Forhold til hverandres foreldre

[Anonym bruker]

Hvordan går din partner overens med dine foreldre? Og hvordan går du overens med partners foreldre? Drar dere alltid sammen til hverandres foreldre?

 

Samboeren og jeg er i et litt dårlig spor på det overnevnte. Han føler vi er lite med hans foreldre og jeg syns vi er lite med mine foreldre Vi går forsåvidt godt overens alle sammen, men det ligger kanskje litt i at forholdet er forskjellig.

 

Forelda hans ber oss ganske ofte på middag, men de tar seg sjelden en tur innom oss. Mine foreldre ber oss ikke så ofte på middag, men på kaffebesøk innimellom og de kommer innom oss med jevne mellomrom. Kanskje det er derfor vi oppfatter ting som vi gjør?

 

Er dere opptatt av å bruke like lang tid på deres foreldre? Jeg merker begge to kommer veldig i forsvarsposisjon når vi kommer inn på det temaet. Jeg syns alltid samboeren min sier at vi bare skal ta en liten tur til mine foreldre og jeg blir lei meg hver gang han sier det. På en annen side sier han ofte at vi ikke skal bli lenge hos hans foreldre heller. Vi bor i nærheten av hverandre alle sammen.

[Anonym bruker]

Foreldreforhold kan være komplisert, og har nok lett for å sette folk i forsvarsposisjon... Nå er situasjonen annerledes for oss, da både mine og hans foreldre bor på en annen kant av landet enn oss, men de bor imidlertid ikke så forferdelig langt fra hverandre.

Jeg går absolutt ikke godt overens med hans foreldre, og mistrives rett og slett når vi er på besøk der. Han går i grunnen godt overens med mine foreldre, og vil gjerne dit på besøk, mens han holder ut bare noen få dager sammen med sine egne foreldre. Sånnsett er jeg vel veldig heldig, for i og med at vi har ganske så likt syn på saken, så tilbringer vi stort sett alltid mest tid sammen med mine foreldre.

[Anonym bruker]

Her er dette tungt. Jeg liker ikke mine svigerforeldre i det hele tatt. Dette må jeg skjule så godt jeg kan og være med de flere ganger i måneden.

Men sitter jo der og føler meg som en idiot i blant.

Men kommer aldri til å hindre de andre til å være sammen med de.

Og det blir for dumt å boikotte de selv og selv om jeg av og til har lyst å slå de hardt i hode med en spade.

 

Pga dette leiter min mann med lykt og lupe etter noe hos mine foreldre fordi hans er både sære og gjør mye feil.

Og han blir faktisk irritert over at han ikke finner noe å klage på.

Så ja, greie og hjelpsomme svigerforeldre kan visst være dumt det og

[Anonym bruker]

her er ikke forhold mitt til svigers veldig bra. jeg jobber heldigvis noen lørdager så de drar da til svigers. familien min er vi lite hos. mannen har skjelden lyst. syns min ste far er så rar på mange måter. og andre ting jeg ikke vil gå inn på... jeg har jobbet hardt med å gå overrens med mine svigers.. men etter mange år så orker jeg ikke prøve så hardt. min mann prøver overhode ikke med min familie. aldri gjort det heller.

 

vi ser svigers ca hver 2-4 uke. mens min familie kan det gå 1-3 måneder uten å se. svigers bor en time unne mens mamma bor 5 min unna med bil.

nå på sommern har jeg begynt å sykkle til mamma med ungene. slik at ungene og mamma skal kunne ha et forhold. samt at jeg trives hos mamma.

 

trist at det skal være sånn.

 

 

[Anonym bruker]

Mine foreldre bor en time unna oss, hans foreldre bor på en annen kant av landet.

 

Så vi er naturlig nok mest med mine foreldre.

 

Han kommer kjempegodt overens med mine foreldre og elsker å besøke dem. Jeg kommer bare sånn passe overens med hans foreldre, men anstrenger meg for å ha en god tone med dem allikevel siden jeg vet det er viktig for ham.

 

Vi er klar over at det blir forskjeller, men vi er VELDIG bevisst på at vi ikke skal sammenlikne foreldrene våre slik dere gjør. Det vil aldri gå bra. De er jo veldig forskjellige, og vi forholder oss ulikt til dem. De oppfører seg også veldig forskjellig overfor barnebarna, har helt ulik tankegang når det gjelder gaver, penger, holdninger osv. Men som sagt sammenligner vi aldri når det gjelder noe av dette.

 

Så dere må rett og slett slutte å sammenligne på denne måten og måle dem opp mot hverandre.

 

Kanskje det kunne være greit om du innimellom dro alene med barna til dine foreldre og han gjorde det samme til sine foreldre sånn at dere på den måten begge fikk ansvar for å dekke "besøksbehovet" for deres respektive? Altså han har ansvar for å besøke dem så mye han mener det er behov for, og du har det samme ansvaret for dine foreldre?

