Hjemme fella

[Anonym bruker]

Jeg har alltid likt å være i jobb,men har vært ett år borte fra arbeidslivet pga sykdom.Jeg har hørt folk si at om man blir vant til å gå hjemme kan man bli arbeidssky,men trodde aldri det skulle hende meg.Men...nå merker jeg at jeg gruer meg til å begynne å jobbe.Stresse om morgenen,forholde meg til mennesker rundt meg hele dagen(blir fort sliten av mennesker) og jeg fatter ikke hvordan jeg skal orke både jobb barn og hus.Mannen min har jo blitt vant til at jeg tar meg av ting hjemme nå.

 

Er det noen som har erfaring med å begynne å jobbe igjen etter å ha vært hjemme en stund som vil dele det med meg

[Anonym bruker]

Det er tungt og tøft de første ukene, men du kommer fort inn i det igjen. Kanskje du skal prøve å gradere sykemeldingen en stund, så du får en myk overgang?

 

Og så kan du kose deg med minnene at du fikk mulighet til å gå hjemme og "kose" deg (vet godt at det ikke nødvendigvis er så kos når man er syk, men noen gode minner har du helt sikkert) en stund. det er ikke alle som har den muligheten.

[Anonym bruker]

Gikk hjemme i 4 år, pga fødsel og sykdom, når jeg skulle starte opp igjen var det et helvete for meg. Men det handler rett og slett om å kaste seg ut i det, finn det som er positivt ved jobbingen, og fokuser på det til du finner det normalt/ gledene å dra på jobb.

[Anonym bruker]

Til HI: Kanskje det er en god grunn til at du føler det sånn! Er ikke sikkert at jobb og stress er det eneste saliggjørende for allle mennesker... Hilsen en som ble hjemme, og som hverken er arbeidssky eller redd for mennesker..

[Anonym bruker]

Ja,det er jo en grunn.Pga sykdommen blir jeg fort sliten av å forholde meg til folk og fort sliten generelt.Men jeg vil jo bidra til samfunnet jeg også og jeg føler meg identitetsløs uten jobb.Det er som regel jobb snakk det går i veldig ofte

[Anonym bruker]

Trist å høre at identiteten din er knyttet til jobben. Vi ER ikke jobben vår!!

Og du kan fint bida til samfunnet uten å gå på jobb fra 8-4...

[Anonym bruker]

Ja klart det er trist,men tenk over det.Hva er det første folk spør om når man skal bli kjent....Hva jobber du med ? det er skikkelig lav status i norge å være trygdet,husmor etc.

[Anonym bruker]

Mitt beste råd er å begynne forsiktig og ikke rett på full jobb etter full sykmelding. Det går fint, men man føler jo at man har mistet noen "jobbceller" i hue i starten.

 

Ta en prat med mannen din slik at han er klar over at han nå må ta hovedtyngden hjemme en stund frem til du har kommet i gjenge på jobb og dere kan dele mer likt.

 

Jeg har vært sykmeldt av en grunn, som har gjort at jeg ikke har kunnet ta alt hjemme, men måtte likevel be mannen min ta så og si alt da jeg begynte å jobbe litt.

[Anonym bruker]

Til HI. Det blir som du vil at det skal bli. Jeg har ingen problememer med å snakke om hva jeg driver med, selvom jeg ikke har en vanlig 8-4 jobb. Jeg har masse prosjekter til enhver tid som jeg kan snakke om. For ikke å snakke om alt det spennende med å ha barn, ha tid til å være i naturen osv. Jeg er stolt av meg selv og livet mitt, derfor føler jeg meg aldri lavstatus!

[Anonym bruker]

Da er du heldig.Jeg syns ikke at folk som er hjemme er lav status heller,men jeg føler at folk ser slik på meg,enten jeg vil eller ei.Jeg er ikke så flink til å finne på prosjekter heller,blir mest til at jeg gjør husarbeid,sover litt og ser på tv mens unga er i bhg og på skole.Jeg håper jeg får en viss prosent uføre for verken full jobb eller bare hjemme er optimalt for meg

[Anonym bruker]

Det er da ikke trist at en del av identiteten til et mmenneske er knyttet til samfunsinnsatsen det gjør. Det er klart vi ikke er bare jobben vår, men heldig vis er vi mer enn gulvvask og barneoppdraglse. Godt mulig du bidrar til samfunnet men de jeg kjenner som er hjemmeværende bidrar i hvertfal med vesentlig mindre nyttig enn de som jobber.

[Anonym bruker]

Du er sikkert untaket, men mange blir veldig kjedelige å høre på etter noen år ute av arbeidslivet.

[Anonym bruker]

Ja gjøre husarbeid, sove og se på tv hadde ikke vært noe liv for meg. Men det finnes jo andre muligheter enn det du nevner enn å gå på en jobb en ikke brenner for... Hilsen anonym 19.16

[Anonym bruker]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener, jeg er selv kronisk syk men jeg ønsker jo å være mer enn det!

 

Når det blir snakk om jobb må en liksom si at man ikke mestrer det, og hvorfor ikke, også blir det sykdomsnakk, igjen. Jeg har ikke noe ønske om å defineres av sykdommen min.

 

Helsemessig burde jeg ikke jobbet noe særlig i det hele tatt, men jeg velger likevel å jobbe 50%. Så lenge jeg jobber annenhver dag, og passer på å ikke ha andre aktiviteter på ettermiddag/kveld de dagene jeg har vært på jobb klarer jeg det akkurat. Det er klart det tapper meg for krefter jeg sikkert heller skulle brukt på familien min, men det er viktig for meg å jobbe også..

 

Så jeg skjønner veldig godt hva du snakker om, jeg ønsker selvfølgelig også å jobbe hver dag, løpe rundt på ungenes fritidsaktiviteter om ettermiddagene og enda ha overskudd til venner og familie i helgene. Men sånn er det ikke. Jeg må bare akseptere den kroppen jeg har fått, og prøve gjøre det beste ut av det uten å bli bitter eller deprimert.

 

Jeg har gått langtidssykemeldt, men selv om kroppen fungerte bedre følte jeg meg veldig alene. Synes jeg satt hjemme i sofaen min mens livet bare raste forbi som en karusell det ikke var plass til meg på. Nå er jeg ihvertfall litt med..

 

Har blitt anbefalt å søke 50% ufør nå, siden jeg har vært 50% sykemeldt så lenge det er mulig å være det. Får ta det som det kommer, men må nok bare innse at 100% jobb blir det nok aldri på meg igjen.

 

Lykke til videre for deg, håper du finner en løsning på hverdagene som fungerer både økonomisk og kroppslig.