Angst etter at barna har lagt seg....

[Anonym bruker]

På dagtid merker jeg ikke mye til angsten, men når kvelden kommer og barna har lagt seg og jeg sitter her alene kjenner jeg angsten komme.

 

Skulle hente vogna inn en kveld, men turte ikke å gå til gangen (turte faktisk ikke å røre meg av flekken). Når jeg omsider kom meg opp av sofaen og skulle dra å hente den ble jeg plutselig livredd for ett eller annet. Det føltes som om det var en løve bak døra eller noe grusomt kom til å skje om jeg åpner den døra. Jeg vet (og visste) at sånt ikke skjer, men i mitt hode ble det helt kaotisk. Hjertet hamret i brystet og hendene ble klamme.

 

Sånt skjer også når ettåringen våkner mens jeg sitter i stua. Blir livredd når jeg hører babyskrik og løper så raskt jeg kan til soverommet. Mens jeg er på vei dit et jeg alltid livredd at noe har skjedd jenta mi. Det kan være redsel for at noen er på rommet hennes, at hun holder på å dø osv. Alvorlige ting rett og slett. Når hun skriker etter leggetid får jeg frysninger. Ting jeg ikke burde være redd for er jeg redd for.

 

En gang dro vi strake veien til legevakta pga. neglesopp. Det var kl. 4 om natta. Det var før jeg visste at det var neglesopp, jeg trodde det var streptokokker eller noe sånt. Ett sted sto det at det haster om det er noe sånt, at barn kan bli dødssyk på kun noen timer osv.

 

Jeg får meg bare ikke til å dra å sove tidlig. Det ville kanskje gjort angsten mildere (litt ekstra søvn skader jo aldri på psyken). Jeg tror jeg sliter kraftig med angsten, det som plager meg mest er den redselen jeg føler når jeg hører barnet mitt skrike etter leggetid.

 

Flere som har det slik og vil fortelle litt om hva angsten dreier seg om hos dere?

[Anonym bruker]

Føler med deg!! Angst er noe herk, men heldigvis gir det seg! Det er ikke så ofte det blir en kronisk greie! Du vet jo allerede at du tenker urasjonellt og forstår at du får angst. I tillegg skriver du her så du vil gjerne gjøre noe med det også -da har du kommet langt:)

Jeg hadde panikkangst i ca 1/2 år i studietiden (ca 10 år siden). Jeg forsto ikke hva som skjedde med en gang, men etterhvert som jeg leste i psykologibøker fra skolen, skjønte jeg at jeg hadde angst. Problemer med kino, forelesningssaler, sitte i bil, buss osv. Var redd for å kaste opp og dumme meg ut hvis jeg ikke klarte å komme meg unna med en gang, når JEG ville det. Begynte å stå opp tidligere når jeg skulle på forelesning, dra før vennene mine slik at jeg kunne sette meg ytterst i forelesningssalen. Da roet jeg meg fordi jeg visste at det ble lettere å komme seg ut.

MEN, alle slike unvikelser man gjør for å hindre angsten forsterker jo den bare. Jeg begynte å utfordre meg selv. Trosset angsten og ble med på turer der hvor vi måtte ta buss, ble med på kino osv. Ingenting skjedde jo. Var livredd, hjertet dundra og svetta som en gris -men ingenting "farlig" skjedde jo, og jeg dummet meg ikke ut. Så plutselig! gav det seg:) Har aldri hatt angst siden da jeg nå har selvtillit på at får jeg det tilbake, så klarer jeg å fikse opp i det.

Jeg synes du skal være åpen om dette til folk. ALLE sliter med angst en eller annnen gang i livet! Fortell om det til legen din også Tror at åpenhet "normaliserer" følelsene dine slik at de ikke blir så farlige lenger:)

Masse lykke til:)

 

 

[Anonym bruker]

Takk for svar! Har vært ganske åpen om det til mine venner og familie, ihvertfall de nærmeste. Ønsker alltid å få besøk etter leggetid, for angsten kommer når jeg sitter alene i stua mens barna sover. Datamaskinen er blitt til min trygge havn, bak den kan jeg alltids spille noe for å få tankene bort fra angsten og hva jeg er redd for, men ikke når ettåringen våkner på kvelden.

 

Gjorde godt å høre om dine historier, selv om jeg ikke unner noen dette her. Føler meg ikke så alene lenger:-)

 

HI