[Anonym bruker]

Vi kommer godt overens alle sammen. Det blir litt forskjell pga at et foreldrepar bor nærmere enn det andre. Det er også ifht deres ønsker at det blir litt forskjell. Det har aldri falt meg inn at det skulle ha noe å si. Vi feirer ofte ting sammen alle sammen og det er også litt ymse hvemm som er "vert" ved disse anledningene. Våre søsken (på begge sider) involveres selvsagt i invitasjonene, så det hender vi blir en del folk (ved høytider altså).

 

Jeg snakker med svigermor minst en gang i uka om vi ikke rekker å dra på besøk eller å sees. Snakker med mine foreldre flere ganger i uka (eller møtes).

[Anonym bruker]

Moren til min mann bor ca 15 min unna oss (faren hans er død). Vi blir innimellom invitert til henne på søndagsmiddag. Ellers ser vi henne omtrent hver eneste uke. Av og til drar mannen og barna på besøk til henne uten meg, da jeg ofte syns det er litt kjedelig å sitte i leiligheten hennes i fler timer. Jeg syns hun er en veldig hyggelig dame, og hun er veldig snill - jeg er kjempeglad i henne - MEN hun har en tendens til å bli veldig pågående, føler jeg. Hun ringer hver eneste dag, ofte fler ganger om dagen, for å spørre om ting hun ikke har noe med.. Dersom mannen min ikke orker å svare ringer hun meg.

 

Hun ringer ofte for å spørre om usaklige ting. For eksempel spørr hun om hvilket klokkeslett ungen våknet på (det gjorde hun hver eneste dag i 2-3 uker en periode, helt til mannen min sa fra om at det ikke spillte noen rolle når ungen våknet), og andre ting som ikke er relevant. Jeg skjønner at hun vil ha mye med oss å gjøre, da det kanskje kan bli ensomt for henne til tross for at hun har mange venner, jobb og en ny kjæreste (som bor laaangt unna). Ellers elsker hun barnebarna og er en supersnill bestemor. Min mann er hennes eneste barn. Jeg føler at jeg har et godt forhold til svigermor, av og til finner vi på ting bare jeg og hun - men det er sjeldent. Jeg reiser aldri og besøker svigermor alene uten barn / mann.

 

Min familie bor 2 timer unna. Som regel reiser vi sammen når vi skal besøke de, men det har også hendt at jeg og barna reiser alene. Min mann reiser aldri alene for å besøke de. Når vi først drar dit blir vi der gjerne en helg, eller lenger dersom det er ferie. Mine foreldre er veldig glade i barnebarna og er veldig flinke med de. I hverdagen ringer de kanskje 1 gang pr. uke, men jeg ringere oftere.

[Anonym bruker]

Jeg har for første gang i mitt liv opplevd å ikke ha en godt forhold til svigermor.

Vi er der regelmessig og det er trivelig og alt det, men svigermor slarver så stygt om alle. Hun slarver til og med om mine foreldre mens jeg er der gjerne på fest og lag - jeg blir helt satt ut. Og jeg tar det ikke opp med henne for å holde på husfreden, men nå begynner jeg å ha fått nok da det er enda mer som har skjedd. Hun er verdens største pessimist og er så negativ til alt at hun drar alle ned med seg. En skikkelig energisluker.

 

Jeg har er godt forhold til resten av familien hans tror jeg da, føler dog at moren hans baksnakker meg til familien sin så usikker hvor mye de legger i det, de kjenner henne jo de også så forhåpentlig vet de å ta ting hun sier med ei klype salt.

 

Samboer har et godt forhold til mine foreldre - men så er de jo også helt motsatt av hvordan svigermor er.

[Anonym bruker]

Vi har et kjempe forhold på alle måter.Svigers bor 3 min fra oss med bil og de er stadig innom på besøk /vi hos de.

[Anonym bruker]

Vi å sliter litt der!

Foreldrene hans er skilt, faren bor 2 og en halv time unna og moren en time unna. Mine foreldre bor også en time unna, men helt andre veien!

 

Han går veldig godt overens med mine foreldre og har ved flere tilfeller blitt med Pappa ut på ting når vi har vært hos de. De driver i garasjen sammen flere timer. Hvor jeg er inne med mamma. Vi spiser middager sammen og det virker til at han trives veldig godt der oppe =) Jeg snakker med mamma eller pappa hver dag, opp til flere ganger om dagen.

