Skulle ønske jeg kunne like...

[Anonym bruker]

min samboers barn! Skulle ønske jeg ikke fikk totalt angst av h*n, ikke irriterte meg, ikke følte at jeg ikke ville ha h*n som søsken til mine barn. Skulle ønske kjemien stemte og at jeg kunne like dette barn til tross for en personlighetstype jeg ikke liker (klovn, oppmerksomhetssyk, ofte slem mot andre). Har blitt så ille at jeg får helt angst når h*n er her. Klarer ikke slappe av, vil ikke være alene med det, vil ikke slippe h*n til nyeste babyen vår... Fikser det ikke! Jeg er den der onde stemoren alle anklager alle stemødre for å være. Jeg er den som gjør forskjell på barna, ikke klarer å gi like mye ros og kos til stebarnet som til mine egne, som ønsker å reise på ferier også uten stebarnet.

Dette hadde jeg aldri trodd om meg selv før jeg fikk stebarn. Trist.

[Anonym bruker]

Du har ikke tenkt tanken at barnet oppfører seg slik (klovn, oppmerksomhetssyk, ofte slem mot andre) nettopp fordi han/hun merker at du ikke liker ham/henne og derfor gjør det meste bare for å få oppmerksomhet. Negativ som positiv, bare så lenge noen legger merke til at han/hun er der og tilstede?

[Gråsonen]

Ja, det er veldig trist å lese at du som voksen ikke klarer å se forbi barnets barnslige lek og ablegøyer. Oppmerksomhetssyk sier du ? Er det rart da ? Du har jo svaret selv, forskjellsbehandling.

[Anonym bruker]

hva med å angripe saken fra motsatt kant? Dra å gjør no, bare dere to. En tur i skogen for eksempel, der det ikke er noen å klovne for. Så får dere forhåpentlig en hyggelig opplevelse sammen, og du klarer kanskje å se på vedkommende med litt mildere øyne?

 

Men jeg ser problemet. Har selv ganske angst for den typen barn..

[Anonym bruker]

God idé, 23:46.

 

Selv var jeg akkurat likedan. Et barn i min omgangskrets (vil ikke nevne hvilken relasjon vi har) var en sånn type: En klovn med et ekstremt oppmerksomhetsbehov, som skulle stenge meg inne med "neshornet" sitt osv osv. Jeg holdte på å bli gal, og hadde mest lyst til å slenge han i veggen når han begynte. Dessuten var han veldig voldsom og ofte brutal.

 

Men etter noen timer sammen med han, bare meg og han, fikk jeg et helt nytt syn på denne gutten. Han er en herlig, omtenksom, morsom liten fyr. Han bare vet ikke helt hvordan han skal få oppmerksomhet.

 

Så prøv og se hvordan det går. Kanskje du får deg en a-ha-opplevelse. Uansett er det verdt et forsøk!

[Anonym bruker]

Føler med deg!

[Anonym bruker]

Du må sette deg ned og forsøke å finne ut hvorfor dette barnet oppfører seg på denne måten, analysere ham rett og slett. Hvorfor er han så oppmerksomhetssyk? Hvorfor driver han med klovneriet? Hva (tror han) at han oppnår når han er slem mot andre?

 

Kanskje han ikke får nok oppmerksomhet? Får han bare oppmerksomhet på feil grunnlag, feks aldri når han er snill/gjør noe fint, men bare når han tuller? Er han usikker på seg selv, har kanskje få venner? Hvordan er mora som rollemodell? Og faren?

 

Høres ut som en ensom sjel, men få venner (og derfor mindre sosial kompetanse) og for lite oppmerksomhet fra mor og/eller far.

 

Hva kan du gjøre for å hjelpe gutten/jenta?

[Anonym bruker]

Pøh! Du er garantert HI.

[Anonym bruker]

Jeg skulle ønske at din samboers barn slapp å måtte grue seg tïl å besøke pappa, siden det vet at dets stemor hater det.