gå for nummer tre..? Eller ikke? Erfaringer, takk! :)

[Anonym bruker]

Tenker på alt fra ferier, besøk, barnevakt osv. Alt må da bli litt vanskeligere med tre fremfor to barn? Samtidig som det virker flott med en liten flokk!

Skremmer meg også litt med tanken på å bli så sliten at jeg ikke får gitt alle barna nok.. Ha krefter til å lese bok med alle, kose med alle.

Så er det hus, da må vi flytte fra her vi bor etter at minste vokser ut fra sprinkelseng og vårt rom.. Mens med to kan de bo i køyeseng en del år fremover.

[Anonym bruker]

Jeg "angrer" på at vi gikk for nr 3, men kan ikke skru tiden tilbake.. Ting var enklere og bedre før, men retter seg vel litt når minstemann blir større.- Er en voksen for liten når man skal noen steder. Kiommer nr 3 som en liten attpåklatt tror jeg det vil være litt anderledes. Da vil de to andre klare seg en del selv og du kan nyte også den siste babyen.

[Anonym bruker]

så lenge dere er usikkre hadde jeg lagt det på is til alt var ordnet og godt gjennomtenkt!

Jeg hadde hvertfall ikke orket å ha stressensede tanker hengende over meg under permisjon eller graviditet

Derfor er "min" nr 3 utsatt et par år.. Selv om det ikke er helt det vi vil men det er til det beste!

[Anonym bruker]

Hvis vi satser nå, så vil eldste være ca 4 når babyen kommer, og yngste vil være over 2 år. Så eldste vil jo ihvertfall klare en del, være ferdig med bleier, kunne kle på seg, osv.

 

Måtte dere også flytte? Og hvor gamle var deres eldste barn når minste kom?

Takker!

[Anonym bruker]

Meida, stresser ikke, men er 31, så vil nok at det skal skje snart om det skal skje.. Og som sagt så må vi ikke flytte pådagen, og de eldstevil jo være i bhg, og vil da være 4 og 2,5år.

[Anonym bruker]

Våre var 4 og 1,5 år da nr 3 kom. Og jeg var 36 år, så du har god tid enda :-)

 

Selv om eldste er stor og selvstendig for alderen, så krever hun også sitt. Med to små er det lett å overse henne, for "hun klarer seg selv". Når de to minste i tillegg ikke har sovet siden de ble født, så går det ut over storesøster. To foreldre som er utslitt, og som tar hver sin lille unge. Og på turer, være seg ferie eller bare søndagstur, badeland, så krever alle barna sitt. Og da er vi en for liten voksen. Hverdagen er mer stress generelt. Legging, mat, påkledning, henting barnehage. Føler at alt dreier seg om barn hele tiden, og at det er null tid igjen til meg. OG det e rikke meg. Derfor var det feil for meg å få nr 3, spesielt når ingen av de minste sover og vi er utslitt. Ikke sikkert at det hadde vært feil for deg om du hadde vært i mine sko.

 

Vi måtte ikke flytte. Har fremdeles et soverom ledig her i huset, men bilen måtte byttes. Kronglete med tre barneseter ved siden av hverandre... OG vanskelig å få med andre barn hjem da alle seter er opptatt. Må nok bytte til større bil...

[Anonym bruker]

Vi utsatte nr 3 her til minste mann var 4 år..og nå er hun nesten 7 år, så vi har prøvd på nr 3 nå i over 3 år med 3 Missed ab og 4 spontanaborter pga kort lutefase etter hormonene etter MA..

Så i dag angrer jeg bittert for at vi utsatte og ikke bare kjørte på, man vet aldri hva som kan skje og hvor lang tid ting tar..

Er nå 35 år og begynner å bli villt stressa på min alder og at aldersforskjellen begynner å bli altfor stor mellom minstemann og nr 3..og ihvertfall mellom nr1 og 3 som da blir 13 år....

 

Kjør på du er mitt råd