Er barna alt for dere?

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Ser det går igjen i en del innlegg, og kom på det nå når jeg leste tråden om noen savnet tiden som ung og bekymringsløs. Kommentarer alla:

 

"Barna mine er alt for meg!"

"Barna er det som gir livet mitt mening"

"Livet mitt fikk ikke mening før jeg fikk barn"

"Det er barna mine som gjør livet mitt verd å leve"

"Livet mitt ble ikke verdifullt før jeg ble mamma"

"Jeg savner barna mine allerede etter noen timer"

 

Har dere det virkelig slik, eller er det mer ting man lirer av seg fordi de føles forventet av en å ha det slik når en blir mamma?

 

Jeg har det ikke slik. Jeg hadde en meningsfullt og flott liv før jeg fikk barn. Ikke alt var like bra, og jeg hadde mine utfordringer jeg også, men generelt hadde jeg et bra liv. Med barna ble livet mitt enda rikere og mer verdifullt, det fikk en ny dybde. De er mine kjæreste skatter, og jeg kunne gjort alt for dem. Jeg elsker barna mine høyere enn noe annet, men de er ikke alt for meg. Jeg har ikke mistet meg selv fordi om jeg er blitt mamma. Jeg har andre ting i livet som også betyr mye for meg, som mannen min, øvrig familie, venner, kollegaer, jobb, hobbyer osv. Jeg elsker å tilbringe tid med barna mine, men når jeg vet de har det fint hos andre, så savner jeg dem ikke nevneverdig om de er borte i noen dager. Ikke at det skjer så ofte, men det hender.

 

En dag blir barna mine voksne, og de vil ikke trenge meg på samme måten lenger. En dag flytter de ut. Mannen min og jeg står alene tilbake. Vil livet mitt da blir tomt og innholdsløst? Nei. Nettopp fordi barna mine ikke er alt jeg har, bare den største og mest verdifulle delen jeg har i livet mitt. Jeg har hobbyer, drømmer, venner, familie og nok å kunne fylle dagene med den dagen barna mine forlater redet. Er det ikke slik for de fleste da? Eller er det noen som faktisk ikke kan forestille seg en hverdag uten barn i huset?

 

[Anonym bruker]

Nei, alt er de ikke, men veldig mye. Men, jeg ville ofret alt jeg kunne dersom et av barna var i en situasjon som krevde det. Og ja, jeg savner dem etter bare noen timer hvis de f.eks er hos besteforeldre, selv om jeg vet at en time etter de er kommet hjem igjen, er alt som før; krangling, hyling, skriking og masing. Og leking, smil og latter selvfølgelig )

[FerdigFødaForAlltid]

Nei, barna mine er ikke alt for meg. Jeg tenker på dem konstant og de kommer alltid først i alle sammenhenger, men jeg er allikevel av den oppfatningen at man ikke kan være noe for noen hvis ikke man er seg selv først. Det er jo faktisk sånn at man er ikke først og fremst mamma, man er først og fremst seg selv.

 

Jeg tenker at jeg har barna mine "til låns", og de kommer til å flytte ut, og da er det viktig at man ikke går så opp i mammarollen at man mister seg selv helt den dagen det skjer. For det er jo ikke til å stikke under en stol at man faktisk mister seg selv litt i den perioden hvor man har små barn, fordi det aller meste dreier seg rundt barna. Men da må man bare være flink til å pleie seg selv litt også, og ikke minst forholdet man er i.

 

Jeg ble mamma forholdsvis tidlig og etter mange år med barn (tre stk), kan jeg definitivt se for meg et liv den dagen de flytter ut. Og det tror jeg faktisk er viktig.

[Teline]

Ja, barnet mitt er alt for meg. Uten ham er verden meningsløs. Det ble sånn, jeg er klar over at det er usunt, jeg forsøker å gjøre noe med det. Han ble overlevelsesmekanismen min, og det er selvfølgelig ikke slik det skal være. Når det er sagt mener jeg bestemt at han er et barn som vet han er elsket og som har trygge rammer og klare grenser. Jeg vet likevel ikke om jeg hadde klart mer om noe skjedde han.

[Anonym bruker]

Barnet mitt er alt for meg, men hun er ikke det eneste som gir livet mitt mening og jeg vil ikke legge på henne den "byrden" at om hun ikke er her så er livet til mor meningsløst, grått og trist.

Jeg har henne bare til låns og jeg elsker tiden med henne, sammen med henne og alle de gledene hun gir meg, men jeg har også et liv utenom henne og det syns jeg er viktig å ha.

 

Jeg hadde en meningsfull og god tid før jeg fikk barn. Og jeg føler meg ikke mer fullverdig selv om jeg har fått barn. Livet har bare tatt en annen retning og fått et annet innhold. Ja, takk, begge deler!

 

Livet mitt, hele livet mitt, gir meg masse mening, glede, sorger og gode stunder:-)

[Anonym bruker]

Nei, de er ikke alt, men det er en stor del av livet mitt nå som jeg har dem. Uansett hva som skjer så vil de alltid være mine barn, også når de blir voksne. Men jeg har et liv i tillegg, venner, en herlig og god ektemann som jeg setter stor pris på å få ha i fred av og til ;-)

Når vi har barnfri så nytes det til fulle, savner jo barna på et vis, men ikke så mye at det går utover trivselen og kosen...

Når barna en dag flyr fra redet så regner jeg med at vi kommer til å kose oss da også, kommer til å ha et åpent hjem der barna alltid er velkommne, barnebarn også. Jeg skal i hvertfall bli en skikkelig bestemor når den tid kommer. Trivest godt med barn rundt meg, men depper ikke når det er rolig og fredelig heller :-)

 

[Ugl@]

Var ikke meningen å være Anonym, blir aldri vant til å krysse ut her inne..

[Gjest thricane]

Jeg har et liv utenom, gode venner, bra ekteskap og jobb.

 

Men barna er allikevel alt for meg. Uten de ville ikke noe av det andre gitt noen mening.

[Anonym bruker]

Hmmm, jeg hadde absolutt et flott liv før vesla kom. De første par månedene (hun er bare 6 mnd) var hun absolutt alt, jeg levde og åndet kun for henne. Det var en psykisk slitsom tid, og jeg er glad det har roet seg. Hun er fortsatt det absolutt viktigste i livet mitt, men jeg klarer å la pappaen ta over og finne på ting uten henne nå. Jeg går ikke konstant og bekymrer meg for at det skal skje noe med henne, noe jeg også gjorde i begynnelsen. Er hun alt for meg? Kanskje ikka absolutt alt, men det meste;)

[Anonym bruker]

Ja han er (nesten) alt. Men jeg har mye annet som også gir livet mitt mening. Gode venner, fin familie, verdens beste samboer, en veldig bra jobb, trening og i det hele tatt et flott liv. At han er alt for meg betyr ikke at jeg ikke kan se for meg livet etter at han flytter ut. Da er det viktig med egne interesser osv. Og det har jeg.