Har gått på en smell, og er deprimert :(

[Honningmelon]

Har skrevet innlegg før om jenta mi, som nå er 3 mnd, og har spisevergring. Vi har vært innlagt 1 mnd på sykehus, med sonde, men de finner ikke noe galt med henne. Nå er vi hjemme på permisjon pga at det gikk forholdsvis greit med mating på sykehuset et par dager.

 

Men, hun øker ikke matmengden sin, som hun skal. Spiser heller mindre, og har i tillegg blitt noe urolig på natt. Og nå har jeg gått på en smell Har slitt med disse spiseproblemene siden hun var 2 uker, og nå dette lange sykehusoppholdet med mange nedturer ang. maten. Og disse urolige nettene har nå vært dråpen. Jeg klarer ikke å sovne om kvelden før etter laaaang tid, og om hun er urolig på natt, klarer jeg ikke å sovne igjen etterpå. Er anspent og stresset i hele kroppen, og fysisk kvalm.

 

Når morgenen kommer har jeg ikke lyst til å stå opp og møte dagen. Har mistet matlysten, og bare gråter. Alt ser svart ut, og jeg klarer ikke glede meg over noe. Jeg lengter tilbake til den ukompliserte hverdagen før minstemor kom til verden.

 

Det er så tungt å ha det sånn, og jeg vil bare ut av det Skal ringe i mårra ang å få noen å snakke med, men er det noen som har noe fornuftig å komme med til meg nå? Det hender det hjelper en stund med noen fornuftige ord...

[Aktivegutter]

Min gutt hadde alvorlig kolikk i sine første 3mnd. Ikke noe så alvorlig som dere går gjennom, men jeg kjenner meg godt igjen i følelsene du har. Anspent, stress, kvalme, dårlig med søvn er ting jeg også gikk gjennom. I tillegg økte vekten, mens jeg slet med å holde på morsfølelsen.

 

Det du nå må huske er at dette bare er en liten periode i det ellers store livet ditt. En dag vil datteren din sitte på fanget ditt - god og rund, med et stort smil. Akkurat nå er du sliten og oppgitt. Men det blir bedre:)

 

Vi fikk god hjelp av barnekiropraktor, men vet ikke om det er noe for dere. Min gutt spiste, men hadde grusomme smerter etter mat. Kiropraktoren vår rettet opp låst nakke som løste problemet.

 

"Hva er du redd for? Frykter du livet skal være for lett?"

-Sigvart Dagsland

[mamma og my]

har et kronisk sykt barn selv, og må bare si at det er utrolig tøft å være innlagt på sykehus over lang tid. Forståelig at du får en reaksjon. Jeg fikk det noen mnd etter at vi kom hjem, midt i ferien. Det høres klokt ut å få noen å snakke med. Og kanskje få litt hjelp til å få sove? hvis det er en trøst, så er det faktisk forbigående. Det kommer til å bli bedre. Dere kommer ikke alltid til å ha det slik som dere har det nå. Lykke til!

[AlmaN]

Huff, dette høres vondt ut, har du fått noen å snakke med nå?

Det er ikke rart i det hele tatt at du føler som du gjør med de problemene. Kan forestille meg at det må være veldig stressende og slitsomt. Har ikke hatt problemer med at ungen tok til seg for lite, men jeg har selv blitt veldig sliten og lei av langt mindre problemer enn de du har (mye uro og styr med amminga..).

Å få noe hjelp til å sove er kanskje lurt nå, ja. Får du sove og får igjen litt matlyst så hjelper det nok. Og så vi virkelig håpe at det roer seg med babyen og at tilværelsen blir mer normal for deg snart.

Lykke til!

[Ugl@]

Hei. Jeg vet alt for godt hvordan det er å gå på en smell. Når barna er syke og det blir mye usikkerhet og stress for oss mødre så er det heller ikke rart vi blir slitne og motløse.

Av egne erfaringer så vil jeg si at det hjalp meg å snakke med noen i den tøffe tiden, få sortere tanker osv. Man føler jo av og til at man nesten "angrer" på å ha fått barnet, og så får man dårlig samvittighet for det også. Nå er det ikke det at man ikke elsker barnet, men man ønsker seg tilbake til livet slik det var.

For vår del var det at minste fikk trøbbel med pustinga og slet med astmahoste, hadde plypper som gjorde at hun ikke pusta så greit med nesa, med alt det medførte. Vanskelig å suge, mye mat kom opp igjen osv.

Ikke var hun videre begeistra for medisineringa heller, hylte bare hun så maska til slutt. Hun slet også med magen i samme periode og jeg følte ikke jeg gjorde annet enn å skifte på bleier. jeg mistet selv melken etter en lungebetennelse der jeg måtte la være å amme og kun pumpe meg i en uke, så da måtte hun få mme, det var helle rikke bare lett.

Heldigvis for vår del så vokste hun det av seg, både polyppene og astasymtomene, mageproblemene hadde hun helt til hun var litt over 2år, men ingen allergitester eller intolleranse tester slo ut. Så den dag i dag aner vi ikke hva som gjorde at hun var så mye syk som liten. legen mente at hun nok bare var litt tander. Fra hun var født til hun var over 2år så var hun nesten syk hele tiden på en eller annen måte. Nå er hun heldigvis frisk og rask og skjelden syk.

