Overhørte samtale hos jordmor i dag:(

[Anonym bruker]

Satt på venterommet hos jm i dag. Døren inn til kontoret var åpen, så jeg hørte alt som ble sagt på telefonen. (jm altså).

 

Hun ringte til en nybakt mor for å høre hvordan det sto til, det var IKKE bra! Så lurte hun på om hun ammet, det gjorde hun ikke og hadde heller ikke gjort ett forsøk. Mange andre spørsmål, som ikke overlot noen tvil om at denne moren hadde det vanskelig om dagen!

 

Uff, jeg ble helt dårlig på denne damens vedkommede. Ble ikke nevnt navn eller noe, så sånn sett er det greit.

 

Var bare deprimerende å være førstegangsgravid og å få høre alt som er vanskelig i nyfødtperioden på dette viset!

 

Er det slik for alle?

[Anonym bruker]

Ikke ukjent nei. Vi hadde en veldig tøff oppstart med nr 1, tøffeste perioden i hele mitt liv. Men det kan jo hende det går bedre med deg.

 

Forbered deg på det verste og forvent det beste!

[Anonym bruker]

Uff! Min mor har heldigvis planer om å være her en uke når jenten blir født. Etter i dag kjenner jeg at jeg er sjeleglad for det!

Hi

[Anonym bruker]

vel, for meg var det bare kos! (i den grad det å sove 2 timers økter gjennom hele natta og til dels dagen, og høre på hyling 1-2 timers tid pr døgn er kos da..) Er jo ikke alle som får fødselsdeprisjon (som det høres ut som denne damen kunne ha). Er kjempe kos med babyen, men så klart det er slitsomt! Men så lenge du har din normale psyke med deg, så klarer vi mammaer det utroligste!! Det går nok bra skal du se!

[Anonym bruker]

Jeg hadde moren min hjemme hos meg hver dag den første uken og det var veldig fint! Så bortsett fra såre brystvorter og en vansindig tretthet var det en kjempekoselig tid. Det er likevel lurt å forberede seg på at det ikke er rosenrødt de første ukene. Å få søvnen avbrutt i tide og utide kan være vanskelig å venne seg til, å få laget seg en brødskive kan være en utfordring og for ikke snakke om den luksusen det er få tatt seg en dusj... Det går seg til det og!

[Anonym bruker]

Merkelig å ta en slik samtale med åpen dør!

[Gjest Tutt1-2-3!]

Jeg er trebarnsmor selv.

Første gangen var egentlig det meste rosenrødt, og det selv om jeg var både ung, og alene med gutten nesten fra starten! Ingen kom og var hos meg, og det ønsket jeg heller ikke! Gutten var en drømmebaby, og selv om det selvsagt var litt nattevåk første månedene, så trivdes jeg med alt! Gutten ble etter hvert mye syk, men det er en annen historie (fra han var 9 mndr)

Andre gangen var vi to foreldre og en storebror på nesten 7 år, men fikk utdelt en baby som var sin brors rake motsetning. Det, kombinert med at jeg gikk inn i en depresjon og at pappen ikke taklet farsrollen noe særlig, gjorde hele første året til gutten veldig tøft for flere i huset... Heldigvis gikk det seg til, og vi greide på et vis å berge forholdet, og kom nok sterkere ut!

Tredje gang kom babyen som er velig lik sin eldste bror, min psyke er frisk, og pappaen har kommet over "babyskrekken" han slet med sist! Jenta kom i begynnelsen av mai, og jeg tør påstå at vi ikke har hatt noen "daler" så langt! Gutta trives med baby i hus, og det gjør vi foreldre også!

