Hva er deres erfaringer og innspill (pappas innsats for barna ved separasjon)

[Anonym bruker]

Vi skilte lag i januar, han flyttet ut i egen leilighet i februar.

Min oppgave i mnd. som kom: ta vare på barna og komme meg inn på arbeidsmarkedet. ( vi bor ikke i Norge så her gjelder ikke samme regler mht. barnepass, sfo, overgangsst. osv).

 

Han: var ute og festet med kompiser. Ringte til barna regelmessig, kom innom og spiste middag her en gang i uka for at overgangen skulle gå greit for alle. Men han tok aldri barna alene, nevnte det ikke engang med ord.

 

I midten av mars syntes jeg han kunne ta sin del av ansvaret og han gikk med på å ta de annenhver helg, men kun én natt da han bodde i en bitteliten leilighet (det er tre barn).

 

Etter to mnd etter bruddet hadde han funnet seg ny dame og fra da av ble han mye mer medgjörlig (!!!). Men han fortsatte å hente dem annenhver helg, hentet kl. 13-14 lördag og leverte igjen samme tid neste dag.

 

Han jobbet og var ute og levde livet og mente tydeligvis at han gjorde en stor innsats for sine barn.

 

Jeg hadde de i sommerferien, nå når han har hatt sommerferie har han tatt de litt mer enn vanlig, men ikke noe regelmessig. Han synes det nok er greit å ha de slik at han bare kan si i fra "kommer og henter de torsdag for en kino...er tilbake klokka da og da". Han skjuler seg også bak det faktum at leiligheten hans er for liten til å ha de lenge av gangen. I forrige uke tok han de med til sin nye flamme og den ene gangen har han faktisk hatt de mer enn 24 timer tilsammen (fordi han da hadde noen å ha de sammen med!!!)

 

Og jeg sitter her og aksepterer dette av den enkle grunn at han har en slik måte å fremstille seg selv på at om jeg sier noe til han så fremstår han som den "stakkars" pappan som gjör så godt han kan osv. Jeg blir "kjeftesmella" (selv om jeg ikke kjefter) og det virker som om jeg pröver å slippe unna barna mine. Og det önsker jeg ikke at barna mine skal föle overhodet.

 

Hvorfor sitter jeg og föler at han får både i pose og sekk mens jeg sitter igjen med alt ansvaret, all organisering og en dårlig ökonomisk situasjon attpåtil? Merker jeg begynner å bli bitter...

 

Han er og var en egoist uten like og jeg er ikke forundret over det han gjör, men kan jeg kreve mer???

[Anonym bruker]

dytter

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hva jeg skal si til dette, men jeg har barna 80%. De er hos far annen hver helg, og litt lengre når det gjelder sommerferie.

 

Han kan ser barna når han vil, men tar sjelden de med seg noen steder... Han skylder også på jobben.

 

For barnas skyld og ikke minst min, så prøver jeg og tenker så positiv som mulig. At jeg har mulighet til å være sammen med dem, får bestemmer/ ha tilsyn over hverdagen dems uten og ha noen innblandinger av bf. Jeg kan oppdra de som jeg vil uten å spørre hva bf mener om ditt og datt.

 

Mine barn har ikke klaget eller kommet med noen kommentarer, så jeg tror ikke at de lider noe...

[Anonym bruker]

HI

 

Takk for ditt innspill.

Jeg tror heller ikke barna mine lider. Men jeg ofrer så mye ved å bli boende her at det plager meg at han går rundt og later som om han er verdens beste pappa for den lille innsatsen han har.

 

Hadde det ennå vert jobben hans som tok tiden han har til disposisjon...men nei, det er hans sosiale liv.

 

Så vet jeg at han ikke gidder å flytte til et sted med mer plass, for han vil bruke pengene sine på seg selv. Mens jeg må ut med en formue hver mnd fordi jeg må jo ha plass til dem!!!

[Anonym bruker]

Huff, skjønner at dette er kjipt for deg. Jeg klarer ikke å sette meg inn i din situasjon, da jeg og min kjære bor sammen og alt det der. Er du utslitt for tiden eller føler du at det går greit ?

[Anonym bruker]

Skjønner godt hva du mener. Har en bf. som er sånn selv. Alt står liksom på meg. Det er jeg som må gjøre alt, men føler at jeg sitter bom fast når det gjelder bosted. Kunne tenkt meg å flytte til annet sted også som ikke er så dyrt, men hensyn til barna (de er oppvokst her og har masse venner) og bf, så har jeg ikke hjerte til å flytte til et billigere sted.

 

Men det positive er at han er glad i barna sine og bryr seg om de,og at vi har et godt vennskap selvom den praktiske delen er negativ fra hans side.

 

Hmmm, håper at det vil ordner seg for deg etterhvert.

 

Tenk positiv. Ikke så lett noen ganger, men det hjelper for meg ihvertfall.

[Anonym bruker]

ps. jeg er også alenemor,og har vært det i ca. 3 år.

 

Du vil merke etterhvert at man blir sterkere og mer selvstendig som mennesker. Det ble ihvertfall jeg.