 

I tillegg har jeg en mann som jobber mye og er borte mer enn han er hjemme. Det året minsta var mest syk så jobba han et årsverk + 100reisedøgn. Jeg forstår og begriper nesten ikke hvordan jeg klarte å holde meg oppreist den tida nå når jeg ser tilbake.

MEN jeg klarte det! Nå er det mye bedre, livet er faktisk herlig, så det er håp for framtiden. Vi klarer det vi må, på en eller annen måte så holder vi hodet akkurat nok over vannet til at vi kommer oss velberga igjennom til sist.

Men det er lurt å snakke med noe, det hjalp meg også da det sto på som verst. hadde en super fastlege som var veldig real å snakke med, i tillegg til en psykiatrisk sykepleier han satte meg i kontakt med som kom hjem til oss siden jeg satt mye fast hjemme uten førerkort og med sykt barn. Da var det deilig å få et trivelige voksent menneske innom av og til som jeg kunne lette hjertet mitt til som ikke dømte meg, men som lytta og gjerne kom med tips og oppmuntring.

 

[Honningmelon]

Du sier mye av det jeg tenker, Ugla... Jeg angrer på at vi fikk et barn til, selv om jeg er veldig glad i henne, og jeg lengter enormt tilbake til mitt gamle liv. Men, det er selvpining å tenke på det, for jeg får jo aldri tilbake mitt gamle liv, og det finnes ikke angrerett på babyer.

 

Jeg tenker bare negativt, og klarer ikke å se de små gledene. Jeg bekymrer meg for alt. Bekymrer meg for at spiseproblemene skal tilta igjen, at vi får de samme problemene med fast føde, at vi må tilbake på sykehuset osv. Og en tanke jeg tenker mye er, hva om jeg aldri blir komfortabel med å ha tre barn? Hva om jeg ikke klarer å glede meg over at jeg har tre barn noen gang? Og bare syns alt er slitsomt? Hva om ting ikke blir bedre, og gleden ikke kommer tilbake?

 

Alt er slitsomt om dagen. Og det gir meg dårlig samvittighet overfor de to eldste. Jeg får også enormt dårlig samvittighet overfor minsta når jeg føler jeg angrer, og hun smiler som bare det mot meg. Jeg er jo så glad i henne, men angrer likevel...

 

Har også angst for å være alene, og vil helst sitte oppå mannen min, stakkar.

 

Har i allefall vært hos legen i dag, og han har henvist meg til akutt-time på DPS. Håper jeg får det...

 

Men, jeg trenger at noen forteller meg at det vil bli bedre, at jeg vil glede meg over alle barna, at ting vil bli kos osv. For jeg klarer ikke selv å se det akkurat nå...

[Ugl@]

Honningmelonen, du kommer dit du også. Jeg trodde heller ikke på det da jeg sto midt i det hele, men nå synes jeg det er helt fantastisk å være trebarnsmamma, nyter virkelig livet.

 

Jeg synes det er litt trist at babytida ble som den ble, var faktisk så ille her at vi aldri dro å tok 1års bilder, greide ikke å komme på det. Levde i et vaakum. Jeg har nesten ingen minner fra tida da hun var baby, svært få positive, vil helst bare glemme den tida en gang for alle. Har nesten ingen bilder av henne som baby, er vel mest besteforeldrene som tok, av de to andre har jeg hundrevis. Trilleturer var av nødvendighet, var ikke mye kos å dytte en diger tung søskenvogn på ca 60kg inkl pikk-pakk og unger opp og ned alle bakkene her.

 

Men sånn var det, heldigvis så ble det bedre, nå er det faktisk hun som har vært den mest nærhets søkende og kosete i småbarnsårene. Hun er 4år nå og søker gjerne fanget eller armrkoken, frisk og tøff jente med bestemte meninger, men som er verdens herligste og skikkelig mammajente. Føler på en vis jeg har dullet og prøvd å holde henne som baby litt lengre enn de andre, hun får gjerne sove i sengen min enda, bærer henne når hun vil bæres..huff..skjemmer henne nok litt bort.

Er vel for å kompensere litt, ikke kansje mest for hennes del, men min egen.

[Honningmelon]

Det er så godt å høre at andre som har vært gjennom det samme faktisk har kommet seg gjennom det, og at livet har blitt fantastisk igjen. Det er så utrolig vanskelig å se at jeg skal komme til å nyte livet igjen.

Jeg føler det også som du gjorde, at jeg lever i et vakum. Føler at alle andre rundt meg er heldige som har et liv og kan leve som før. Mitt liv har liksom stoppet opp, og jeg har mistet meg selv, og mistet friheten. Vi har jo vært så lenge på sykehus at jeg har heller ikke fått kommet inn i og vent meg til tilværelsen med tre barn. Alt er bare kaos føler jeg.

De to eldste er 7,5 år og snart 5 år, og er veldig selvstendige, så det å starte så på nytt med noen som er så avhengig av meg, har vært hardt, og jeg har fortsatt ikke vent meg til det.

Jeg er bare så trøtt og sliten og vil bare få være i fred og få sove, sove og sove. Blir jo så utrolig sliten av å tenke negativt hele dagen.

Jeg vil bare våkne å glede meg til en ny dag, og bare det å føle meg avslappet. Jeg er konstant stresset, anspent og kvalm. Magen har slått seg vrang pga dette også...