igjen...

[Libido-]

Ja det er vi =)

Skjønner. Lever papirene, meld dere på kurs og ta det derfra er mitt beste råd. Der vil dere få svar på alt dere måtte lure på.

Man kan aldri være sikker. Men i noen saker ser jo BV at det er ganske heavy saker og de kan med erfaring _anta_ at barnet blir i fosterhjem. Derimot skal man alltid ha i bakhodet at ingen sak er 100% sikker. Det igjen skal ikke gjøre at man distanserer seg fra barnet.

En må bare tenke som så at man gjør det beste for barnet, at om barnet blir i 6 mnd eller hele livet, så har DU gjort en forskjell for dette barnet.

Hos oss er det enda ikke avgjort, og vi er selvsagt redde for å miste barnet. Men vi velger å ikke tenke på det i hverdagen, jeg klarer det faktisk ikke. Og tror nok jeg hadde blitt gal om jeg skulle gå å tenke hvis, om og men.. Mister vi barnet kommer det selvsagt til å bli en stor sorg, men vi velger å ta det når det eventuelt kommer.

Lykke til med prosessen =)

[Anonym bruker]

Man trenger ikke bstemme seg før PRIDE kurset er ferdig, så jeg vil anbefale deg og ta det også bestemme dere.

 

Det mange ikke tenker på er at man kan faktisk bestemme litt selv om plasseringen (vi ønsket langtidsplassering og fikk det).