Forskjellsbehandling :(

[Anonym bruker]

Vi er tre søstre... Jeg er minst..

 

Vi er alle veldig selvstendige og greier oss fint, men jeg er den eneste som har skikkelig stå-på-vilje, og gidder å ta utdanning. Alle tre har barn, og vi står egentlig ganske likt i livet nå.

 

Men foreldrene våre forskjellsbehandler sånn! Og ja, jeg vet jeg høres ut som en drittunge nå, men det har alltid vært sånn. Og jeg blir så lei meg! Men det er ingen som skjønner meg..

 

Mamma og pappa gjør alt for mine eldre søstre,hjelper dem når de trenger det osv. Vi har alle tre bil, mine søstre har FÅTT bil(ny!) av min far, mens jeg har fått LÅNE en skraphaug som det alltid er mye i veien med.. De får penger og ting så det koster etter, og jeg har ikke fått en dritt av dem... Utenom jul og bursdager, da får jeg som regel noe skrap mens de andre får flotte, dyre ting.

 

Alle barnebarna blir behandlet likt, men ikke mødrene. Jeg er nettopp blitt mamma og er litt "hønemor", og alt de andre gjør (mine foreldre og søsken) er å klage på at jeg ikke tåler noenting, feks liker jeg ikke at dyr kommer bort og slikker i ansiktet på babyen min - som om det er så rart? Dette synes mine søstre er heeeelt greit, og jeg må roe meg LITT, for stakkars barn som har en såååå overbeskyttende mor....

 

Nå som jeg er midt i utdanninga og kunne godt hatt litt ekstra hjelp, får jeg bare slengt i ansiktet at jeg er en "utakknemlig, bortskjemt drittunge" og at jeg "burde være fornøyd med det livet jeg hat fått", at jeg "er stor nok til å ta ansvar og greie meg selv", "må slutte å te meg som om jeg er dronninga selv", osv.... Jeg får bare mye stygt tilbake Jeg gjør alt for familien min, står på pinne for å hjelpe dem, men å få noe tilbake kan jeg bare glemme...

 

Det er ikke det at jeg vil at de skal kjøpe alt til meg og "ordne livet mitt", men jeg skulle så ønske at de hadde behandlet døtrene sine likt :-( Jeg synes det er så sårt, når mine egne foreldre ikke later til å bry seg... Da de giftet seg når vi var små, tok de bilder i bryllupet - med de to andre søsknene mine, og uten meg... Så det har alltid vært sånn... Huff :-( måtte bare få det ut for noen :-( Vet ikke helt hva poenget er men... orker ikke holde det inne lengre :-(

[Anonym bruker]

Hm, jeg begynner å lure på om grunnen kan være at du har en annen far enn søsknene dine, og at både din mor og din far skammer seg over det?

[Anonym bruker]

Det høres trist ut.

Prøv å finne en måte å stå på egne bein og se om du kan klare å heve deg over det.

Vet det ikke er lett.

[Anonym bruker]

Ja jeg synes det er kjempetrist, men alle barna har så glede av sine besteforeldre, er såå glad for at det ikke er noen forskjellsbehandling der!

 

og nei, har ingen annen pappa enn de har.... vi er veldig like alle tre og likner mye på begge foreldrene våre, så det er desverre ikke mulig!

[Anonym bruker]

Det vet du ikke- 10% av alle barn har annen far enn den man tror.

 

Det har nemlig vært slik hos ei venninne jeg har, nøyaktig slik du beskriver, og kom dette fram etterhvert.

[Anonym bruker]

Det kan hende at du har vært uønsket attpåklatt i familien (sier det IKKE i negativ betydning) - min mor er enebarn, men fikk hele tiden høre fra mormor at hun har ødelagt hele livet til mormoren siden hun ble til ved uhell, og min mormor egentlig ikke hadde lyst på barn. Det satt preg på behandlingen min mor fikk av mormor da hun vokste opp, noe som var helt hårreisende.

