Mannen min er rasende på meg:(

[Anonym bruker]

Han er helt utrolig til å irritere seg over tenåringssønnen min.

Og han benytter enhver anledning til å korrigere han eller irettesette han på et eller annet vis. Til tider mener jeg det kan kalles trakassering.

 

Jeg brøt inn i kveld og sa at nå er det nok. Jeg ba sønnen min gå og pusse tenner og legge seg, og med det har jeg 'tatt parti' foran ansiktet på sønnen. Altså jeg motsa mannen min.

Han mener jeg ødelegger for hans autoritet, noe han sikkert har rett i, men jeg mener han går langt over streken veldig ofte. I kveld sa det stopp.

 

Så han er rasende på meg. Nekter å snakke, sier bare hold kjeft når jeg åpner munnen.

Det er absolutt ikke noe jeg ønsker, å ta fra han autoriteten. Men jeg har sagt utallige ganger at MÅTEN han snakker til gutten på blir helt feil og jeg godtar det ikke. Men han mener han har rett til enhver tid og at hans 'metode' er det beste. (Den virker ikke...)

[Anonym bruker]

Mannen din er en dust, og du skylder sønnen din å beskytte ham mot trakassering, samme hvem det er fra.

[Anonym bruker]

Stå opp for sønnen din du. Han trenger det. Flott gjort. "Metode" meg her og der, kanskje mannen har noen fikse ideer om hvordan ting skal fungere. Men du har sikkert både klokskap og magefølelse i massevis til å håndtere oppdragelse av sønnen din. Så får du forklare og diskutere med mannen uten at sønnen er tilstede kanskje?

[Anonym bruker]

Hvor gammel var sønnen din når din mann kom inn i livet hans? Dersom han var i skolealder, så vil din mann aldri få foreldreautoritet hos gutten uansett. Og han blir ikke far, når han ikke er det, så enkelt og så vanskelig.

 

Dette er din sønn, og ditt ansvar. Din mann kan glemme å leke forelder. Han må være en venn med litt mer voksent ansvar. Det er DU som må ta den hele og fulle foreldrerollen i hjemmet deres. Sånn er det å være steforelder.

 

Din mann kan gå og gjemme seg, rett og slett. Han blir sur for noe helt idiotisk her. Hadde han vært biologisk far, så hadde saken vært helt annerledes om du gjorde som du gjorde. Men det er han ikke......

 

Jeg har selv en familie med "mine og dine barn", og aldri i verden om jeg ville tatt en forelderrolle overfor mine stebarn. Jeg kan være en tydelig voksen, som jeg ville være overfor alle barn(venner av mine f eks), men ikke forelder.

[Anonym bruker]

For en idiot av en mann... Er du ei dørmatte eller? Du kan be mannen din om å holde kjeft tilbake.. Evt. ryke å reise..

 

Ingen skal snakke til sønnen DIN på den måten! Arg..

[Anonym bruker]

Mannen din er en jævla bølla! Høres ut som en psykopat!

 

[Anonym bruker]

Oj, det høres ut som om dete var på tide. Jeg støtter deg. Jeg har selv hatt stefar (har) og har lovet meg selv at jeg aldri, aldri skal ofre mine barn, hvis jeg må velge. Det er klart at det er komplisert. Men det er svært viktig at mannen din lærer å se seg selv utenfra. Dette handler vel også om forholdet mellom sønnen din og faren hans. Hvordan er det? Selv om ønnen din er tenåring, er det alltid de voksne som har ansvaret. Hjernen er ferdig utviklet når du er 25 år sier de nå, da kan man forutse konsekvensene av det ma sier og gjør. Dvs. sønnen din har langtigjen. Han lærer og lærer av alle rundt seg. Hvem han selv er og hvem han kan være, og hvordan han kan og må være.

 

Jeg mener at det viktigste du kan gjøre, er å ha et "tett", eller godt forhold til sønnen din. Han terenger en farsfigur, men bare hvis det er positivt.Faktisk. Hvis mannen din er sint på deg nå, viser det at han tenger å lære seg å håndtere følelser. Han må lære seg å gi kjærlighet til andre, inkludert sønen din, ta ansvar for ham.Kanskje tenker han at de aldri kan bli som far og sønn, og er mistroisk Men forholde mellom sønnen din og mannen din kan bli bedre. Mannen din må bare jobbe for det. Han kan ikke avkreve repekt, han må gi repekt og kjærlighet uten å kreve for mye igjen. Ting tar tid med barn. Tillit tar tid, og hvis det ikke skjer nå, vil det være vanskelig å gjøre noe senere, når sønnen din er 40 og har sine egne barn. Hvordan blir det da. Kanskje mannen din er deprimert? Trist, skuffet over noe i sitt liv, er detandre ting som han lar gå ut over sønnen din?