 

Poenget er at det trenger ikke være ille i det hele tatt! Det er så mye som spiller inn! Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg fikk sønnen min i slutten av Mai (mitt første barn) og i motsetning til flere her,så har det vært en drøm:)

Han sov masse både natt og dag,gråt kun når han var sulten og hadde mageknip. Jeg slet mye med amming og gikk til en ammepoliklinikk lenge,men med hjelp av en flink hs og fastlege fant vi ut av at han rett og slett bare skulle få mme. Og han har det kjempe fint alikevel. De støttet meg veldig med at babyen har det best når mamma har det bra. Nå er han 2.5mnd og fortsatt bare snill og god. Venninner er overrasket over hvor rolig han er. Har jo vært noen små humper på denne veien også selvfølgelig,men kun levbart:)

Håper du klarer og glemme den samtalen og bare glede deg til at babyen kommer. Mange har det selvfølgelig vanskelig med våkenetter,kolikk og lignende,men det er også de som har babyer som min. Skal krysse fingrene for deg at din førstegangs opplevelse blir like fin som min:)

Klem

[Anonym bruker]

..men hvordan kan du beskrive det som en drøm når du slet så enormt med ammingen? har du fortrengt det? jeg vil si at jeg ikke opplevde det som en drøm , men nettopp som et blodslit pga ammeproblemer...

[Anonym bruker]

Alle barn er forskjellige!

Jeg tør å påstå at mitt barn var en sann drøm når han var baby:)

Jeg var sammen med bf, men han jobbet mye og hadde en del hobbyer så jeg var mye alene.

Barnet mitt våknet på natten, men sovnet fort igjen. Vi sov også ganske lenge, så jeg var ganske så opplagt hver eneste dag.

På dagtid var han også veldig snill og enkel å ha med å gjøre.

Ammingen gikk veldig bra fra dag 1. Slet ikke med å komme igang med ammingen og hadde mer enn nok melk!

 

[Gjest eelis+kian ♥]

Jeg syns nå det var litt uproft av jm å holde døren åpen.

 

Men neida, det er ikke sånn for alle! Gutten min var en drøm. Han sov stort sett hele tida, gråt kun når han var sulten. Han har aldri hatt vondt i magen heller. Den første uken med amming var rent helvete, jeg blødde fra brystvortene og hadde kjempevondt. Så da jm ringte fem-seks dager etter fødselen for å avtale et hjemmebesøk, brast jeg i gråt og sa at jeg kom til å slutte hvis det ikke ble bedre snart (alle på sykehuset sa at gutten hadde riktig grep rundt brystvorten og alt så bra ut, så de kunne ikke skjønne hvorfor jeg hadde så vondt). Hun fikk selvfølgelig sånn smålig panikk, og dagen etter sto hun på døren. Men da hadde brystvortene på mirakuløst vis leget seg selv over natten, og så ammet jeg helt til gutten var 21 mnd!

 

Jeg syns nyfødtperioden var helt herlig. Han sov og sov og var så søt at jeg ville spise han helt opp! Vi koset masse, det var så deilig å være hjemme med lillegutten min hele dagen, ha han på fanget, spise sjokkis og se alle sesongene av Greys Anatomy på tre dager. Og så trillet jeg masse tur, og gikk ned 23 kg på 2 mnd, woho! Jeg savner å ha en nyfødt i hus.

 

Jeg er i tillegg alenemor, slå den du ;-)

[Anonym bruker]

Hvis det er meg (19.39) du skrev til,så har det gått så bra fordi jeg har vært rolig og ikke stresset med det. De beroliget meg da jeg dro fra Riksen etter fødsel at selvfølgelig gir du han mme også før du kommer hit og får ammehjelp. Vet at andre har opplevd ammepoliti på riksen,men de jeg pratet med var bare veldig fornuftige og flinke. Så selv om det var styrete med å prøve og amme,pumpe meg og gi tillegg,så syntes jeg alt har gått kjempe bra. Så nei ammeproblemene var ikke et blodslit...

 

[Anonym bruker]

Bra at det finnes positive historier også!

Hi

[Anonym bruker]

Det er forskjellig fra person til person. Noen hopper rett i morsrollen uten problemer og vil nærmest begynne på nestemann med en gang.

 

Sånn var det ikke for meg..... Jeg opplevde det som kjempe tøft. Ammingen var noe herk, jeg fikk ikke sovet noe spes på 3 uker da babyen var våken på natta å skreik, klarte ikke sove på dagen heller. Jeg tok meg selv i å grue meg til hver gang hun våknet... "Hva vil hun nå? , hvorfor gråter hun ? Osv...Kroppen var spent hele tiden og jeg savnet den ekstreme morsfølelsen alle snakket om.... Alle som kom på besøk gjorde meg stressa når de sa at jeg måtte koooose meg masse med nurket, for tiden går jo så fort! Ikke fort nok tenkte jeg....Var ensom og det var flere ganger jeg angret dypt på at jeg hadde fått barnet..(ikke stolt over det i dag).

