Min gode barndomsvenninne snakker ikke til meg lenger..:`(

[Anonym bruker]

Jeg var invitert i bryllupet hennes i fjor men jeg måtte melde avbud fem dager før vielsen, og da ble hun så skuffa at hun har ikke snakket med meg siden. Hun svarer ikke på tlf, mld, mail eller på facebook, og jeg er skikkelig lei meg! Vet ikke hva mer jeg kan gjøre, men jeg hadde virkelig ikke sjans å gå i det bryllupet selv om jeg hadde utrolig lyst og var skuffa over at det ikke kunne gjennomføres...

 

Jeg er alenemamma og slet med eksen i tre år før det gikk seg til og vi nå greier å samarbeide.

 

Han har gått rettens vei for å ta over sønnen sin, og i fjor rett før brylluet stevna han meg for rettten igjen. Han meldte meg falskt til barnevernet og forfulgte meg og tok bilder av meg om jeg bevega meg utenfor døra. Jeg var mentalt utslitt, og har ikke familie her. Han skulle ha utten sin den helga jeg skulle i bryllup, og alt var i rden, men rett før så trakk han seg som barnevakt, og jeg turte ikke å ha andre til å passe gutten. Som sagt så måtta jeg da ha fått noen som ikke kjenner ungen så godt til å passe han, og dette kunne brukes mot meg i retten.

Jeg har ingen besteforeldre til å passe han, og siden dette bryllupet var langt unna måtte jeg ha overnatta. (to timer hver vei)

 

Jeg gråt til henne i tlf og var helt utkjørt, men hun brøt meg tvers av og nekta å høre... Og siden har hun ikke gitt tegn fra seg...

 

Kan legge til at jeg vant saken, og fikk full omsog og eneansvar, og faren fikk advarsel om at mulighetene for å miste samværet med ungen absolutt var tilstede om han ikke lot meg være i fred.

 

Jeg har slitt utrolig mye med disse tre årene med rettsak, og jeg sliter fortsatt... og nå savner jeg venninna mi.. <3

 

Hva skal jeg gjøre..??

[Anonym bruker]

Veldig dårlig grunn til å melde avbud. Jeg hadde også blitt veldig skuffa over deg. Ville sikkert snakket med deg igjen, men vi ville nok aldri blitt bestevenner igjen.

[Anonym bruker]

Jeg stod i fare for å miste omsorgen for gutten min, hva mener du jeg skulle gjort da..? Jeg bare spør... Jeg kunne ikke ta han med meg heller...

[Anonym bruker]

Mener du dette 21:41? Eller er du en av dem som sprer edder og galle i alle tråder bare for å være fæl? Dem har det vært mange av siste ukene..

[Anonym bruker]

Jøss, 21.41,hva mener du er gyldig grunn til å melde avbud da? Eget dødsfall - til nød, kanskje??

 

Til Hi, jeg har vel ikke noen gode råd, du har gjort det du kan, og må nok godta at hun ikke klarer å se saken fra din side.

 

Eneste jeg kan tenke meg, er hvis du sender små hilsener på FB o.l. for å vise at du ikke har glemt henne og at du ønsker kontakt. Hvis ikke det hjelper, tror jeg du må se saken som tapt:(

[Anonym bruker]

Har ingen råd. Men å trygle og be tror jeg ikke vil hjelpe deg. Prøv å bli litt sint på henne heller, og tenk at det er hennes tap.

[Anonym bruker]

Ja, jeg har hele tiden sendt henne små meldinger, kommenterer bilder, sendte gave da hun fikk barn osv... men ingen respons.. Hun bor ikke i nærheten heller, så jeg treffer ikke på henne.

 

Vet ikke hva annet jeg skulle ha gjort... Jeg ser på meg selv som ei ressurssterk og oppegående dame, men har desverre vært i ett krevende og vanskelig forhold med en mann som viste seg å være psykopat. Han har undertrykt meg og manipulert meg i årevis og har vært notorisk utro. Da sønnen vår ble født så stakk han av med ei som var 13 år yngre enn seg selv etter å ha hatt sex med henne i sengen vår mens jeg lå på sykehuset. Han har slått, vært utro, psyka meg ned og stevna meg for retten. Han har stukket av med gutten, meldt meg til barnevernet og planta narkotika i leiligheta mi. Jeg har nå kommet meg unna, og han er UTE av livet mitt!! Men jeg er desverre tvunget til å gi han samvær med gutten... Det går jo bra også da, de er veldig glade i verandre! Men dette forstår ikke venninna mi noe av..