 

Men du må gjøre det helt klart for mannen din, at sønnen din er nr 1. Han er et barn og trenger deg mest. Og hvis mannen din ikke skjønner at det er han som er heldig som får leve sammen med dere, da er det alvorlig. Ikke la sønnen din føle at han blir sviktet. Om ti år eller mer kan dette få store konsekvenser for ham. Tenk på dere tre som en enhet, som skal jobbe og løse problemer sammen, hvor alle er like viktige. Allegjør feil, også mannen din. Det kan ære veldifullt for sønnen din å se at mannen din innser at han har gjort feil. Jeg synes mannen din skal be sønnendin om unnskyldning for måten han har snakket til ham på. Det vil bare gi sønnen din mer respekt for mannen din, tror jeg. Ikke gi deg på dette, så lenge du selv snakker av kjærlighet til mannen din,vil han forstå noe etter hvert. Både sønnen din og mannen din er verdt å kjempe for. Raseriet hans går over, det går bra. Så lenge mannen din føler seg respektert av deg, vil det gå bra.Og respekt for han kan du vise på veldig mange måter, selvfølgelig. Dere skal begge forstå hverandre bedre, og bli mer samkjørte i forhold til sønnen din, slik at alle er trygge på at de er glade i hverandre og vil være sammen.

[Anonym bruker]

Jeg er selv gift og har et barn fra tidligere forhold. Min mann tok oss begge og får vær så god behandle oss begge med respekt. Selvsagt har det vært noen små konflikter opp gjennom årene, men dem har vi løst. Men nåde han om han hadde trakasert sønnen min, da hadde vi ikke vært gift for å si det sånn.

Har selv blitt trakasert av en stefar så det hadde jeg aldri funnet meg i.

 

Her må du ta et skikkelig oppgjør. Gutten din lider nok helt sikkert under dette. Snakk med han også og hør hvordan han føler det. Han fortjener så mye bedre enn å vokse opp under sånne forhold.

 

Lykke til!

[Kristin-87]

Og du er sammen med denne mannen fordi??...

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg har/hadde det på samme måte som deg!Bare at min sønn er litt yngre.Det har vært noen ikke gode episoder som jeg tenkte først var en måte å tilpasse seg inn i familien på. Det skal være sagt at jeg beundrer virkelig de som klarer å gå inn i ett forhold med barn fra før,jeg hadde ikke klart det rett og slett,men det er jo meg )

 

Vell,her i sommer ble det bare verre og verre og jeg prøvde å forklare at han ikke er hverken forbilde eller voksen mann med måten han oppfører seg ovenfor min sønn.Tok en rolig prat selv om jeg kokte innvendig!!!

Jeg klarte ikke å glemme disse episodene og når min sønn dro til sin far hadde vi ett skikkelig oppgjør som endte med at jeg fant ut at dette godtar jeg overhodet ikke! Jeg følte ikke min mann tok meg seriøst og pakket tingene mine etter noen dager med diskusjoner! Som sagt så gjort dro jeg stille og rolig og så for meg en fremtid som alenemor og gravid,ikke f.. om jeg lar noen behandle meg og min sønn på den måten uansett!! Mannen fikk fullstendig panikk selvfølgelig og kom etter meg til bussholderplassen der jeg ventet på bussen til min søster 10 timer herfra.Må nesten flire litt for jeg koste meg virkelig da jeg så en svært slukøret mann foran meg!! Jeg ble med hjem og vi fikk snakket skikkelig som voksne mennesker og jeg krysser fingrene for at dette forandrer seg,og hvis ikke..da klarer jeg meg fint alene! Du MÅ sette grenser,ikke la det strekke seg i det uendelige! Jeg har forresten ikke pakket ut av kofferten min enda..Skal gjøre det til min sønn er tilbake,men enn så lenge står den i stua som ett tegn på at jeg står opp for meg selv og min sønn som kommer før noe annet!

Ønsker deg lykke til,og stå opp for din sønn og ta en skikkelig prat med din mann!

[Anonym bruker]

Tror du skal lese innlegget ditt et par ganger jeg..Hva ville DU svart på innlegget hvis det ikke var DU som hadde skrevet det?