 

Men..... Etter ca 3 mnd, så ble plutselig alt mye bedre? Jeg så litt lysere på ting;)) Jeg begynte endelig å bli kjent med nurket:)) I ettertid angrer jeg på at jeg ikke spurte mamman min om å være hos oss 1 uke eller 2, for det hadde hjulpet mye;) Jeg hadde hele tiden det mantraet at dette hadde jeg villet sjøl-så "suck it up"! Tåpelig ser jeg nå Hvorfor ikke spørre om hjelp?

 

Det som var den største omveltningen var at at det var noen som var totalt avhengig av meg 24/7... Skjønte ikke hvor altoppslukende dette var.

 

Som sagt ikke alle som opplever det sånn!! Jeg var bare ikke så realistisk i begynnelsen, pluss at det er en del hormoner med i bildet;)

Du greier det sikkert fint og kjempe lurt å ha sin egen mor i nærheten!! Angrer bittert på at jeg ikke ba om hjelp:) Men sitter nå og vet hva jeg skal gjøre når jeg får nestemann;)

[Anonym bruker]

Det er en vanvitiig overgang. Jeg husker jeg gråt og tenkte flere ganger "Hva er det jeg har gjort", "går det ann å levere han tilbake". Enda min sønn egentlig ikke var noe vanskelig barn, men å overgi sine egne behov 100% var vanskelig. For tro meg ingen baby viser hensyn uansett hvor drømmeaktig de er. Jeg var sjeleglad når gutten min ble rundt 1mnd, da gikk alt veldig mye lettere og vi fant vår egen lille rutine.

[Anonym bruker]

Da jeg fikk min datter vel alt veldig rart synes jeg. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, det var så rart at ho var min og at ho var 100% avhengig av meg... Alle var så glade for den lille jenta mi som kom til verden, men jeg klarte ikke å være så glad som de andre og det igjen gjorde meg bekymret. Det var en utrolig stor overgang som det er for oss alle og min usikkerhet gikk aldri på bekostning av behovene til min datter og etterhvert som dagene gikk og jeg ble mer og mer kjent med frøkna ble det færre og færre bekymringer og gleden overtok.

 

Det vi gjorde feil i førsten var at vi var dårlige på å si nei til familie og venner da de ville komme på besøk. Vi hadde opptil 5 "puljer" hver dag de første ukene. Jeg tenkte at noen av dem ville kanskje hjelpe til litt rundt huset, som jeg hadde blitt fortalt så mange ganger av andre, men det ble bare mer og mer oppvask. Det kommer aldri til å skje igjen! Hehe

 

 

[Anonym bruker]

Hehe! Ja, min mor kommer garantert ikke til å være en belastning!

Hun er mer sånn som vasker klær, lager middag og passer mens jeg får meg en dusj og en hvil;)

Bra mor altså!

[Anonym bruker]

Bare kos deg!

Mitt tips: skaff deg et bæresjal eller liknende. Alle barn er vel avhengig av å være i nærheten av mor de første ukene, når de ikke sover. Jeg fikk jo ikke gjort noenting. Med sjalet gjorde jeg alt det jeg gjorde før og når jeg skulle dusje og sånt så tok jeg bare med vippestolen inn på badet.

Bruk de hjelpemidlene du føler du trenger og dette forumet er helt topp til tips og råd!

[Anonym bruker]

Bare kos deg!

Mitt tips: skaff deg et bæresjal eller liknende. Alle barn er vel avhengig av å være i nærheten av mor de første ukene, når de ikke sover. Jeg fikk jo ikke gjort noenting. Med sjalet gjorde jeg alt det jeg gjorde før og når jeg skulle dusje og sånt så tok jeg bare med vippestolen inn på badet.

Bruk de hjelpemidlene du føler du trenger og dette forumet er helt topp til tips og råd!