 

Sender en klem. Hadde faktisk kuttet ut foreldrene mest mulig og sluttet å prate med dem så mye. Har du en mann som støtter deg?

[Anonym bruker]

Virker sånn at dine søsken "smisker" med dine foreldre. Mens du liker å si meningen din hva du vil og ikke vil. Kanskje det er derfor de gjør forskjell???

 

Har vært sånn med meg også. Jeg sto på limpinnen til foreldren min og søskene mine, men etterhvert så har jeg innsett at jeg bare gjør de en bjørnetjeneste ved å være for snill mot de. Jeg ødelegger bare meg selv,og mister min personlighet. Pr. dags dato, så har jeg ingen kontakt med søskene mine og veldig lite kontakt med foreldren min.

Har det mye bedre nå. Det er ikke alltid "blod er tykkere enn vann".

[Anonym bruker]

Samme hvor flat pannekaken er så er det alltid to sider.

Men la oss si at alt du forteller stemmer. Da ville jeg rett og slett satt opp en liste hvor det står hva du har mottatt av gaver, og hva dine søstre har fått. Så får foreldrene dine se svart på hvitt at det faktisk er forskjellbehandling. Men nå må du også huske at om din søster har 3 barn og fikk ny bil, så får du det kanskje når du også har tre barn. Dine eldre søstre har levd lengre og fått mer.

[Anonym bruker]

Men jeg er 110% sikker på at pappa er min pappa, så det er ingen diskusjon engang....

 

Ja jeg har en mann som støtter meg, men han vet ikke egentlig at jeg føler det sånn Jeg vil ikke si det til han, han forguder foreldrene mine! Men også det faktum at han står litt bedre til enn mennene mine søtre har funnet seg, så kanskje det ligger litt i det også.... Men jeg greier ikke kutte ut foreldrene mine, av en eller annen grunn men jeg synes det er fryktelig at jeg må gå rundt å føle det sånn....

[Anonym bruker]

Jeg er eldst, har en bror og en søster.

 

Mine foreldre har alltid gått ut fra at jeg klarer meg selv, noe jeg har gjort siden jeg var 15. begge søskenene mine har levd på mor og far i store deler av sitt voksne liv, som om det var verdens mest naturlige ting.

 

I en diskusjon vil mor og far alltid ta parti mot meg og for den av mine søsken det måtte dreie seg om.

 

Har alltid hjulpet til å forsørge familien, fra jeg fikk min første lønn. (vi har alltid vært fattige, sett med norske øyne, i alle fall) Det har jeg aldri fått annet en dritt for.

 

Så du er ikke alene. Jeg har nå så lite kontakt som mulig med mine foreldre, uten å bryte åpent med dem. Det ville de aldri forstå unasett.

[Anonym bruker]

Jeg tror nok ikke du og dine foreldre har samme oppfatning rundt situasjonen. Det kan godt hende at du kommer til å motta flere gaver når ditt liv er kommet lenger. Ville du kjøpt en ny flott bil til ditt barn som er student på lik linje med en familie med andre behov?

 

Jeg ville fokusert på hva jeg faktisk får og ikke så mye hva de andre har mottatt. I vår familie blir jeg forskjellsbehandlet. Jeg er eldst, klarer meg selv, og mine søsken får i sommerpenger (de er voksne) det jeg fikk i bryllupsgave. Merkelig. Men slik er det og jeg skal ha et forhold til mine foreldre uavhengig av mine søsken.

 

I min manns familie føler hans søster seg forskjellsbehandlet. Jeg har vært i familien i 17 år og kan garantere hennes familie får det som er av oppmerksomhet og gaver fra deres familie. Hvorfor hun føler seg forskjellsbehandlet er for meg en gåte, men det ligger mye misunnelse og dårlilg selvtillit under. I den familien får alle det samme, eller gaver til samme beløp. Foreldrene er så petimeter på dette at det er slitsomt.

