Forvirret, lei meg og redd.. (langt klageinnlegg)

[Anonym bruker]

Dette blir vel et langt klageinnlegg, men er skikkelig forvirret og føler at jeg står fast. Jeg ble alenemamma når barnet mitt var 3 måneder, men føler vel at jeg har vært alene hele tiden. Det var jeg selv som valgte dette, og jeg var fullt klar over at det kom til å bli tøft.. Men det jeg trodde kom til å bli tøft var å være alene med alt ansvaret og alene med barnet og ikke ha noen å dele det med hver dag. Men synes ikke at det har vært tøft i det hele tatt Det som har vært tøft er alle problemene som har dukket opp med bf..

 

Jeg og bf begynte å få problemer en god stund før fødselen. Jeg visste at bf hadde røykt litt hasj før vi ble sammen, men jeg visste ikke at det var så gale som jeg fikk vite senere. Før vi ble sammen så ga jeg klar beskjed om at jeg aksepterer ikke narkotika og er helt imot det (selv om mange mener at hasj bør bli lovlig og at det ikke er noe verre enn alkohol).. Og at visst han ikke holdt dette så var det over. Dette var helt greit for han. Så ble jeg gravid, og når jeg var 6 mnd på vei fikk jeg vite at han ikke hadde holdt dette løfte. Siden vi nå skulle ha barn sammen valgte jeg å gi han en sjanse til. Og det virket som at det gikk bra.

 

Men det var ikke bare dette som var problemet. Når jeg møtte bf så hadde han en dårlig jobb som han gikk til når han orket (svart)... Jeg og min familie har skaffet han en god jobb med god lønn. Familien hadde jo håpet på at han nå skulle betale ned på gjelden sin og klare å ta vare på en familie. Jeg måtte mase i ett halvt år før han begynte å betale ned på gjelden sin.. Det gikk så langt at når vi ble samboere så begynte staten å komme etter meg fordi de skulle ha pengene sine. Men bf likte bedre å gå ut på byen å vise kompisene sine hvor mye penger han hadde no.. Så det endte med at han brukte pengene sine på dem, å feste, og så kom jo bf sin familie å skulle låne penger av han i hytt og pine. Så det ente med at jeg satt igjen og måtte låne han penger for at vi skulle klare oss, (jeg var student, og fikk 1/4 av det han fikk i lønn).

 

Jeg ga han flere og flere sjanser for barnet sin del.. Men den dagen jeg fant hasj i leiligheten, da var det nok! Dette var etter barnet var født. Jeg sa at han fikk pakke sakene sine og flytte. Fra jeg sa dette tok det 3 måneder før han flyttet. Kom med den ene etter den andre unnskyldiningen. Etter dette trodde jeg at bf skulle "våkne" litt opp og skjønne alvoret. Jeg har hele tiden villet at barnet mitt og bf skal få ett godt forhold. Jeg har hele tiden hatt døren min åpen og sagt at han kan komme å besøke barnet sitt. I begynnelsen var han så sint på meg at han lot det gå ut over barnet ved å ikke besøke det. I den senere tid har han kommet når det passer han. Han går hele tiden å sier hvor mye han savner barnet sitt, men likevel velger han seg selv og kompiser fremfor barnet. No har vi prøvd å komme frem til en samværsavtale, sånn at vi skal få litt mer rutine på ting. Men bf mente at han kunne bare komme å hente barnet å ha det en helg.. Barnet kjenner jo ikke faren sin.

 

No har dette blitt langt og sikkert rotete (kunne nok ha skrevet en bok om alt som har skjedd).. Men problemet nå er at bf skylder alt på meg. Han sier at det er min feil at barnet hans ikke kjenner han, han mener at jeg ga forholdet vårt opp alt for lett, han mener at det er min feil at hans egen familie ikke bryr seg om barnet osv.. Han har sagt så mye stygt til meg de siste mnd, for så å være så fin igjen og gi meg mange komplimenter.. Vi blir enige om noe og så plutselig ombestemmer han seg og går til "angrep" på meg igjen. Så no føler jeg at det er jeg som er problemet, det er jeg som gjør alt feil. Sitter å gråter hver kveld på grunn av alt dette. Bf har sagt hele tiden at han skal fortelle barnet når det begynner å spørre om hvorfor vi ikke bor ilag, at det er mamma sin feil..

 

Så nå sitter jeg her og innser at resten av livet så er det jeg som kommer til å være den store stygge ulven, uansett hva jeg gjør..

[Anonym bruker]

Pføy! for en tulling! Samværet må være tilrettelagt for barnet, ikke han! Barnet må blir trygg på bf og kanskje over året først? Har ikke videre peiling... Men ville ikke hatt min vesle tuppe borte en helg hos en pappa som liker å sløve seg ned med hasj.... Har møtt mange som bare "røyker" litt av og til og har gjort det i flere år... De er suuuuper sløve!

[Anonym bruker]

Da ville jeg heller vært den "store stygge ulven"... Den største av de alle;) meg som er 16,13

[Anonym bruker]

Takk for svar.

 

Han sier at han er sluttet med hasj, og kanskje det er sant.. Men hvordan skal jeg vite det?

Han er veldig flink å snakke for seg, og det vet han selv. Så alle som møter han synes jo at han er kjempe hyggelig. Og sånn er han med meg også, først hyggelig, og så går han til angrep psykisk og så er han kjempe hyggelig igjen..

 

[Anonym bruker]

For at han skal ha samværs rett, hadde jeg forlangt at han ble testet for narkotiske stoffer hver gang i 6 månder, før han fikk være med barnet sitt. Når de holder på slik, så skal du ikke tro dem når de sier de ikke er på noe når de skal ha ungen. Min eks var likedann, helt til jeg kom tidlig for å hente ungen en dag, da satt han og to venner og røyket av en "bong" eller hva de kaller det, mens ungen vår på 11 månder satt i sofahjørnet og lekte med bamsen sin! Etter dette har bf kun fått møte ungen sin under oppsyn av andre voksene.

 

 

[Anonym bruker]

16,13 her. Joda det sier de uansett. Men de kan aldri "tvinges" til å slutte. Hvis dette har pågått i mange år så er det usannsynlig at han plutselig har greid å slutte. Har en venn som jobber med rusmisbrukere og de er veldig flinke til å lure de rundt seg. De er ikke en gang ærlig med seg selv. Og mener ofte at de er rusfrie så lenge de bare gjør det i helgene. Hva er rusfri for han?? Slike spm du må stille deg selv. For min del måtte det skjedd en total forvandling, gått på møter osv. Holdningen som må endres. Men hvis han bedyrer sin uskyld kan han ta en urinprøve 1gang i uka-sørge for at det er hans eget.

 

Ikke gjør deg til dørmatta hans bare fordi han er god til å snakke for seg.. De fleste som ruser seg er nærmest for politikere å være. Dette gjelder fortsatt ett barn. Handling taler mer enn ord...

[Anonym bruker]

Det å angripe deg er typisk rusadferd og det er det du må se det som.

Ikke tillat at han får deg til å til å føle at du gjør alt feil, ikke gi han den makten.

Han vet nok at du er lett å angripe når det kommer til barnet ditt og hva han har tenkt å fortelle barnet om deg. Ikke vis at det berører deg, men svar helt rolig at det er hans valg, men det er barnet han sårer, ikke deg.

 

Fint at du lar han besøke barnet, men du kan sette betingelser som at du skal ha beskjed i forveien for å kunne forberede barnet. Eventuelt 1 fast dag i uka der du ikke sier noe til barnet før du vet han kommer helt sikkert.

Det er også lov å håpe at han modnes.