Sønnen min er redd for kongler!

[Anonym bruker]

Har en femåring som er redd for kongler og nekter å tråkke på dem, eller gå i nærheten av dem. Han er bygutt, men han har jo vært i skog og mark mye, og det plaget han ikke da han var mindre. Synes det er litt søtt og nesten litt morsomt, men jeg lurer også litt på om sønnen min er overnervøs....hvordan hadde dere reagert? Eller har dere også barn som er redde for slike sære ting?

 

Kan også nevne at han (han har god fantasi) hører kuer og okser som skal komme å stange han, midt i Oslo by.................

[Anonym bruker]

Barn kan ha mye rart for seg, ikke alltid det går ann å forklare hvorfor. Takk du din skaper for at det er kongler han er redd for, dem kan man tross alt unngå til skrekken går over. Jeg har en som var redd for sko....OG støvler. Det var ett daglig problem, kan jeg fortelle deg.

[Anonym bruker]

Uff da!

Hva med å samle inn kongler for å leke bondegård av dem (med tannpirker).

Få han til å se på det som en leke - og ikke et slemt utenbysfenomen.

Og han har helt sikkert godt av å være mer i skogen.

 

Selv har vi nettopp kommet hjem fra en ferietur i Oslo og mine barn var litt usikker på t-banesporene. Gikk det strøm i dem? Kunne vi trø på dem? Lager de lyd?

 

[Anonym bruker]

Hihi ... Tror sønnen din trenger en bondegårdferie undersøk om det fins noen besøksgårder i Maridalen, Sørkedalen eller Lommedalen.

[LillaGorilla♥♥]

Haha, jeg var visstnok også livredd for "blongler" når jeg var liten!

 

Trøst deg med at det går over!

[Anonym bruker]

Kanskje han har hørt ordtaket: "Som man roper i skogen får man kongler i munnen". :-)

[Anonym bruker]

Jeg synes faktisk det er noe du bør ta tak i og jobbe med. Selv utviklet jeg en fobi mot sopp da jeg var omkring5-6 år. Helt uforklarlig og vet ikke hvorfor. I mange år senere utløste sopp i skogen panikkangst hos meg, og jeg kunne begynne å gråte når jeg f.eks gikk forbi ferske sjampinjonger i matbutikken. Jeg fikk meg ikke til å ta på TOROS sjampinjongsuppe engang.

 

Først i voksen alder klarer jeg å håndtere dette, men jeg tar meg i å tenke at dersom noen hadde håndtert dette på en skikkelig måte da jeg var liten og ikke ledd og synes det var søtt og sagt at det gikk over, så hadde jeg vært spart for mange problemer.

 

Jeg vet selvsagt at min historie er litt ekstrem og at det er lite sannsynlig at din sønn kommer til å få samme fobi som meg.