 

Når man er voksne må man slutte å kreve at samfunnet behandler likt. Man må heller barbeide egne følelser rundt dette og velge hvordan man skal leve i situasjonen. Slik ditt innlegg fremstår, så får du også ting, men er på et annet sted i livet. Føler du og din familie dere verdsatt av foreldre og svigers? Da har man fått den bete gaven de kan gi!

[Anonym bruker]

Nei, er ikke enig med at man skal slutte å "kreve" (eller helst: forvente) at samfunnet behandler likt. Jeg har to barn, gutt og jente. Begge to har interesse for motorsport, og har fått både utstyr, drakter og leie av crossykkel - til tross for forskjell i alder og kjønn. Til bursdager får de gaver for tilnærmet samme sum ELLER verdi (det vil si, hvis guttungen har ønsket seg sykkel, noe som er dyrt, så får han det, og så får lillesøster kanskje flere perlesett for 1/3 sum av det jeg brukte på broren, fordi hun har perledilla og KUN vil ha det).

Begge barna får ca likt antall klær og leker, selv om jeg har sett tendenser i andre familier til at jentene har mye mer klær, prinsessestæsj og leker enn guttene. Når de blir voksne, kommer jeg til å stille opp på samme måte for begge to, forutsatt at de bor i lik avstand fra meg. Selvfølgelig, vil det barnet som sliter mest økonomisk eller praktisk, få mer hjelp enn barnet som klarer seg godt. Men bursdagsgaver, julegaver osv kommer jeg ikke til å gjøre forskjell på.

[Anonym bruker]

Synes de eksemplene du kommer med er åpenbar forskjellsbehandling (som at de får hver sin nye bil og ikke du?!) Og det er sårt uansett hvor gammel man er!

 

Nå skal det sies at jeg reagerer litt på dette du skriver:

Nå som jeg er midt i utdanninga og kunne godt hatt litt ekstra hjelp, får jeg bare slengt i ansiktet at jeg er en "utakknemlig, bortskjemt drittunge" og at jeg "burde være fornøyd med det livet jeg hat fått", at jeg "er stor nok til å ta ansvar og greie meg selv", "må slutte å te meg som om jeg er dronninga selv", osv....

 

Kanskje du tror selv du ikke forventer noe, men du motsier deg selv litt her med å si at "jeg kunne godt hatt litt ekstra hjelp" o.l...

Kanskje du utad viser en annen holdning til foreldrene dine? Kanskje du for dem virker kravstor / at du forventer hjelp osv, og at de de "svarer" med å ikke gi deg en dritt? Vet jo ikke, men bare en følelse jeg fikk. Ofte når jeg hører folk si slikt, at "min søster får mer enn meg" osv, stemmer det ikke i det hele tatt, fordi foreldrene kanskje har gitt hun / han noe annet av lik verdi, eller betalt et bryllup osv.

 

Skjønner jo at du synes det er vondt å bli forskjellsbehandla (eller hvertfall føle at du blir det). men enten må du ta det opp dem og si det sårer deg, eller heve deg over det...

[Anonym bruker]

Synd å si, for jeg kjenner deg jo slettes ikke, men jeg fikk problemer med holdningen din bare ved å lese de 5 første linjene i innlegget ditt!

 

" jeg er den eneste som har skikkelig stå-på-vilje, og gidder å ta utdanning" - skriver du.

Det kan jo være noe av denne holdningen fører til at du får kommentarer som:

 

"utakknemlig, bortskjemt drittunge"

"burde være fornøyd med det livet jeg hat fått",

"er stor nok til å ta ansvar og greie meg selv",

"må slutte å te meg som om jeg er dronninga selv",

 

......? Det må vel være en grunn til at dine foreldre (evt dine søstre?) sier slikt?

[Anonym bruker]

Hvor har du det fra at 10 % av alle barn har en annen far enn den man tror 10:27? Viser du til det programmet der fedre som mistenkte at de ikke var faren, fikk sjekka seg, og det viste seg at 10 % av dem hadde rett i sine antakelser? Der var det jo gjort et UTVALG på fedre som hadde sterke mistanker om at de ikke var barnets biologiske far - det sier jo ingenting om at det GENERELT er sånn. Jeg ble faktisk overrasket over at ikke flere av disse fedrene hadde rett i sine mistanker jeg - man tror vel ikke at man ikke er far til ungen uten grunn.