[Anonym bruker]

Beklager alle skrivefeila, jeg har ett tastatur man nesten må slå ihjel for at alle bokstavene skal komme på skjermen:/

[Anonym bruker]

En slik selvsentrert og egoistisk vennine hadde ikke jeg orket å bruke mere energi på. Hvis hun ikke forstår den situasjonen du var i er hun ikke verd ditt venneskap.

[Anonym bruker]

Nei, lurer på om jeg bare skal gi blaffen... men føler at det er min feil at alt ble så feil..

[Anonym bruker]

Jeg har også opplevd å miste to svært nære venninner, og det er vondt og man savner dem!

 

Kanskje du rett og slett skal sette deg ned og skrive et brev til henne. Folk gjør nesten ikke det lenger, og dermed kan det også ha større effekt. Hun holder det i hendene og ser håndskriften din som hun sikkert kjenner igjen.

 

Skriv at du savner henne og at du alltid vil være lei deg fordi du ikke fikk delt den store dagen med henne. Forklar, uten at det blir en avhandling, hva du har gått gjennom og hvordan alt toppet seg rett før bryllupet hennes. Skriv at du ønsker henne tilbake.

 

Hvis hun ikke responderer på dette er hun faktisk ikke verdt ditt vennskap lenger. Min mening er at det er verre av henne å svikte deg i en så kritisk situasjon hvor det var ditt barn du kunne miste - enn at du ikke kunne komme i bryllupet hennes. Ja, det var trist du ikke kunne komme, og det kan ikke gjøres om (om hun ikke skal gifte seg på nytt en gang, da... ). Men det er ikke noe som burde ødelegge vennskapet for resten av livet. Et bryllup er tross alt en hyggelig anledning (ofte med mange gjester) hvor din venninne ville vært opptatt med å snakke med alle, og trolig ikke kunne snakket så mye med deg selv om du hadde vært der.

 

Jeg har opplevd at min nærmeste venninne har opplevd to store (!) tragedier i livet sitt hvor jeg absolutt burde ha vært der og støttet henne. Pga omstendigheter i mitt liv ved begge tilfellene kunne jeg ikke komme og være hos henne. Likevel har vi gjennom alt greid å holde et godt og nært forhold gjennom hyppig telefonkontakt - så det er mulig.

 

Hvis din venninne ikke forstår at du som mor må prioritere ditt barn, så er nok du mye modnere enn henne - dessverre vokser jo barndomsvenninner av og til fra hverandre.

 

Du skriver bra, så send henne et personlig brev, kan hende hun tar imot din utstrakte hånd da :

[Anonym bruker]

Signerer 22.01 :-)

[Anonym bruker]

22:08

 

Tusen takk for ett godt og utfyllende svar! Jeg tar rådet ditt til etterretning og setter meg ned å håndskriver ett brev til henne. Om det ikke hjelper så avslriver jeg henne, for når sant skal sies så er jeg utrolig skuffa over reaksjonen hennes også... Men klart jeg er lei meg for at jeg ikke kom i bryllupet hennes... den største dagen i livet hennes bortsett fra å bli mamma..! Men det har jeg aldri lagt skjul på heller. Blir deprimert og lei meg av hele situasjoen... Vi var verdens beste venner, og så skjer dette:(

 

 

[Anonym bruker]

Hvor var denne venninnen for deg når du slet sånn med livet ditt? Stilte hun opp for deg, visste hun hva du slet med?

 

Hun høres ikke ut som en særlig god venninne. Hva er det med henne som du savner så veldig?

[Anonym bruker]

Hvis det ikke skulle føre frem, så lov deg selv at du gir slipp og ikke lar dette ødelegge for deg. Gjennom livet så er det noen som kommer og noen som går, det er uunngåelig, men man kan ikke henge fast i det hvis det ikke er toveis.

 

Håper du når frem! Av og til er terskelen veldig høy for den som vet man har reagert feil ift å rette feilene, og kanskje det er det din venninne føler. Mulig hun er for stolt til å ta kontakt, eller ikke vet hvordan.

Du skrev at dere bor et stykke unna, men kanskje du kan foreslå på slutten av brevet at dere kan møtes til noe uformelt en dag, en kaffe, kino eller lignende. Da slipper hun å finne ut hva hun nå skal gjøre også.

Pass på å bevare en form for likevekt i vennskapet - pass på at du ikke gjør deg selv mindre enn henne, at du ikke for "alltid" må unnskylde deg. Dere var begge to triste for at du ikke var i bryllupet! Og dere må være to som reparerer vennskapet også! Du er en god venn - det er opp til henne om hun setter pris på det.

 

Ønsker deg uansett lykke til videre! )