Alenemor som har problemer med barnefar

[Gjest Cilla&Ian]

Jeg har noen spørsmål angående hvordan man skal takle barnets far, men tenkte først at jeg skulle skrive litt sånn at dere forstår situasjonen.

 

Jeg var 16 år da jeg ble gravid, og 17 da barnet mitt kom til verden. Jeg var sammen med barnefaren 3 mnd før graviditeten og gikk fra han 4 mnd etter fødselen. Barnefaren er da 3 år eldre enn meg og bodde og bor fortsatt hos sin mor. Jeg flytter derimot i min egen lille leilighet i nærheten av barnefaren fordi jeg ville at han skulle ha kontakt så mye som mulig med vårt barn. Jeg var for det meste alene med barnet og gjorde alt selv, jeg hadde ingen familie i nærheten siden de bodde inne i Oslo og det var for dyrt for meg å bo nært dem.

Jeg trivdes med å gjøre ting på egenhånd og å lære selv, men tok alltid imot råd fra voksne og helsesøster når det var noe jeg lurte på. Barnefaren gjorde aldri noe for barnet vårt, med mindre han nesten ble tvingt til det, så da sluttet jeg å spørre om han skulle ha samvær eller hjelpe meg med forskjellige ting.

Han har aldri betalt bidrag, han har aldri kjøpt nødvendige ting som barnet vårt trenger og han har alltid prøvd å komme seg litt unna ansvar.

Så fikk jeg brev i posten en dag, jeg ble innkaldt til barnevernet fordi barnefaren hadde blitt tatt av politiet for å røyke hasj. Jeg hadde ingen anelse om hva som foregikk og det hadde ingen andre heller.

Alt gikk bra til slutt og jeg fikk beskjed om at han skulle skjerpe seg og holde seg unna narkotika, han skulle gi meg regelmessige urinprøver, som bevis på at han var rusfri. Han skulle ta mere ansvar når det kom til barnet vårt.

 

Så var det en helg barnefaren spurte om å få ha samvær med sønnen vår hjemme hos oss, noe jeg sa ja til men som jeg angrer veldig på den dag i dag. Ting gikk stille for seg og det var en helt grei dag, helt til barnet vårt hadde lagt seg. Vi begynte å diskutere for jeg ville gjerne snakke ut om hvordan ting skulle bli i fremtiden med barnet vårt, Men det var han overhodet ikke interessert i å snakke om. Alt endte med at han banket meg opp.

 

Det har skjedd en del de siste årene og jeg og sønnen min hadde ikke det så bra oppi alt dette negative styret, så jeg pakket sakene våre og flyttet nordover. Her trives vi veldig og her har jeg mesteparten av familien min. Jeg skal studere videre på skole og barnet mitt skal begynne i barnehage. Vi har ikke hatt det så bra på lenge.

 

Jeg vil beskytte barnet mitt fra alt det vonde og jeg vil bare at han skal ha det best mulig. Jeg har tydeligvis ikke lov til å nekte barnet mitt samvær med sin far, hvis far ønsker samver, og det liker jeg egentlig ikke noe særlig. Barnets far har nå nylig sagt at han ønsker samvær med Barnet vårt, altså komme å besøke han. Men det er nå 6 mnd siden han så han sist. Barnefaren sender bursdagsgave, men han dukker aldri opp selv, så hvordan blir barne mitt å føle det når han forstår at han får gave fra pappa, men at pappa aldri kommer på besøk? Jeg vil unngå de negative å triste følelsene for barne mitt, og jeg føler at det ikke er riktig å sitte med en åpen dør for barnefaren, når han aldri gjør noe av det han sier.

 

Så jeg vil gjerne høre hva dere har å si om dette. Jeg vil ha råd til hvordan jeg kan beskytte min sønn best mullig for at han ikke skal bli såret i fremtiden av denne personen som liksom skal være hans far.