Hva mener du; skal man holde sammen for barnas skyld?

[Anonym bruker]

u/t

[Anonym bruker]

Selvfølgelig ikke!

 

Krangling og foreldre som er ulykkelige er mer "skadelig" enn foreldre som bor fra hverandre noen gang kommer til å bli!

 

Dummeste innlegget jeg har sett på lenge....

[Anonym bruker]

Hvorfor mener du innlegget er dumt? Jeg spør fordi jeg har hørt om andre med ulik oppfattelse av din.

[Anonym bruker]

Det burde da være opplagt at det ikke er for barnas beste med ulykkelige foreldre? Dessuten sender man ut feil signal for barna, særlig om noen av barna er tenåringer. "Hold sammen til tross for at det egentlig er over". Krangling vil også forekomme, noe som ikke er bra for barna uansett alder.

 

De med annen oppfattelse har sannsynligvis ikke vært i situasjonen på noen som helst måte selv, så jeg kan jo egentlig ikke klandre de.

 

Men jeg kommer fra en familie der foreldre ikke var sammen fordi de brydde seg- og var glade i hverandre. Selv om de aldri sa det til oss barn, har vi alltid merket at noe er galt.

 

Hilsen den du spurte.

[Anonym bruker]

ok :-) Men Husk at ikke alle har lik opplevelse som deg. Har også likt syn på dette som deg nå. Men hadde ikke det før, fordi jeg faktisk har hatt det ganske bra med foreldre som har holdt sammen. Ville egentlig bare høre hva andre tenkte om dette også.

[Anonym bruker]

Jeg må si jeg beundrer foreldrene til de som har hatt god barndom selv om foreldrene kun holdt sammen for barnas del. De har tydeligvis klart å unngå krangling og klart å få det til å se ut som om de faktisk bryr seg om hverandre. All ære til de.

 

Men synes likevel det beste er å gå fra hverandre når man har innsett at det ikke fungerer lenger. Selv om man er flink til å unngå slike krangler og ubehag, så vil man jo ha det bedre med seg selv etter bruddet.

 

Hilsen meg du svarte til nå

[Anonym bruker]

Generelt sett er ikke gresset grønnere på den andre siden. Det er som regel en grunn til at man fant hverandre og lagde barn sammen.

Man må prøve å finne tilbake til det.

 

Mange gir opp altfor lett!

 

 

Jeg snakker her ikke om forhold der den ene parten har psykiske problemer, rusproblemer e.l. i så stor grad at dette går ut over familien over tid.

 

 

[Anonym bruker]

Så lenge man greier å fungere bra sammen med partneren man får barn sammen med, syns jeg at man skylder barna å bli i forholdet. Det vil si at man lever som venner, kjærligheten har tatt slutt, men man fortsatt har hengivenhet for hverandre, og har et felles mål om å gi barna en trygg og god oppvekst.

 

Er det mye krangling og såre følelser bør man avslutte forholdet, og gi barna den beste oppveksten man på hver sin kant.

[Anonym bruker]

Man trenger da ikke være ulykkelig selv om man bare holder sammen for barnas skyld? Det er ikke obligatorisk å hate hverandre fordi kjærligheten har tatt slutt!...

[Anonym bruker]

Man kan jo være venner og bry seg om hverandre selv om kjærligheten tar slutt.Man trenger ikke å gjemme seg bak barna for at man vil flytte fra hverandre og finne seg en ny.Selvfølgelig er det ikke sunt å vokse opp med foreldre som hater hverandre etc,men det sier vel seg selv

[Anonym bruker]

Nei, men jeg synes man skylder både seg selv og barna å gi forholdet et sjanse i det minste. Være seg samlivsterapi eller jobbe med kommunikasjonen før man gir opp. Men det er bedre å gå hvert til sitt hvis ingenting fungerer, krangling i det lange løp er jo ikke bra for barna. barn tåler at foreldrene krangler en periode eller en eller annen gang, men det bør ikke være foreldrenes krangling som farger oppveksten.

 

Mannen og jeg har had våre tøffe perioder selv, i grunn når jeg tenker etter så hadde vel mange andre gitt opp for lengs. Men jeg er virkelig glad vi har jobbet oss igjennom, for nå er vi lykkeligere enn noen gang sammen og vi krangler ikke som før, er vi uenige så diskuterer vi problemet. Har vel blitt mye roligere og mer voksne begge to siste par årene.

 

[Anonym bruker]

Her kan det se ut som du aldri har vært i denne situasjonen 01:52. Det å holde sammen for barnas skyld trenger ikke å bety at man er ulykkelig.

 

Vi var oppe i denne situasjonen for ett år siden. Vi var helt bestemt på å gå fra hverandre. Følelsene var helt borte fra begges side. Men vi har funnet ut at vi har tross alt satt to barn til verden og at de fortjener noe annet enn at foreldrene deres går fra hverandre. Vi satte oss ned og pratet om hva vi kunne forvente av hverandre og forholdet vårt og hvordan vi skulle gjøre dette. Dette fungerer fint for oss. Er overhodet ikke ulykkelig, men lever i et forhold med min aller beste venn!

 

Vi kan godt holde i hånden og ha sex++, men vi vet begge at vi ikke elsker hverandre som et kjærestepar kanskje skulle gjort. Vi er nok ikke så lykkelige som vi KANSKJE kunne vært, men laaaangt ifra ulykkelige. Så får bare tiden vise hva som skjer når barna blir voksne:-)

 

Jeg tror ikke noen sitter med fasitsvaret her, men at hver enkelt må gjøre det som er rett for seg selv. :-)

[Anonym bruker]

Personlig synes jeg ikke det nei.. Her var det mye krangling/skjellsord og drittkasting i mitt forrige forhold, og kjærligheten tok derfor helt slutt. Jeg var ikke tiltrukket av han lengre, og likte ikke den personen han var blitt.. Er ung og har mange muligheter foran meg, så ville derfor ikke leve ulykkelig resten av livet fordi vi har et barn sammen. Jeg var faktisk deprimert på slutten av forholdet, og det ligner ikke meg! Er nå i et nytt forhold og har det kjempebra.. Livet mitt står ikke lengre på vent grunnet en person

[Anonym bruker]

Jeg mener man bør holde sammen for barnas skyld. Kanskje folk hadde begynt å kjempe hardere for forholdet og familien man har valgt å starte, istedenfor å bare stikke så fort man får motgang i forholdet..

[Anonym bruker]

Nei

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke man bør holde sammen for barnas skyld hvis det er respektløshet, utroskap, vold, psykisk terror osv inne i bildet. Hvilke signaler sender det til ungene? At det er ok å baksnakke, denge, kjefte og mobbe sin partner, eller ligge med andre når man er i forhold? Ikke noe rart enkelte unger vokser opp til drittsekker sier jeg bare... De tror jo at slikt er normalt, og har ingen respekt for det motsatte kjønn.