[Gjest Filifjonka]

Ta en prat med dem og fortell hvordan du føler det. Legg fram konkrete eksempler, og vær nøye med å ikke være anklagende. Si "Jeg føler at..." og "Jeg syns det er leit at..." og legg fram dine følelser rundt dette. Still gjerne med en skriftlig liste, slik at de selv får se det svart på hvitt.

 

MEN vær klar over at dette er risikosport: Du risikerer at de blir fornæmet og sinte, og at de vil kutte ut forbindelsen med deg og ungene dine.

 

Hvem har kalt deg "bortskjemt, utakknemlig drittunge"? Er det foreldrene eller søstrene dine? Hvis det er foreldrene dine som har sagt det, så kan du vel egentlig ikke regne med at det er noe håp om forbedring.

 

Det er en trist situasjon, og du har min medfølelse. I tillegg til det materielle legger også foreldrene dine grunne for et svært så dårlig forhold mellom dere søstre ved å opptre slik.

[Anonym bruker]

Ja her kjente jeg meg mye igjen.

Mine foreldre skilte lag i 1978,mistet da kontakt med min mor i mange mange.

Vi barn budde da med far som da jobbet i nordsjøen.

jeg er nest yngst av en søskenflokk på 4.

Ja jeg er familien sorte får og klart meg selv uten mine foreldre.

Fekk mitt første barn i 1990 og barn nr 2 i 1992 ingen foreldre som stilte opp når man trengte det.

Men nå bor min mor 3 time kjøring fra meg og far 2 timer.

Min søster som er ett år eldre enn meg, fekk barn 3 år etter meg og der til reiser min mor og passe barnet i 14 dager, men for meg så kan hun ikke passe mine barn en helg.

alle mine søsken har fått hjelp av mor til barnevakt/helgepass og mine 2 halvsøsken får hjelp som bare det.

Min far kan hjelpe mine søsken økonomisk (står som medlåner på lån) og nye bil,men ikke meg.

Min far har jeg ikke hatt kontakt med nå på 6 år og to av mine søsken har jeg og kuttet ut.

Jeg har det godt som jeg har det og klarer meg veldig godt alene ute mine foreldre.

Men dem trenger ikke komme til meg senere å spør meg om hjelp.

Å ja jeg kunne har skreve en hel bok om forskjellsbehanling å vår fam.

 

Det som er viktigste for meg er at mine barn ikke for oppleve slik jeg opplever med min fam.

Mine barn blir behandlet rettferdig og ingen forskjellsbehandling.

 

Så jeg forstår godt hvordan du har det.

 

 

[Anonym bruker]

Vel, selvom de er eldre enn meg, så har vi like mange barn, så det har ikke noe å si... og det er min pappa som er verst, mamma prøver å støtte meg men pappa er så sta og NEKTER å innse at han også kan gjøre feil - ta feil - opptre urettferdig, så han slenger heller stygge kommentarer som "slutt å te deg som en bortskjemt drittunge!" .. Og dette uten grunn...

 

Vi har blitt oppdratt godt, mener jeg, og alle tre har jobber i familiebedrift siden vi var 13-14 år.. (Ikke tvunget, men isteden for at vi bare skulle få alt vi pekte på, så måtte vi lære oss å jobbe for det vi ville ha).. Jeg ville ikke jobbe i bedriften, og søkte meg heller jobber andre steder - som jeg fikk... De andre har bare blitt værende i familiebedriften hele tiden, og ser ut til å trives. Kanskje det er derfor de ikke gidder å ta noen utdanning, ikke vet jeg .. Kanskje det er derfor foreldrene mine synes jeg burde klare meg selv også, siden jeg har gjort det til nå...

