Angående barns behov for nærhet og oppmerksomhet

[Anonym bruker]

Har lest tråden startet av litt usikker mor med søster og mor som jobber i bhg, og den fikk meg til å tenke på en situasjon som jeg opplever. Jeg føler meg nemlig litt usikker og rådløs selv, håper noen har gode tanker og råd til meg der ute Barnet her er syv år og deltidsenebarn. Her er noe av adferden i hjemmet der det er enebarn: er sammen med/klynger seg til de voksne fra barnet står opp til det legger seg. Finner ikke på noen selvstendige aktiviteter, sitter eksempelvis på teppe sammen med de voksne en hel dag på stranda, isteden for å bygge sandslott, leke på lekeplass, få nye venner. Blir med hvis foreldrene drar igang en aktivitet, men nekter å fortsette hvis de trekker seg tilbake. Vil helst sitte på fanget/holde i hånden hele tiden. Er ekstremt opptatt av å få oppmerksomhet fra de voksne. Interesserer seg ikke for å bli kjent med nye barn/utforske nye steder/leke. Har veldig høyt aktivitetsnivå, men vil/forlanger at de voksne skal dekke dets behov for energiutfoldelse (leke med det hele tiden). Vil bli behandlet som en baby, det vil si bli smurt maten for, kledd på, pusset tennene på, at andre skal hente ting til barnet når det har et behov (feks et glass vann når det er tørst) isteden for å hente det selv, å bli båret på hoften av foreldrene etc etc. Det skal nevnes at barnet venter et nytt søsken i hjemmet der det er enebarn. Hva skal man gjøre her? Vær så snill, gode og konstruktive råd.

[Anonym bruker]

Og hvor gammelt er barnet?

[Anonym bruker]

Ville bare legge til: barnet er på ingen måte sjenert, men derimot veldig utadvendt. Selv om det kan høres sånn ut.. Altså, dette skyldes ikke hemninger hos barnet, men et bevisst valg barnet tar om å være hjelpeløs/velge bort samspill med jevnaldrende. HI

[Anonym bruker]

Syv år. HI

[Anonym bruker]

Ingen innspill? Kan nevnes at det har vært prøvet å snakke med barnet, gi skryt når det gjør noe selvstendig. Og selvfølgelig gjør man morsomme ting sammen med barnet. Men det virker som alt som skaper litt avstand mellom barnet og de voksne (nå kan du sitte på denne huska mens jeg sitter to meter unna og drikker en kopp kaffe) utløser intens motvilje hos barnet. Og for hver aktivitet man gjør sammen med barnet så blir klengingen enda mer intens. Og foreldrene gir etter.. HI

[Anonym bruker]

Har det veldig likt her HI og mitt barn er 8 år. Har vært enebarn og venter nå søsken. Men akkurat dette med å hele tiden være oppi oss, masse energi og forventer vi skal tilrettelegge leker hele dagen osv. Akkurat likt. Jeg lurer så på hvordan det blir når vi får en baby i hus også. Viktig er iallefall at 8 åringen blir inkludert mye i f.eks. stell av baby, at vi også finner på ting med eldste innimellom osv. Men denne konstante "masingen" på oss må stoppe.

[Anonym bruker]

Å så godt å få svar fra deg! Om ikke annet så for å høre at andre opplever det samme, og at de synes det er slitsomt. Har vært på ferie en uke nå, og barnet er innen en til to meter fra de voksne konstant! Alle forsøk på voksenprat blir også sabotert med høy synging/skråling, eller totalt meningsløse spørsmål ut fra luften for å få oppmerksomheten over på seg igjen. Jeg er utslitt, frustrert og irritert. Må innrømme det. Dessverre er jeg stemor, og kan derfor ikke være den som har ansvaret for å sette grenser. Og faren prøver på sitt sett, men det har dessverre vært et ukes sirkus med barnet alene i fokus 24/7. Er faktisk blitt så ikke at jeg vurderer hvordan jeg skal leve i dette samlivet. Merker at jeg blir utrolig stressa og rett og slett dårlig, selv om jeg trekker meg masse bort og lar far og resten av familien få masse tid alene med barnet. Men som du selv sier, hva når babyen kommer? Jeg har også barn (de er på ferie med sin far) og de forholder seg på en helt annen måte til dette, er selvstendige, hjelper meg når jeg er sliten (pga graviditet) og gleder seg veldig til familieforøkelse. Vet jeg ikke kan forvente at alle barn er like, men jeg skal bo sammen med dette barnet annenhver uke i årene fremover, og må ha det godt i eget hjem. Vær så snill, ikke masse drittslenging nå som jeg røpte jeg er stemor, er virkelig ute etter konstruktive tilbakemeldinger. HI

[Anonym bruker]

Jeg prøver å dytte på dette en siste gang før jeg resignerer og legger det ut på "dine, mine og våre". Der er det jo litt mindre liv, og jeg har lagt merke til at spesielt siste tiden har folk fått lange, innsiktsfulle og virkelig hjelpsomme svar her inne på diverse problemer HI

[Anonym bruker]

Jeg prøver å dytte på dette en siste gang før jeg resignerer og legger det ut på "dine, mine og våre". Der er det jo litt mindre liv, og jeg har lagt merke til at spesielt siste tiden har folk fått lange, innsiktsfulle og virkelig hjelpsomme svar her inne på diverse problemer HI

[Anonym bruker]

HAr barnet forandret seg etter det fikk vite at det skulle få søsken?

 

Jeg ville her gitt barnet ansvarsoppgaver. Barnet kan føle seg ekskludert, det er ikke lengre midtpunkt. da er det viktig å føle seg nødvendig for at familien skal gå rundt. Enkle oppgaver som gir mestring, og som er "livsnødvendig" for at familien skal ha det bra. Støvsuging f. eks. eller å re opp babysengen. Hjelpe å lage mat, handling etc. En syvåring kan gjøre mye. Å ha selvstendige oppgaver kan slå positivt ut på selvstendig lek også.

 

Det er viktig at barnet får alenetid med foreldre og ikke blir glemt bak det nye barnet.

 

En syvåring forstår det meste, og kan godt ha alvorssamtaler om hvorfor barnet oppfører seg som det gjør. Og det er helt normalt at også større barn blir "baby" når nye søsken kommer, særlig om det har vært alene frem til nå.

[Anonym bruker]

Signerer dette med ansvarsoppgaver, kanskje barnet trenger å føle mer på at det er god på noe, er stor nok til å gjøre ting selv. Videre kan det høres ut som barnet trenger noen venner å leke med til daglig, noen du kan invitere over.

Kanskje en aktivitet eller hobby.

Jeg har en følelse av at når barn først faller inn i en uvane så blir de der til vi setter noen grenser eller virkelig oppmuntrer og tilrettelegger for å få de ut av den tralten de er kommet inn i.

Men det er jammen ikke enkelt alltid

 

[Anonym bruker]

Takk for svar dere to siste Barnet har nok blitt mer klengete etter det fikk vite om babyen ja, men er nok generelt litt uselvstendig. Egentlig virker det som sagt som at dette er selvvalgt, for barnet er ganske oppvakt og mestrer mye bare det vil. Er altså viljen det står på. Dette med ansvarsoppgaver og hobbier er jeg veldig enig i ja! Så var det bare å få faren med på laget.. For det virker som om han og resten av familien trives godt med å ha dette barnet som konstant midtpunkt, uten å sette grenser og uten å forlange aldersadekvat oppførsel ("får lov" å oppføre seg som baby) Hadde vært så mye enklere om det var mitt barn.. HI