 

Men derimot, han har ikke veldig godt forhold til sine. Eller de har vel kanskje et godt forhold, men de snakker typ aldri sammen! Vi har vært sammen i to år, på den stunden har jeg vært hos moren hans 1 gang, ho har vært her ved bursdagen til samboer og svingt innom hvis de har vært i nærheten. vi har vært hos faren hans to ganger og han her en gang. Men utenom det snakker han aldri med faren sin omtrent. en tlf. 3 hver måned kanskje. Han har også vært et kvarter unna uten å komme hit. og sier alltid han skal komme, men det blir aldri noe. Og sånt blir jeg skuffa over, på hans vegne også. For samboer gleder seg jo, men faren dukker aldri opp. Og vi går virkelig ikke overens. Jeg misstrives som et vondt år der. Jeg er helt utenfor når faren i flere timer kun snakker med samboer og evt. meg når han forteller om barndommen, ungdomstia og de andre damene samboer har hatt! Jeg er ikke interessert i det overhode. Men har jo blitt med til han fordi jeg vet det er viktig for han jeg bor sammen med. Men hvor lenge skal jeg holde på med det hvis det ikke forandrer seg og han aldri kan besøke oss? Det skal og nevnes at han alltid drikker når vi er der :/

 

Moren hans har jeg vel et bedre forhold til ho er super hyggelig. Men har fortsatt ikke god kontakt. Så vet ikke hva vi skal gjøre for å forandre på det. virker som kun vi prøver. Så hva skjer når babyn kommer? Vil jo at barnet mitt skal vite hvem farmor og farfar er også :S

[Anonym bruker]

Tja... jeg har egentlig ett greit forhold til svigerforeldrene mine (som er skilt), men far til mannen min engasjerer seg lite og vi ser dem sjeldent.. Men for all del en koselig mann.

Svigermor kommer jeg vel greit overens med, men føler til tider at jeg har vanskelig for å "takle" hennes meninger og væremåte til tider. Men vi er vel bare forskjellig og det er aldri noe krangling

 

Ser forresten henne også ganske sjelden da hun bor 2 timer unna.

 

Så vi ser mye mer til min mor og stefar, men pga problemer de har, så holder vi til tider litt avstand og de passer ungene sjeldent.

Min mann plages med alt min mor kan finne på å gjøre og si, men er likevel med om vi skal besøke dem.

 

Var kanskje ikke den rette til å svare på det her, siden ting er litt spesielt

[Anonym bruker]

Sambo har et godt forhold til mine foreldre og min familie, jeg har et godt forhold til hans familie men sliter litt med svigermor. Kan egentlig ikke klage på henne for hun er snill og omtenksom men vi er på mange måter så utrolig forskjellig.

 

Hun interesserer seg ikke for noe av det jeg gjør - men det er kanskje ikke så rart, hun jobber i kiosk og jeg jobber på et forskningsinstitutt. Når jeg snakker om noe så bare bytter hun tema mens jeg er midt i en setning, hun lytter aldri når jeg snakker og hun spør meg aldri om noe. Hun degger for mannen min så jeg blir kvalm og til og med lyver for han og tar "æren" for ting jeg har gjort sånn at han skal se hvor flink hun er til å passe på han.

Og så snakker hun babyspråk til meg og invaderer intimsonen min da hun er en ekstrem close-talker.

 

Bortsett fra det er hun grei, veldig opptatt av at jeg ikke skal anstrenge meg for mye og vil gjerne lage middag til oss og inviterer oss ut osv. Men mye av det hun gjør tror jeg igjen ligger i at hun vil at mannen min skal se hvor flink mamma er. Er litt synd i henne som er såpass usikker. Og disse få og ikke spesielt store tingene er nok til at jeg gruer meg hver eneste gang jeg skal dit. De bor to hus unna så vi sees endel, men ikke så veldig mye for de er ganske hjemmekjære. Huff er ikke lett. Mannen syns det er leit at jeg ikke er så keen på hans familie men jeg har sagt hvorfor. Hun tar for eksempel parti med han om det er noe, om vi så diskuterer hvor XX er når hun er der så tar hun parti med mannen og jeg kjenner det irriterer meg grønn.

 

Ja det var dagens utblåsning.

[Anonym bruker]

Både svigermor og mine foreldre bor ca 20 min unna med bil, men i hver sin retning. Jeg har et greit nok forhold til svigermor, til tross for at hun er svært forskjellig fra mine foreldre. Samboeren min irriterer seg veldig over sin mor, hun ringer 2-3 ganger i uken, og alltid er det noe som må fikses for henne. Vår kontakt med henne er som regel på hennes premisser, hun er nok en dame som krever litt mer enn hun gir. Men for all del; hun er da også blid og omgjengelig. Mine foreldre er stikk motsatt; de vet ikke hva godt de kan gjøre for andre. De forguder samboeren min og har et veldig fint forhold. Jeg er veldig spent på hvordan situasjonen med foreldre og svigermor blir når lillegutt blir født i januar, det blir mine foreldres første barnebarn, og de gleder seg stort!