 

Men jeg trenger mamma og pappa. De er en stor del av livet mitt, selvom jeg synes det er dårlig gjort av dem(spesielt pappa..) å gjøre så stor forskjell på oss.. Mamma er bare en slags nikkedukke, og de få gangene hun prøver å si imot min far eller sier at hun ikke er enig, så blir han bare sur og sier at det bryr han seg ikke om. Så da blir det jo til at hun bare sier seg enig med ham. Alltid.

 

Jeg PRØVER å være takknemlig for alt de har gjort for meg oppigjennom årene, men jeg ser at det ikke lønner seg, da mine søstre fortsetter å få og kreve og få og kreve, mens jeg som faktisk aldri spør om noe som helst, bare får pepper når jeg først tør å be dem veldig pent om litt støtte. Og de har gjort mye for meg, de bare gjør mye, myyye mer for mine søstre...

 

Jeg har det ganske vanskelig for tiden, men mine søstre har det alltid myyyye verre enn meg(ifølge dem, selvfølgelig) så jeg burde bare holde kjeft og slutte og syte - for de trenger hjelp mer enn det jeg gjør. Jeg skulle bare så inderlig ønske at de så meg også, at jeg har det ikke så greit som maska tilsier, og jeg må faktisk snu på hver krone for å få det til å gå rundt - mens mine søstre fortsetter å leve på min far.... Og hvis jeg spør om jeg kan låne litt penger eller om de kan passe barnet litt så jeg kan jobbe, så smellet det i alle bauer og kanter........ skulle ønske min mann var hjemme nå, og ikke jobbet flere uker i slengen.....

[Anonym bruker]

Jeg blir helt sjokkert over alle svarene du har fått!!

Jeg hadde ikke funnet meg i å blitt behandlet slik av mine foreldre (dette gjelder både gaver, språk osv)

Man kan vel ikke forsvare slik oppførsel??

Det er ikke normalt at din far kaller deg bortskjemt drittunge osv og det er ikke greit at de gir andre søsken store gaver slik som bil (uten at du får noe annet til tilsvarende verdi)

Hadde jeg vært deg hadde jeg nok sagt hva jeg mente og gitt beskjed om at om dette forsetter så må du kutte kontakten.

[Anonym bruker]

Det du kommer med av tilleggsopplysninger nå kan være ganske avgjørende for situasjonen.

 

For det første jobber søsterne dine i fammiliebedriften og ikke du. Søstrene dine bor også mye nærmere foreldrene dine enn du gjør. Jeg tipper derfor de oppfatter det slik at søstrene dine er hjemme, hjelper til i bedriften og har "offret" egen utdanning og for fammilien og bedriftens skyld osv, mens du har valgt annerledes. Når fammilien din også er arbeidsgivere for dine søsken blir det også vansklig å skille helt mellom hva som er lønn og hva som er gaver.

 

Du viser også tydlig at du mener du er "bedre" enn søstrene dine. Er du sikker på at du ser hva de gjør i hverdagen?

 

Når du valgte å flytte vekk fra foreldrene dine måtte du selvfølgelig også regne med at de ville stile opp mindre som brnvakt ol enn om du hade blitt boende 5 minutter unna. Det e ikke noe styr å passe unger som kan stikke innom etter skolen eller det du kan se etter dem noen timer innimellom. Det blir noe annet om du ma reise i 2 timer hver vei for eksempel.

 

For meg virker det som om du forventer å få både i pose og sekk. Du vil ha friheten til å gå din egen vei, samtidig som du vil ha oppfølgingen du ville fått om du holdt deg hjemme. Du har valgt ditt liv, med barn før du var ferdig med utdanningen og en mann som jobber borte. Det er deres valg. Om det ikke fungerer må du utsette studiene eller mannen må finne seg en annen jobb. Du høres faktisk veldig ut som en typisk lillesøster som er vant til å få like mye som de eldre søsknene men ved å yte mindre selv.