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Beklager jeg er ikke HI

 

Hilsen 1347

 

var en vane og skriver det...

[Anonym bruker]

HI

Jeg föler vel egentlig ikke dette greit, men holder motet oppe. Orker ikke å legge meg ned riktig ennå. Dessverre går jeg rundt med en murstein i brystet og kjenner akkurat det hver gang jeg svelger....så jeg tror jeg har det verre enn jeg tör innrömme.

 

Det verste er vel at jeg föler jeg har ofret så mye for han, han har fått seg en bra jobb, kan jobbe så mye han vil og er ute så mye han vil (fordi jeg er jo alltid der...). Og han oser selvtilfredshet og lurer på hvorfor jeg ikke vil småprate med han på tlf når han ringer ungene...lurer på om jeg er sur.

 

Det er fryktelig slitsomt men hva kan jeg gjöre...annet enn å stå på for meg selv. Håper virkelig at ting begynner å ordne seg i ukene som kommer....

[Anonym bruker]

Takk for stötte!

Jeg får pröve å holde på positiviteten og kjempe meg videre:) selv om det ikke er lett i det hele tatt. Sukk...

[Anonym bruker]

du må sette deg ned å snakke med han, uten barna tilstede. synes i alle fall du kan kreve at han har de hele helger.Det at han har liten leilighet er for dårlig unnskyldning - det betyr bare at han ikke kan sitte inne med dem hele dagen.

 

Hvorfor er det bare du som skal ofre noe?

[Anonym bruker]

Jeg vet jeg burde snakke med han.

 

Jeg synes det bare er så trist at han ikke tar initiativ til dette selv. Jeg tror personlig at han tar barna fordi han må, ikke fordi han vil. Også tror jeg han bruker det for å vise folk rundt seg hvor flink han er som stiller opp. Uten å si til noen hvor lite han stiller opp.

 

Han er utrolig flink til å legge opp til at alt han gjör og er, er perfekt, for på den måten få tilbakemld på hvor flink han er = slik at han tror det selv og.

 

Jeg storkoser meg med barna uansett og skulle så gjerne sett at dette hadde kommet fra han (og ikke bare fordi han skal ha show-off for den nye dama)

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg tror at barna dine kommer til å se etterhvert hovrdan farens dems er når de blir eldre, og da er det du som får sympati fra dem.

 

Kanskje de lærer noe av faren sin negativeadferd på en positiv måte?

Når de en dag selv blir foreldre, så vil de ikke blir som far. For de vet hvordan han er, og forhåpentligvis så vil de blir bedre.

[Anonym bruker]

HI

Det er kanskje det verste med hele greia. Vi har et barn som er tenåring og som kan kritisere meg nedenom og hjem noen ganger, mens pappa'n er den store helten. De gangene han kommer og den lille tiden han har med dem er så verdifull at de ikke klarer å se helheten i bildet, naturligvis.

 

Jeg kan jo ikke forklare dem heller, vil ikke at de skal forstå dette og plages med det.

 

Hvis man ser for seg en kjendis av et eller annet slag, som man vet er en ufordragelig person, men som folk av en eller annen grunn uansett forguder - og glemmer det forferdelige man vet om personen. Slik föles det med min eks. Hva han enn gjör eller ikke gjör - så er han og forblir han stjernen.

 

Og det jeg lurer på noen ganger er om han bare avventer det hele til forholdet til hun nye er stabilt nok til å flytte sammen, så skal han plutselig ha barna mer. Det ville vert typisk han!!

[Anonym bruker]

Ok, da er det en annen sak. Trodde barna dine var i b.hage alder eller noe.

 

Tenåring er full av hormoner, og det tror jeg bf. muligens utnytter seg av. Ved å kjøpe ting til de eller bestikker de ved og sjemmer de bort?

 

Sånn gjorde faren vår ihvertfall. Broren min forguuuuuudet han i mange år. Helt til nå ( han er i 30 årene), så nå har han kuttet ut kontakten med faren vår, og jeg har ingen kontakt med han pr. dags dato. Skjønte tidlig at han bare er en stor ego som tenker bare på seg og sitt....

 

Men hvis bf. har stor ego, sånn som jeg antar det utfra det du skriver, så vil vel kaskje forholdet til den nye dama ikke varer så lenge?

For hun vil vel skjønne etterhvert at han ikke er noe å samle på?

 

 

[Anonym bruker]

HI

 

Uansett får jeg vel ikke gjort så mye med hans smisk og bortskjemming. Jeg biter det i meg...her om dagen hadde han hatt dem med til H&M og kjöpt litt gensere og slikt. Viste meg det og la til "jeg kjöpte litt gensere, sånn at de har litt klaer utover nå". Vet jeg kanskje tar det ille opp uten grunn, men han legger alltid til slike kommentarer med et smil og det er ikke noe koselig å höre.

 

Ang det nye forholdet så går det visstnok strålende, jeg holdt ut 13 år jeg men det var pga barna. Så vi får se....kan ikke unngå å håpe, også for hennes skyld, at hans riktige jeg viser seg. Eller kanskje det var jeg som gjorde han slik....