 

Det er godt mulig foreldrene dine er "uretferdige", men du sier jo selv at de har gitt deg mye. Kansje de tror det er bedre for deg å lære å klare deg 100% selv eller kansje de ikke liker deg (tviler på det siste). Det er ikke godt å vite, men jeg er ganske sikker på at søstrene dine ikke oppfatter situasjonen på samme måte som deg.

[Anonym bruker]

Bare som en kommentar til at du har sett at andre har mer klær ol til jenta så bruker foreldre i snitt mer på gutter. Tror forskjellen pleier å ligge på 5-10%. Det skylles typisk ting du nevner som at gutten ønsker seg en dyr sykkel mens jenta ønsker seg billigere ting.

[Anonym bruker]

14:26, for et skikkelig drittsvar, unnskyld meg. At man "valgte" å få barn før studiene er avsluttet og mann som jobber borte betyr at man ikke skal forvente at foreldrene bryr seg? Og hvordan forklare det at søstrene får forskjellige bursdagsgaver, og at HI ikke er med på familiebildene?

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvorfor HI ikke var med på det bildet. Hun er yngst så kansje hun var så liten at hun sov for eksempel. Jeg vet ikke. Jeg vet heller ikke hva hverken hun eller søstrene hverken får eller gir i gaver. Det er langt fra sikkert at det ligger så mye bak. Om man ikke er fornøyd med jule og fødselsdagsgavene er det lurt å lage detaljerte ønskelister. Mange tror de har funnet den perfekte gaven og så er de helt på jordet. Jeg fikk for eksempel lenge skikkelig stygge klær av mine foreldre mens min søster fikk ting som var veldig fine. Det skyltes ene og alene at de trodde jeg likte den typen klær. Når det gjaldt min søster bodde hun hjemme slik at de hadde bedre kontroll på hva hun ønsket seg og trengte enn på hva jeg ønsket meg som bodde borte.

 

Det er ikke morsomt å føle seg forskjellsbehandlet, men det hjelper ofte å snakke om det.

 

Søsteren min følte seg en stund uretferdig behandlet av mine foreldre. Jeg fikk mye dyrere gaver til jul og fødselsdag en periode. Min gave kunne koste 10 ganger mer. Heldig vis snakket hun om det og grunnen var at foreldrene mine tross alt hadde overført 3000,- til hennes husleie hver mnd hele året + at hun fikk penger stukket til seg innimellom. Jeg ikke fikk noe. Når hun tok det med i beregningen kom hun over 30.000,- bedre ut enn meg i året.

 

Jg vet ikke hva forskjellsbehandlingen av HI skyldes, men det kan hende hun får vite det om hun spør. Om hun liker svaret er jo en annen sak.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig skal man forvente at foreldrene fortsetter å bry seg om barna, men man kan ikke forvente at de løser de økonomiske og logistikkmessige problemene som følger av valgene.

[Anonym bruker]

Kan man virkelig forvente at foreldre behandler barna likt som voksne, ogdertil skrive lister over andres gaver og sammenligne det med egne? Jeg ville aldri har gjort noe slikt! Syns det høres helt lavmåls ut. At mine foreldre forskjellsbehandler meg og mine søsken sier mer om deres evne til å være foreldre og jeg kommer ikke til å gjøre lignende med våre barn. Når det er sagt så kommer jeg heller ikke til å gi en bil til noen og tilsvarende sum til andre. De har sikkert andre behov i neste runde.

 

Dersom mitt barn presenterte meg med en slik liste hadde jeg bare avgjort at vi er ferdige med gaver. Alle får klare seg selv og så blir det jule- og bursdagspresenter til en verdi av f.eks kr 500,-. Til alle. Alltid. Jeg er helt enig med HIs foreldre som kaller barnet sitt bortskjemt og utakknemlig. Og faktisk er det ikke hennes sak hva de andre har fått! Man kan jo selvsagt kutte kontakten medforeldrene, bare sånn for å understreke hvor bortskjemt og utakknemlig man egentlig er!